Ytringsfriheten og lærernes stemme i offentligheten inngår i en maktkamp i og om skolen
Debatt: Det har gjort at læreres kritikk om når skolen ikke er til barnas beste oftest blir til en debatt om lærernes ytringsfrihet, om lærernes rett til å si ifra.
Det gjør samtidig at det lærerne sier ifra om, problembeskrivelsene fra skolevirkeligheten, ikke får den oppmerksomheten det fortjener. Det er en del av maktkampen.
Våren 2026 viste en undersøkelse i Utdanningsnytt av åtte av ti lærere ikke føler seg fri til å uttale seg om forhold på sin arbeidsplass. Halvparten føler seg ikke fri til å uttale seg om politikk og samfunnsspørsmål og seks av ti mener de ikke kan uttale seg offentlig uten å risikere negative reaksjoner.
Dette har ført til en pekelek der statsråd Kari Nessa Nordtun peker på kommunene og ber dem rydde opp. Det holder ikke hevder advokat Jon Wessel-Aas som foreslår lovendring. Derfor skal forslaget til Stortinget.
I Utdanningsnytts undersøkelse er der 120 kommuner som har problematiske bestemmelser. Følgene av den dårlige ytringskulturen er at beskrivelser av problemer i skolen som kommer fra de som jobber der ikke blir en del av problemer og løsninger i politikken. I disse PISA-sjokk-tider gjør det at forståelsen av utfordringer for norsk skole legges lokk på, og da kan kommunebudsjettene fortsatt kutte i skolen og rikspolitikere selge gamle løsninger på feil problemer.
Samtidig skal fremtidens fellesskole bygges for de neste tiårene. Den er beskrevet som bærebjelken i samfunnet. Men, bærebjelken i fellesskolen er lærere som ytrer seg fritt og kritisk om forhold ved skolen. Det er bare ved å lytte til de som jobber i skolen at en kan forstå de utfordringer skolen står overfor og dermed ruste skolen for en ny tid.