Når skolen bidrar til et mer individualisert samfunn
Debatt: Tilpasset opplæring skal gi flere elever mulighet til å delta i fellesskapet. Men når ansvaret for motivasjon og læring flyttes fra eleven til skolen, kan vi samtidig lære barn og unge at fellesskapet alltid skal tilpasse seg dem.
Publisert
Sist oppdatert
Utdanningsdirektoratet oppsummerte nylig utviklingen i norsk skole de siste tjue årene. Elevenes motivasjon, trivsel og læringsresultater har gått tilbake siden midten av 2010-tallet. Motivasjonen har falt mest. Elevene leser og regner svakere, og lærere rapporterer om dårligere arbeidsvaner, mindre utholdenhet og mer fravær. Forklaringene er mange.
Ansvar flyttes fra elev til skole
Likevel mener jeg det er én utvikling vi snakker for lite om: Vi har gradvis flyttet ansvaret for elevenes motivasjon og læring fra eleven til skolen. Tidligere var skolens oppgave ikke bare å møte barnet der det var, men å føre det inn i et samfunn som allerede fantes.
Elevene skulle lære fag, arbeidsvaner, oppførsel og samhandling med andre. De skulle gradvis bli i stand til å delta i fellesskap med krav de ikke selv hadde valgt.
Hvem har ansvaret når eleven ikke lærer?
I dag har retningen langt på vei snudd. Nå handler spørsmålet oftere om hvordan skolen skal tilpasses eleven. Den samme forventningen møter vi senere i videregående skole, høyere utdanning og arbeidsliv. Når noe blir vanskelig, er det institusjonen som forventes å endre seg.
Når elever ikke lærer, spør vi hva læreren har gjort galt. Var undervisningen variert nok? Var oppgavene relevante? Ble eleven sett? Var vurderingen motiverende? Dette er nødvendige spørsmål. Likevel er det påfallende hvor sjelden vi spør om eleven møtte forberedt, arbeidet konsentrert, øvde nok, la bort mobilen eller tålte å stå i noe som var vanskelig. Litt karikert: Før fikk eleven kjeft når karakteren var dårlig. Nå er det læreren som får kjeft.
Tilrettelegging må ikke erstatte krav
Tilpasset opplæring skulle gjøre det mulig for flere å delta i et felles læringsarbeid. Det var og er et viktig prinsipp. Men i praksis blir det lett forstått som at undervisningen skal tilpasses den enkelte elevens interesser, arbeidsmåter og motivasjon.
Når eleven ikke deltar, må læreren finne en annen aktivitet. Når eleven ikke anstrenger seg, må undervisningen gjøres mer engasjerende. Når eleven blir frustrert, må kravene vurderes på nytt. Slik kan manglende motivasjon og problemer med å tåle motstand bli behandlet som feil ved undervisningen. Elevens ubehag blir skolens problem, mens elevens ansvar for innsats og utholdenhet forsvinner ut av bildet.
Men skolen kan ikke produsere motivasjon på bestilling.
Lærere kan vekke interesse, skape gode relasjoner og legge til rette for mestring. De kan ikke garantere at eleven vil lære. Læring krever også at eleven møter opp, arbeider, øver og tåler oppoverbakker. Dette gjelder både sjuåringen som skal lære å vente på tur og gjøre ferdig en oppgave, og eleven i videregående skole som må møte presis, forberede seg og fullføre arbeid som ikke alltid oppleves interessant. Kravene vil være forskjellige, men prinsippet er det samme: Å delta i et læringsfellesskap innebærer forpliktelser.
Å stille krav er også omsorg
Dette er ikke et argument mot tilpasset opplæring. En fellesskole må ta hensyn til at barn og unge har ulike forutsetninger. For noen elever er individuell tilrettelegging helt avgjørende for at de skal kunne delta. Men tilrettelegging skal gjøre det mulig å møte kravene.
Tilretteleggingen må ikke bli en begrunnelse for at kravene forsvinner. Derfor må lærere i både grunnskolen og videregående skole kunne være trygge på at det er legitimt å stille krav til elevene. Å stille krav er ikke det motsatte av omsorg eller inkludering. Det kan også være et uttrykk for tillit til at eleven er i stand til å utvikle seg, ta ansvar og bidra sammen med andre. Dersom læreren hele tiden må forsvare at elever forventes å arbeide, øve, møte forberedt og ta hensyn til fellesskapet, svekkes ikke bare lærerens autoritet. Også skolens samfunnsoppdrag blir uklart.
Fellesskapet forventer også noe
Jeg tror vi har kommet i skade for å bite oss selv i halen. I ønsket om at alle skal lykkes, har vi stadig oftere møtt vanskeligheter ved å senke nivået. Når kravene stadig tilpasses den enkelte, lærer elevene også at det først og fremst er systemet som skal endre seg når noe blir vanskelig. Skolen risikerer dermed å bidra til et mer individualisert samfunn, der forventningen om tilrettelegging blir sterkere enn viljen til å strekke seg, tåle motstand og ta ansvar for fellesskapet.
Skolen skal gjøre sitt ytterste for at elevene skal lykkes. Men den kan ikke overta ansvaret for elevenes innsats. Oppgaven er heller ikke bare å tilpasse seg den enkelte, men å hjelpe barn og unge til å vokse inn i samfunnet.
De må erfare at de ikke alltid er sentrum. De skal gradvis lære å møte krav, ta hensyn til andre og ta ansvar for noe mer enn seg selv. Slik utvikles medborgere som ikke bare forventer noe av fellesskapet, men også forstår at fellesskapet forventer noe av dem.
Det er ikke et brudd med skolens danningsoppdrag. Det er selve kjernen i det.
