Hjemmets betydning for læring kan ikke undervurderes
Debatt: Ingen enkeltfaktor betyr mer for barns læring enn det som skjer hjemme.
Riksrevisjonens ferske rapport om lese-, skrive- og regneferdigheter i norsk skole gir grunn til bekymring. Til tross for omfattende reformer, store satsinger og betydelige økonomiske investeringer har andelen elever med svake grunnleggende ferdigheter økt.
Omtrent tre av ti elever befinner seg på det laveste mestringsnivået i lesing eller regning når de avslutter grunnskolen. Samtidig bruker Norge betydelig mer penger på utdanning enn OECD-gjennomsnittet.
Det er lett å lete etter forklaringer i læreplaner, ressursfordeling, skjermbruk eller organiseringen av skolen. Alt dette er viktige diskusjoner. Samtidig trenger vi en bredere samtale om samspillet mellom hjem og skole, om forventninger til læring og om hva som faktisk skal til for å utvikle gode ferdigheter i lesing, skriving og regning.
I overordnet del av LK20 understrekes betydningen av samarbeidet mellom hjem og skole tydelig. Her står det at «Foreldrene og foresatte har hovedansvaret for barnets oppdragelse og utvikling». Videre heter det at «Hjemmets holdning til skole er av stor betydning for elevenes engasjement og skoleinnsats». Samtidig presiseres det at «Skolen må gi tydelig uttrykk for hva den skal og kan tilby, og hva som forventes av hjemmet». Opplæringsloven slår på sin side fast at opplæringen skal skje «i samarbeid og forståing med heimen».
Dette innebærer at verken lovverket eller læreplanverket beskriver læring som et ansvar som utelukkende ligger hos skolen. Tvert imot bygger begge på en forståelse av at elevenes læring og utvikling er et felles ansvar der et godt samarbeid mellom hjem og skole er avgjørende.
Vi lærere ser hver dag hvor stor betydning hjemmet har. Mange av elevene som lykkes best faglig, har ikke nødvendigvis de mest ressurssterke foreldrene, men de har ofte foreldre som signaliserer at skolearbeid er viktig. De følger med, spør, oppmuntrer og forventer innsats. De hjelper barna med å etablere gode rutiner og lærer dem at framgang krever øvelse og evne til å stå i motstand.
På alle andre områder i livet er dette en selvfølge. Ingen kan mestre et instrument uten å øve. Ingen blir god i idrett uten trening mellom kampene. Likevel har vi de siste årene fått en debatt der lekser nærmest har blitt fremstilt som et problem i seg selv.
Det finnes selvfølgelig dårlige lekser, og vi skal diskutere både omfang, kvalitet og tilpasning. Men leksefridebatten har også hatt en side som det snakkes for lite om. Når lekser i seg selv problematiseres, blir det vanskeligere å formidle at læring krever egeninnsats. Samtidig blir det vanskeligere for skolen å stille forventninger til både elever og foresatte. Signalet kan lett bli at alt ansvar for læring skal ligge innenfor skoledagens rammer. Det høres kanskje rettferdig ut, men det er ikke realistisk.
Lesing, skriving og regning er ferdigheter som utvikles gjennom mengdetrening. Leseflyt kommer gjennom lesing. Gangetabeller automatiseres gjennom øvelse. Rettskriving utvikles gjennom gjentatt skriving. Når skolen og hjemmet trekker i samme retning, får eleven et langt større læringsutbytte enn når skolen står alene.
I Riksrevisjonens undersøkelse trekkes Estland fram som et særlig interessant sammenligningsland. Gjennom flere år har estiske elever prestert svært godt i internasjonale undersøkelser, samtidig som landet har en betydelig lavere andel elever med svake grunnleggende ferdigheter enn Norge. Nettopp derfor er det interessant å se nærmere på hva som kjennetegner estisk skole. Riksrevisjonen peker på at Estland ikke først og fremst skiller seg ut gjennom flere reformer eller vesentlig høyere ressursbruk enn Norge. Derimot beskrives utdanning som en sentral verdi i samfunnet. Både familier og samfunnet som helhet har høye forventninger til elevenes læring og skolegang, og gode skoleresultater ses som viktige for videre utdanning, arbeid og muligheten til å lykkes i livet.
Dette bør gi grunnlag for refleksjon også i Norge. Holdninger til læring, innsats og kunnskap skapes ikke bare i skolen, men også i hjemmet og i samfunnet for øvrig.
Vi har de siste årene snakket mye om trivsel, motivasjon, elevmedvirkning og aktivitet. Alt dette er viktig. Men samtidig har vi snakket mindre om innsats, øving, konsentrasjon og utholdenhet. Mange barn blir motiverte fordi de opplever mestring. De blir stolte når de lærer å lese flytende. De får selvtillit når de mestrer nye matematiske utfordringer. Lærelyst oppstår ofte når eleven opplever framgang og ser resultater av egen innsats.
