Leken og den praktiske vendingen som forsvant

I noen måneder ble verdien av lek løftet høyt og fram. «Alle mente at skolen måtte bli mer praktisk. Estetiske fag – og kanskje yrkesfag i videregående skole – skulle styrkes. Oops, så feide PISA-debatten 2.0 over landet med tsunamikraft. Utdanningspolitikkens grøftekjøring er gjenopptatt. Gamle sanger synges igjen. Jovisst gjør det vondt når PISA-resultater brister.

De skal selvsagt analyseres og tas alvorlig. Men livet begynner ikke ved femten eller atten. Barns lek er ingen «lek». Den er ekte virkelighet. Ingen har rett til å gjemme seg bak nytteargumenter og stjele fra barns og ungdoms liv. Slik skoledebatten svinger, er dette bedre forstått i 2026 enn på lenge.

Kunnskap uten grøfter

Joda, det er læring i lek. Som bjørnungers slåssing er leken barns måte å utvikle seg på. Men mennesker skal, vil og må mer: oppnå ferdigheter, innsikter og kunnskap. Kunnskap? Ordet oppattes stadig som høyresidens eiendom. Men kunnskap er, i seg selv, ikke høyrepolitikk. Det er kunnskapssynet til høyresiden som har historiske svakheter. Vi kjenner «kalkulatorhøyre» med tellekanter. Troen på konkurransens, sorteringens og privatiseringens velsignelse fikk lenge dominere over samarbeid og fellesskap. Gledelig nok så det i et blaff ut til at den offentlige fellesskolen kunne få ny status. Men vil konstruktive trender forlise i bølger fra siste PISA-sjokk?

La oss begynne med skolestart: Seksårsreformen var bomskudd. De ansatte var ikke godt nok forberedt på å ta imot barn ned i femårsalderen. Barnehagelærerne som kom inn i skolen, var for få. Arealer inne og ute var ofte små og dårlig tilpasset. Materialer og utstyr hadde store mangler. Norge skulle gjøres konkurransedyktig, på ungenes bekostning. Svakhetene ved uønsket akademisering og teoretisering trådte imidlertid etter hvert tydeligere frem. Individuelle skjermer flommet inn i skolebyggene, til IKT-industriens jubel.

Nå proklameres reversering. Det skal skapes en mer praktisk og «fysisk» skole. Omgjøring av 1. klasse til førskole er én god idé. Utmerket! Men som alltid i skoledebatt, er det fare for overslag. Det er ingen grunn til å slippe teorifiendtlighet inn bakdøren. Også teori er for alle. Ideer om at «noen har det i beina, andre i hodet» er forflating. Antiintellektualisme blant politikere, skoleeiere og ledere tjener ingen.

Læreren skal undervise

Vi bør ikke, i oppløpen iver, fjerne «undervisning» fra skolegangen. Og det er lærerne som skal undervise; på samme måte som medisinske profesjoner gir medisinsk behandling. Slik «snever» profesjonsbevissthet er vi tjente med. Men hva er undervisning? Undervisning skjer mellom mennesker – etter det tyske ordet unter (= mellom). Den er ikke belæring ovenfra, og kan ikke overtas av maskiner eller «ansvar for egen læring». Elevene skal oppleve lærere som kilder til kunnskap og som (for)bilder. Kompetente levende voksne som formidler ferdigheter, verdier, kultur, kunnskaper, moro og omsorg. Vi kaller slikt for dannelse.

Både høyre- og deler av venstresiden roter seg stadig seg bort i forvirring om lærerrolle og kunnskapssyn. Men i økonomiens og digitaliseringens tid må lærernormen forsvares, mens det kjempes for bedre ressursregler for – folkeskolen. Å redusere tiden i undervisningsgrupper (klasser), normert lærerdekning og kompetansekrav er ikke smart. Helhet er av det gode for de minste. Men utvannet «heldags-, helhets- og enhetsskole» er ikke reform som behøves. Vi bør se verdien av skiller og variasjon, i løpet av dager og uker. Ikke minst når barna blir større.

SFO må være fritid

Å øke tid i SFO-er med store barnegrupper og få voksne er uønsket utvikling. Det som trengs er å øke kvaliteten på tilbudet, ikke å gjøre fritidsordningene skolske. Der må ungene få være litt i fred, spise i ro, være fysiske, bråkete, kreative og fantasifulle. De bør ha muligheter til å etablere, komme inn i, eie og gjennomføre sin egen lek (se kronikk i Klassekampen 31.8). Vokseninitierte og tilrettelagte lekpregete læringsaktiviteter med pedagogiske mål, kan være utmerket. Men er noe annet.

Behov for kompetanseutvikling brenner. Ufaglærte som jobber med barn må gis mulighet til fagutdanning. Å bygge ut fagskoletilbud for fagarbeiderne, barne- og ungdomsarbeidere, er en god start. Bedre mulighet for fordypning gjennom høyere utdanning i fritidspedagogikk må komme. Flere voksne, fra ulike profesjoner og fag, tilstede i elevenes skoledag vil bidra. Også barn som trenger tett og spesiell oppfølging har legitime krav i tiden på SFO.

Skolene må ha gode, store arealer inne og ute med tilgang/transport til natur og kultur. Skal den praktiske «vendingen» realiseres er det nødvendig med milliarder. Mengder av kroner må til for: spesialrom, verksteder, biblioteker med fysiske bøker, scener, skolehager materialer, instrumenter, mangfoldighet av utstyr og verktøy - for både fritids- og skoledelen.

Vranglesning av Fellesskoleutvalget kombinert med redusert elevtall kan fremover gi en farlig miks. Det er grunn til å se opp for KS og andre som vil se muligheter til å redusere lærertallet, utarme SFO-ene og tappe mer penger ut av skolebudsjettene.

DEBATT Lek i skolen

Mer skole i lekens navn

KOMMENTAR

Ta leken på alvor