Dagens digitale politikk vil bidra til å øke forskjeller mellom elever
Debatt: Politikerne foreslår skjermforbud, KI‑forbud og aldersgrenser på sosiale medier, men klarer ikke å se barn og unges skole- og fritidsliv som én sammenhengende politikk.
I den skolepolitiske diskusjonen legges det nå opp til skjermforbud i skoletiden, mulige forbud mot kunstig intelligens (KI) avhengig av skoletrinn og aldersgrense på sosiale medier. I sin iver makter ikke de samme politiske aktørene å koble barn, ungdom og elevers liv på tvers av skole og fritid sammen til en sammenhengende politikk.
Vi fremmer derfor to påstander:
Påstand 1: Digitalisering har, i tillegg til generativ og andre former for KI, endret skolens infrastruktur de siste 30 årene. Det gjelder også infrastrukturen for kunnskap: Elevene må forholde seg til flere typer av læremidler og ressurser, ikke kun lineære tekster og statisk innhold. Dette endrer viktige deler av innholdet i skolen og hvordan læring skjer.
En rekke nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at barn og unge bruker flere typer av KI, særlig eksponering for algoritmer i sosiale medier. Men knapt noen av disse sier noe om elevenes bruk av algoritme-baserte systemer i skolefagene. Når undersøkelser ikke sier noe om hva ulike typer KI brukes til, sier de lite eller ingenting om hvilke kognitive funksjoner som stimuleres eller ikke stimuleres. Dermed sier de også lite eller ingenting om innholdet som skal læres. Vi vil understreke at det er gjennom fagenes innhold og på tvers av fag at elever kan utvikle kritisk tekning: Det er nemlig ikke likegyldig om en elev bruker et tilpasset KI-system i matematikk der fageksperter har vært involvert eller en generisk samtale i ChatGPT for å identifisere viktige hendelser under andre verdenskrig.
Konsekvensen av dette, er at både politikere og mange forskere spekulerer for mye om bruk av KI innen utdanning uten å sette dette inn i rammen for skolens samfunnsmandat.
At barn, elever, og ungdom er forskjellige når de kommer til skolen er opplagt, og de har dermed heller ikke like muligheter. Foreldrene skaper helt ulike forutsetninger for å nyttiggjøre seg fagene i skolen og de verdier og normer som er sentralt i den mangfoldige norske skolen. Skolen kan kun i begrenset grad kompensere for dette. Det skolen derimot kan gjøre, er å skape best mulig vilkår for at alle elever kan lese, skrive og regne på et nivå som muliggjør læring i alle skolens fag og aktiviteter. At flere viktige oversiktstudier fra OECD og nasjonale studier viser at skolen strever med å få dette til, utgjør et viktig premiss for ny politikk og strategiske veivalg. Dette forutsetter kunnskapsbaserte og kloke valg fremfor en rekke unyanserte forbud som mest sannsynlig vil akselerere forskjellene mellom elevene.
LES: Tre av fire studenter vil ikke ha mobilforbud på forelesninger
Påstand 2: Hvis skolen ikke skal trene og lære elever om og i bruk av digitalt innhold og et mangfold av mulige typer representasjoner av kunnskap (fysiske og digitale), er fellesskolen nedlagt.
Dagens elever vil møte et samfunn der de vil måtte håndtere økende kunnskapskrav fordi vitenskapsfagene som skolen bygger på spesialiseres i et høyt tempo. Det vil gjelde for praktiske yrker så vel som yrker som vil avhenge av teoretisk og forskningsbasert forståelse. I alle yrker er det en rekke type representasjoner, både fysiske og digitale/KI-baserte. Denne typen representasjoner skaper også læringens innhold. Derfor må vi treffe kloke valg i utvalg av innhold i nye lærerplaner og utvikle kapasiteten til å ta bruk en rekke typer læremidler – ikke forbud som flytter enda mer av den viktige læringen av fag inn det enkelte hjem med foreldrene i rollen som lærere.
KI er ikke et vanlig læremiddel, den er også med-aktør. Når generativ og fagspesifikk KI bidrar med forslag, formuleringer, løsningsforslag og tilbakemeldinger i en kontinuerlig dialog, er den med på å forme både prosessen og resultatet av elevenes arbeid. Dette reiser nye spørsmål om arbeidsdeling, ansvar og roller: Hva er det eleven faktisk gjør selv, hva overtar teknologien, og hvordan skal vi forstå og vurdere elevenes kompetanse når KI deltar i elevenes læring uten at vi definerer nye roller for deltagelse og nye regler for læring i skolen?
KI-teknologi kan nå designes slik at den tilpasses elevene på individ- og gruppenivå. Teknologien kan dessuten gi lærere nyttig informasjon om mestringsnivå. Slike former for KI må imidlertid designes ut fra fagenes egenart. Dette har norske forlag en lang og god tradisjon for gjennom sine læremidler, der bøker og digitalt innhold kan tilpasses hverandre. Da trengs også klok bruk av «skjerm» og KI når elevene arbeider med faglig innhold, ikke tabloide overskrifter om generelle forbud. Her er skolenes profesjonsfaglige fellesskap den mest sentrale faktoren, i tillegg til spesifikke og innholdsorienterte nasjonale tiltak. Vi mener det er dette som vil videreutvikle en kompetent lærerstand i bruk av algoritme-baserte læremidler, ikke unyanserte forbud.
Ingen barneskoler i Kristiansand ville teste skjermfri skole