Mange foreldre ønsker å bidra, men vet ikke alltid hvordan. Dette gjelder særlig foresatte med begrensede norskkunnskaper eller liten erfaring med det norske skolesystemet. Her har skolen et viktig ansvar. Vi må bli flinkere til å gi konkrete råd om hvordan foresatte kan støtte læringen hjemme. Les sammen med barnet. Hør barnet lese høyt. Snakk om ord, begreper og matematikk i hverdagen. Etabler gode rutiner for leksearbeid, skjermbruk og søvn. Mange foreldre ønsker å bidra, men er usikre på hvordan.
Foreldre trenger heller ikke å beherske norsk perfekt for å være gode støttespillere for barnas læring. Høytlesing på morsmålet, samtaler om skole og læring, interesse for skolearbeidet og tydelige forventninger til innsats har stor betydning. Skolen bør derfor tilby mer flerspråklig informasjon, foreldrekurs og praktisk veiledning om hvordan foresatte kan støtte barnas lese-, skrive- og regneutvikling hjemme. Samtidig er dette ikke bare et behov blant foreldre med norsk som andrespråk. Mange foresatte er usikre på hvordan de best kan følge opp barnas læring, uavhengig av etnisitet, språk, sosial bakgrunn eller utdanningsnivå. Å styrke foreldrenes kunnskap om hvordan barn lærer å lese, skrive og regne, kan derfor bidra til å styrke elevenes læringsutbytte og gjøre skole-hjem-samarbeidet mer målrettet.
I denne sammenhengen er det også grunn til å diskutere betydningen av fysiske lærebøker. Når lekser ligger spredt på ulike læringsplattformer og apper, blir det vanskeligere for foresatte å følge med på hva eleven skal gjøre og hvordan de kan hjelpe. Fysiske bøker er tilgjengelige uten innlogging, passord eller digitale ferdigheter. De gjør læringen synlig både for eleven og hjemmet.
Dette handler ikke om å være mot teknologi. Digitale verktøy kan være gode supplementer. Men dersom målet er å styrke samarbeidet mellom hjem og skole, bør vi spørre oss om vi noen ganger har digitalisert kommunikasjonen mer enn det som er pedagogisk hensiktsmessig. En ukeplan på papir gjør skolearbeidet mer synlig. Den kan hjelpe eleven til å ta større ansvar for egen læring og gjøre det lettere for foresatte å følge opp hva som skal gjøres og når det skal gjøres.
Norske elevers svake resultater henger også sammen med utfordringen mange elever med norsk som andrespråk møter. Det tar ofte mange år å utvikle det akademiske språket som kreves for å lykkes i skolen. Mange elever kan føre gode hverdagssamtaler, men strever med fagtekster, fagbegreper og skriftlig framstilling. Disse elevene trenger systematisk arbeid med ordforråd, begreper, lesing og skriving gjennom hele skoleløpet. Språkutvikling kan ikke være et ansvar bare for norsklæreren. Alle lærere må bidra. Hvis vi mener alvor med tidlig innsats, må vi også sørge for at elever som strever med norsk får tilstrekkelig støtte før utfordringene får vokse seg store.
Vi bør også diskutere overgangen mellom grunnskole og videregående opplæring. Når en betydelig andel elever avslutter grunnskolen med svake lese-, skrive- og regneferdigheter, er det grunn til å spørre om alle får den tiden de trenger til å bygge et tilstrekkelig faglig grunnlag. Tida er inne for å diskutere om et anbefalt eller frivillig forberedende år kan gi enkelte elever bedre muligheter til å styrke lese-, skrive-, regne- og språkferdigheter før de møter kravene i videregående opplæring.
Dersom vi ønsker at flere elever skal forlate grunnskolen med tilstrekkelige ferdigheter, må vi erkjenne at dette er et felles ansvar. Skolen har ansvar for god og evidensinformert undervisning tilpasset elevenes mestringsnivå. Politikerne har ansvar for gode rammevilkår og læreplaner som bygger på kunnskap om hva som fremmer læring. Hjemmet har ansvar for holdninger, forventninger, rutiner og oppfølging. Ingen av dem kan lykkes alene.
I debatten om norske elevers svake resultater er det lett å lete etter syndebukker. Er det politikerne, Utdanningsdirektoratet, skolelederne, lærerne, foresatte eller elevene selv? Men den viktigste diskusjonen handler ikke om hvem som har skylda. Lese-, skrive- og regneferdigheter utvikles ikke av seg selv. De utvikles gjennom god undervisning, øving, innsats, konsentrasjon, evnen til å stå i motstand, tydelige krav og forventninger og et godt samarbeid mellom skole og hjem.
Dersom flere elever skal lykkes, må hjem, skole og myndigheter trekke i samme retning. Først da kan flere elever få den grunnmuren de trenger for å lykkes videre i utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv.
