Barna trenger mer tid ingen har planlagt for dem
Debatt: Når vi diskuterer de svake PISA-resultatene, bør vi også se utenfor skolen. Kan mindre fri lek ha svekket barnas trening i selvstendighet, utholdenhet og problemløsning?
De nye PISA-resultatene har igjen satt i gang diskusjonen om hvorfor norske elever presterer svakere. Vi peker på skjermbruk, læreplaner, lærertetthet og pandemien. Alt dette kan være viktig.
Men kan også en mindre omtalt forandring utenfor skolen ha påvirket barnas forutsetninger for å lære?
Jeg lurer på om barn har fått mindre tid til fri lek og selvstendig bevegelse – uten at voksne har bestemt hvor, når og hvordan.
Dette er ikke et angrep på organiserte fritidsaktiviteter. Idrett, korps, dans og andre tilbud gir barn fysisk aktivitet, vennskap, mestring og tilhørighet. Engasjerte trenere og foreldre gjør en uvurderlig innsats.
Men bør organiserte aktiviteter fylle nesten hele fritiden?
For noen barn ser uka omtrent slik ut: De blir kjørt til skolen, hentet etter skolen, kjørt til trening, instruert gjennom aktiviteten og kjørt hjem igjen. Kanskje flere dager i uka. De deltar i mye positivt, men hvor mye tid har de igjen til selv å finne på noe?
Mer enn «bare lek»
Når barn går ut for å finne andre barn, må de selv ta initiativ. De må finne ut hvem som er hjemme, bli enige om hva de skal gjøre, lage regler, fordele roller og håndtere uenighet.
Leken kan endre retning, mislykkes eller bli noe helt annet enn de først hadde tenkt. Ingen voksen har laget planen.
Det kan se ut som om barna «bare leker». Samtidig trener de på selvstendighet, kreativitet, samarbeid, impulskontroll, risikovurdering og problemløsning. De må tilpasse seg andre, tåle at de ikke alltid får viljen sin, og sette i gang noe uten først å bli aktivisert av en voksen.
Er dette en form for livstrening vi har undervurdert?
Mye av dette ligner ferdighetene vi senere forventer at barna skal bruke på skolen: holde oppmerksomheten, løse problemer, samarbeide, regulere egne impulser og fortsette når noe ikke lykkes med én gang.
Jeg vet ikke om mindre fri lek har noe med PISA-resultatene å gjøre. Det ville vært for bastant å hevde. Men sammenhengen er interessant nok til at vi bør stille spørsmålet.
Fra aktører til passasjerer
Også transporten har forandret seg. Mange barn kjøres til og fra skolen og fritidsaktivitetene. Stadig flere bruker elsparkesykkel eller elsykkel på strekninger de tidligere ville gått eller syklet.
Hvert enkelt valg kan være fornuftig. Foreldre har travle dager, avstandene kan være lange, og trafikken kan oppleves utrygg. Likevel kan summen få konsekvenser vi ikke har tenkt nok over.
Når et barn går eller sykler til skolen, skjer det mer enn transport. Barnet beveger kroppen, kjenner været, vurderer trafikken, beregner tiden og orienterer seg i nærmiljøet. På veien kan det møte andre barn eller oppdage noe. Det får erfaring med å håndtere verden uten at en voksen sitter ved siden av.
Det kan nesten virke som om barn gradvis har gått fra å være aktører i sitt eget nærmiljø til å bli passasjerer mellom voksenorganiserte arenaer.
Samtidig forventer vi at de skal bli selvstendige, ta ansvar og regulere egen læring. Kan det være et paradoks her? Har vi fjernet noen av arenaene hvor barn tidligere trente på nettopp dette?
Hva er en aktiv barndom?
Kanskje handler en aktiv barndom om mer enn antall treningstimer i uka. Et barn kan delta på mange aktiviteter og samtidig ha lite vanlig hverdagsbevegelse og nesten ingen tid som det disponerer selv.
Dette er heller ikke ment som kritikk av foreldre. De fleste av oss forsøker å gi barna trygghet, opplevelser og gode muligheter. Vi kjører fordi det er praktisk eller fordi vi er bekymret. Vi organiserer fordi barna ønsker å delta, og fordi vi vil gi dem en meningsfull fritid.
Men kanskje har vi fylt barnas tid med så mye bra at noe annet viktig utilsiktet har blitt borte?
Vi trenger ikke avvikle fotballtreningen eller slutte å hjelpe barna. Kanskje kan vi bare verne om noen åpne ettermiddager, la dem gå eller sykle når forholdene tillater det, og ikke alltid gripe inn når de kjeder seg.
Kjedsomheten kan være nettopp det lille ubehaget som får barnet til å ringe på hos naboen, gå ut, finne på noe og oppdage at det selv kan skape innholdet i sin egen dag.
Kanskje trenger ikke barn bare flere gode aktiviteter.
Kanskje trenger de også litt mer tid som ingen har planlagt for dem.
