Bruken av KI reiser noen spørsmål til oss som mennesker som vi ikke bør løpe fra
Debatt: Jeg tror det er litt for lett å sky unna dem.
Blir vi depressive av vår bruk av KI til å tenke og skrive for og med oss? Mister vi evnen til å tenke og skrive akkurat slik vi er uten KI?
Det er helt skjønt å mate KI med noen stikkord og få en brukbar tekst. Og det er behagelig å få KI til å redigere det jeg skriver. Eller å oversette hvis det trengs.
Og ikke nok med det: KI kan skrive tekst for meg og gi meg ideer. KI er også en rådgiver i alle livets spørsmål. Samtidig kan KI også brukes i en mer dialogisk form, der den utfordrer og utvikler mine egne tanker. Vi alle kjenner til dette. Det er en del av vår nye digitale virkelighet. Ingen vei tilbake. Og det vil vi heller ikke.
Likevel reiser bruken av KI noen spørsmål til oss som mennesker vi ikke bør løpe vekk fra. Jeg tror det er litt for lett å sky unna dem.
Hva skjer med vår kreativitet når KI kan komme inn hver gang vi møter motstand?
La oss tenke at jeg skriver på en tekst og ikke kommer videre. Jeg møter motstand i skriveprosessen. Denne motstanden er gull verdt. For den tvinger meg til å tenke gjennom hva jeg egentlig skriver. Det oppstår et tomrom jeg må utstå. Det kan være smertelig og gå på selvfølelsen løs. Hvis jeg i slike situasjoner bare oppsøker KI og lar den tenke for meg, oppgir jeg noe av min kreativitet. Kreativitet oppstår ofte i motstandsopplevelser. Jeg kjemper meg frem til noe.
Å få et eierskap til teksten KI gir meg er noe helt annet enn det eierskapet jeg får når jeg må stå til min egen tekst. Det er noe sårt og noe modig som går tapt. For har KI skrevet teksten kan jeg gjemme meg bak den. Jeg slipper å være naken i møtet med teksten. Og jeg kan slippe å stå til den fordi det ikke er jeg som har skrevet den.
Når kreativiteten i skriveprosessen og eierskapet til min egen tekst blir utfordret gjennom min bruk av KI, kaster det noen spørsmål tilbake på meg som menneske: Hvem er jeg egentlig? Kan jeg noe som bare er «mitt og meg» uten hjelpemidler? Kan jeg formulere en tanke og famle etter svar når KI har gjort mye av jobben for meg?
Jeg blir stående igjen som en vurderende instans til det KI lager for meg, mer enn å være et skapende menneske som må kjempe med meg selv for å komme videre.
Dette går på psyken løs. Jeg kan bli motløs, jeg kan miste troen på at jeg kan noe, jeg kan føle meg mindreverdig, jeg kan gjemme meg bak KI og trives i velbehaget det gir, men til syvende og sist stiller spørsmålet seg: Blir jeg ikke raskt depressiv av dette?
Det som på overflaten gir velbehag og er lettvint, er på et dypere plan noe som fremkaller tungsinn og depresjon. Jeg tør ikke møte meg selv uten hjelpemidler for å utrykke meg, jeg tør ikke tenke alene lenger fordi KI tenker raskere og mer omfattende enn meg, jeg våger ikke å undre meg fordi KI har svarene. Jeg blir en jeg ikke forstår lenger. Jeg mister selvfølelsen.
Les også: Generativ kunstig intelligens i skolen – ulike fag krever ulik tilnærming
Det kan hende jeg tar feil, men jeg er redd denne depresjonen blir en hverdagslig utfordring for alle oss som jobber særlig i undervisning og utdanning. Skal vi bli vitne til unge mennesker som ikke føler at de mestrer å skrive tekster eller formulere tanker fordi de er blitt vant med at KI gjør det for dem?
Dette er ikke et innlegg mot bruken av KI i skole og utdanning. Jeg vil egentlig bare lufte tanken om at vår (mis)bruk av KI vil ha psykiske effekter vi ikke her ser rekkevidden av. For det er klart: Kan du ikke skrive en tekst selv fordi du sjeldent eller aldri har gjort det, har du et problem. Og dette problemet kan ikke KI løse for deg.
Fortvilelsen vil nok dessverre være nær for mange. Og da har vi et nytt stort problem i skole og utdanning: Elever og studenter som faktisk ikke kan skrive en fullstendig setning eller formulere en tankerekke uten hjelp fra KI. Hva gjør vi da?
Jeg tror neppe KI har svaret på dette. Vi trenger våre egne svar. Svarene som kommer fra mennesker som har puls, blod og en kropp der tankene liksom må tvinges gjennom evnen til å bruke stemmen til å uttrykke en tanke.
