Ytringsfriheten og lærernes stemme i offentligheten inngår i en maktkamp i og om skolen

Debatt: Det har gjort at læreres kritikk om når skolen ikke er til barnas beste oftest blir til en debatt om lærernes ytringsfrihet, om lærernes rett til å si ifra.

Simon Malkenes
Publisert

Det gjør samtidig at det lærerne sier ifra om, problembeskrivelsene fra skolevirkeligheten, ikke får den oppmerksomheten det fortjener. Det er en del av maktkampen.

Våren 2026 viste en undersøkelse i Utdanningsnytt av åtte av ti lærere ikke føler seg fri til å uttale seg om forhold på sin arbeidsplass. Halvparten føler seg ikke fri til å uttale seg om politikk og samfunnsspørsmål og seks av ti mener de ikke kan uttale seg offentlig uten å risikere negative reaksjoner.

Dette har ført til en pekelek der statsråd Kari Nessa Nordtun peker på kommunene og ber dem rydde opp. Det holder ikke hevder advokat Jon Wessel-Aas som foreslår lovendring. Derfor skal forslaget til Stortinget.

I Utdanningsnytts undersøkelse er der 120 kommuner som har problematiske bestemmelser. Følgene av den dårlige ytringskulturen er at beskrivelser av problemer i skolen som kommer fra de som jobber der ikke blir en del av problemer og løsninger i politikken. I disse PISA-sjokk-tider gjør det at forståelsen av utfordringer for norsk skole legges lokk på, og da kan kommunebudsjettene fortsatt kutte i skolen og rikspolitikere selge gamle løsninger på feil problemer.

Samtidig skal fremtidens fellesskole bygges for de neste tiårene. Den er beskrevet som bærebjelken i samfunnet. Men, bærebjelken i fellesskolen er lærere som ytrer seg fritt og kritisk om forhold ved skolen. Det er bare ved å lytte til de som jobber i skolen at en kan forstå de utfordringer skolen står overfor og dermed ruste skolen for en ny tid.