Et fremmedspråksfag for alle

Debatt: Debatten bør ikke handle om hvorvidt norske elever trenger å lære flere språk, men om hvordan fremmedspråksfaget kan utvikles slik at det treffer alle elever.

Mari Wærner Wesenberg
Mari Wærner Wesenberg Mari Wærner Wesenberg Lektor med doktorgrad
Publisert

I juni la Kunnskapsdepartementet fram sitt forslag til hvordan framtidens videregående skole skal se ut. Det kanskje mest radikale forslaget er å omgjøre fremmedspråksfaget til valgfag.

En rekke språkfolk har allerede slått alarm, og blant annet fremhevet de dramatiske konsekvensene dette vil medføre for fremmedspråksfagets framtid i Norge, samt pekt på gode grunner til at norske elever—nå mer enn aldri—bør lære seg flere språk.

I sin argumentasjon viser Kunnskapsdepartementet til en rapport som kan fortelle at «matematikk og fremmedspråk utgjør sentrale barrierer for faglig svake elever», og at det er en høy andel stryk i disse fagene. Dette er viktige funn, men jeg mener Kunnskapsdepartementets tilnærming til rapporten er mildt sagt merkelig.

Hvorfor ikke gjøre matematikk valgfritt?

For det første: hvis fremmedspråk skal dumpes fordi elevene synes det er for vanskelig, hvorfor er det da ingen som diskuterer om matematikk bør bli valgfritt? Selv har jeg fått stor nytte og glede av språkkunnskapene mine gjennom livet, men ikke løst en eneste likning siden videregående. Men ville jeg funnet på å si at matematikk ikke er viktig, eller at det ikke er for alle? Selvsagt ikke.

For det andre: er det nå meningen at vi bare skal droppe fag og temaer som elevene synes er vanskelige?

Samtidig er det selvsagt bekymringsfullt at så mange elever sliter med fremmedspråksfaget. I et debattinnlegg publisert i mai, peker også Fredrik M. Bovim, Debora Carrai og Gerard Doetjes på det problematiske faktum at svært mange går ut av skolen uten å føle at de kan kommunisere på språket de har studert i åresvis.

Fremmedspråk blir ofte omtalt som et «teoritungt» fag for såkalt skoleflinke elever. Man må vel da anta at det først og fremst siktes til grammatikkdelen av faget. En del forskning har vist at noe eksplisitt grammatikkundervisning kan ha positive effekter på språklæringa, og kunnskap om språket som system har også den fordelen at den kan brukes i framtidig språklæring. Men et fokus på grammatikk må ikke gå på bekostning av faktisk språklæring, og må være tilpasset innlærernes nivå.

Mye har heldigvis skjedd i norske klasserom siden de dagene da språklæring gjerne innebar å pugge løsrevne grammatikkregler. Det har blitt mye mer fokus på å faktisk bruke språket, og mange lærere har en variert og leken tilnærming. Likevel tror jeg vi fremdeles har en vei å gå.

Da «Adam» sluttet med spansk

I løpet av min (foreløpig) relativt korte fartstid som lærer fikk jeg oppleve gleden av å introdusere spanskfaget for to flotte klasser på 8. trinn. Det store flertallet av elevene virket både spente og motiverte til å få lære et nytt språk.

En av dem, som jeg her vil kalle «Adam», fortalte at han gledet seg til å kunne prate spansk med en kamerat fra Latin-Amerika. Han hadde til og med allerede lært seg flere gloser – gloser som kanskje ikke egner seg så godt på trykk, men som i hvert fall gav meg en god latter i klasserommet og fikk meg til å glede meg til å se ham utvikle seg i språket. I tillegg til et rikt språkrepertoar fra før, hadde han altså også motivasjonen på plass, og burde dermed ha gode forutsetninger for å lære spansk.

Bare noen måneder senere hadde likevel «Adam» droppet ut av spanskklassen og gått over til arbeidslivsfag. Han ble dermed en del av frafallsstatistikken, og jeg satt igjen med en følelse av å ha sviktet som lærer.

Når grammatikken står i veien

I ettertid har jeg skrevet en doktorgrad om læreres tilbakemeldinger på elevers skriving og hvordan elevene forstår og bruker dem. Elevene jeg snakket med sleit med både grammatikken i seg selv og begrepene som brukes for å omtale den. Lærernes fokus på grammatikk var ganske omfattende, og som en av elevene jeg snakket med sa, kan det fort bli «ekstremt mange regler å huske på, og masse ting, hele tiden».

I tillegg til at de sleit med å forstå tilbakemeldingene, husket elevene ofte ikke hva de selv hadde skrevet på spansk. I noen slike tilfeller var de faktisk i stand til å rette på feil ved å for eksempel identifisere og bytte ut endelser i verb de ikke visste hva betydde—en ganske meningsløs øvelse i en læringskontekst der kommunikasjon er hovedmålet.

Funnene viser dermed at norske elever ikke nødvendigvis er klare for de grammatiske temaene de blir introdusert for, og at grammatikkundervisninga noen ganger kan stjele tid fra faktisk språklæring. Jeg mener dette viser et behov for endring.

Det handler da ikke om å unngå vanskelige temaer, men om å diskutere hva elevene faktisk trenger å lære; mens noen grammatiske feil kan gå utover kommunikasjonen, høres andre egentlig bare litt rare ut. Læreplanen er veldig åpen for tolkning her, og vektlegger først og fremst at elevene skal kunne forstå og gjøre seg forstått. Som Bovim, Carrai og Doetjes skriver, tror jeg grammatikkunnskapene vi krever av elevene i faget kan begrenses.

Ulike veier til språket

Jeg mener stikkordet her er differensiering. Noen elever (for eksempel de som senere ender opp med språkstudier på universitetsnivå) er gode på abstrakt kunnskap og kan ha nytte av å lære om språket som system. La dem! Andre er kanskje ikke det, men vil likevel kunne kommunisere helt fint ved å lære seg en masse ord og si setninger à la «i morgen jeg kjøpe brød». Det viktigste må vel være å hjelpe hver elev med å finne ut hvilke strategier som fungerer best for dem der de er i læringsprosessen. Alle elever er ulike, og det finnes mange veier til Rom.

Også i min egen undervisning fokuserte jeg nok mer på grammatikk enn jeg selv tenkte var nødvendig, og i ettertid er jeg redd dette bidro til at «Adam» forlot klassen. Jeg følte meg rett og slett forpliktet til å lære bort en del grammatiske strukturer man egentlig kan kommunisere greit uten – jeg visste jo at jeg senere skulle sende elevene videre til andre lærere og til nasjonale eksamener som vektlegger disse. Derfor er det viktig å enes om en felles forståelse av hva faget skal inneholde. Man kan ikke pålegge enkeltlærere å ta valg som kan få negative konsekvenser for elevene deres. Ja takk til innholdslister!

Fremmedspråk er for alle

I tillegg til å utvikle faget må vi prøve å bryte ned fordommene mot fremmedspråk som noe vanskelig og teoritungt. Jeg har selv hatt kollegaer som har ment at faget ikke er for alle, og til og med frarådet «svake» elever å velge fremmedspråk. Men det å kommunisere på et språk er en praktisk ferdighet, og rundt omkring i verden lærer helt vanlige folk seg nye språk hele tiden. Et fag er dessuten ikke teoretisk i seg selv, men kan bygge på mer eller mindre teoretisk eller praktisk orienterte undervisningsmetoder. Fremmedspråk er for alle. Hvis man mener at det ikke er det, får man nesten klandre seg selv når det blir fjernet som fellesfag.

Som Gerhard Doetjes påpekte i Aftenposten forrige uke, trengs det heller en time-out og en grundig utredning av fremmedspråksfaget og hvordan det kan utvikles videre. Kjære Kari Nessa Nordtun: gi oss en sjanse til å finne ut av dette før du tar et muligens irreversibelt valg på vegne av norske elever.

Referanser

videregående debatt mari wesenberg fremmedspråk

Annonsørinnhold

Debatt

Video Carousel

Korte videoer

    Hør podkastene våre her

    Ny podkast ute nå: