Forebygging begynner i barndommen

Det er helt grusomt å vite at sårbare barn kan havne i miljøer preget av kriminalitet etter at hjelpen rundt dem ikke har vært tilstrekkelig eller kommet tidlig nok.

Dette er barn som av ulike årsaker har hatt det vanskelig, og som hjemmet, helsesykepleiere, barnehagen, skolen eller andre deler av hjelpeapparatet ikke har sett, møtt eller klart å følge opp godt nok. Noen av dem ender under barnevernets omsorg.

Et barnevern som har som mål å sikre barn og unge gode omsorgs- og oppvekstsvilkår og beskytte dem mot omsorgssvikt.

Jeg omtaler dem som barn, selv om de er ungdommer. For i mine øyne er de fortsatt barn som trenger trygghet, tilknytning og troen på at de er gode nok som de er.

Altfor ofte legges oppmerksomheten på konsekvensene når problemene blir synlige. Men er det på tide å spørre om vi ser langt nok tilbake?

Som barnehagelærer og EQ-terapeut har jeg stadig oftere begynt å stille meg noen spørsmål.

Vi må se lenger tilbake

Når vi ser økende psykiske helseutfordringer blant barn og unge, bør vi kanskje våge å rette blikket mot de første leveårene. Ikke fordi én enkelt erfaring forklarer alt som skjer senere i livet, men fordi relasjoner betyr noe. Trygghet betyr noe. Tidlige erfaringer betyr noe.

Jeg sitter ikke med alle svarene. Men jeg mener vi skylder barna å tørre å stille spørsmålene.

Mitt poeng er ikke at tidlige erfaringer alene forklarer ungdomskriminalitet. Poenget er at vi altfor ofte diskuterer konsekvensene når skaden allerede har skjedd, mens vi bruker for lite tid på å spørre hva barnet og familien trengte tidligere, og hvem som kunne ha hjulpet da.

Det er god økonomi i å gi barn gode omsorgs- og oppvekstsvilkår. Men skjer det i realiteten?

Trygghet kan ikke skapes i hastverk

Jeg er barnehagelærer. Verdens viktigste og mest fantastiske jobb. Samtidig opplever jeg stadig oftere at rammene rundt arbeidet vårt gjør det vanskelig å gi barna det de trenger mest.

Mange barn. For få ressurser. Voksne som løper mellom oppgaver og gjør sitt aller beste.

Men trygghet, tilknytning og relasjoner oppstår ikke i hastverk. Hvor er de trygge rommene der barnet får være den det er, og hvor er tiden til å forstå språket barnet bruker når det har det vanskelig?

For jeg vil påstå at alle barn er sårbare. De er små. De er avhengige av oss.

Og hvor er ressursene til å sette ansatte i stand til å gå inn i relasjoner med barn, med hverandre og med foreldrene?

Vi er pedagogisk dyktige. Likevel opplever jeg ofte at det relasjonelle blir lagt på barnets skuldre. Det blir barnet som skal passe inn i systemet, fremfor at systemet tilpasser seg barnet.

Før diagnosen er barnet vanskelig

Vi som jobber med barn er også mennesker. Vi har våre egne liv, utfordringer, erfaringer og sår som vi bærer med oss inn i relasjonene.

Gjennom mine snart 16 år i barnehagen har jeg møtt mange holdninger hos voksne.

• «Så flink du er som ikke gråter.»

• «Du gråter bare fordi du vil ha oppmerksomhet.»

• «Du får ikke venner hvis du fortsetter sånn.»

• «Jeg sa jo at du skulle gå på do.»

• «Du skal si unnskyld.»

• «Jeg prøvde å trøste deg, men du sluttet ikke å gråte.»

Små setninger. Men budskap som former hvordan barn lærer å forstå seg selv og følelsene sine.

Barn er følelsesmennesker de første leveårene. Det er da trygghet, regulering og robusthet utvikles. Det er da barnet lærer å stole på egne opplevelser og følelser, eller å skyve dem bort for å passe inn.

Når barn biter, trekker seg unna, skriker, blir sinte, urolige eller stille, er det et språk. Det trenger ikke være en diagnose eller en barnevernssak. Det er ofte et barn som prøver å fortelle oss at noe er vanskelig.

Likevel opplever jeg ofte at vi ikke ser barnet før det får en diagnose.

Før diagnosen er barnet vanskelig. Etter diagnosen har barnet det vanskelig.

Vi prøver så godt vi kan å skape trygge rom i barnehagen. Men det er ikke alltid tid nok, ressurser nok eller kompetanse nok til å møte alle barna slik de trenger.

Er det mulig at vi som samfunn fortsatt ikke tar på alvor hvor avgjørende barndommen er?

Barndommen går i generasjoner. Foreldre, besteforeldre og oldeforeldre bærer alle med seg erfaringer, sår, gleder og savn.

Når vi blir foreldre eller viktige voksne for barn, tar vi med oss denne ryggsekken inn i relasjonene våre. Noen av oss vet hva vi bærer på, andre gjør det ikke.

Men det vi bærer med oss, påvirker likevel hvordan vi møter barn som er redde, sinte, triste eller urolige.

Derfor handler barns trygghet ikke bare om barnet. Den handler også om de voksnes evne til å forstå seg selv.

Uten frykten for at hjelpeapparatet skal bli en trussel når vi sier:

• «Jeg synes det er vanskelig å være forelder.»

• «Jeg blir noen ganger for sint.»

• «Jeg får det ikke til.»

Jeg har selv hatt kontakt med barnevernet. Både som barnehagelærer, som melder og som forelder som forsøkte å få hjelp.

Jeg ble utbrent, jeg fikk det ikke til, og jeg trengte støtte. Da opplevde jeg hvor sårt det er når spørsmål om hjelp også kan oppleves som spørsmål om man er god nok.

For det er stort å bli forelder. Og det er vanskelig.

Alt det vonde vi opplevde som barn, kan komme tilbake når vi selv får barn og skal ta vare på et lite menneske som trenger oss.

De aller fleste voksne gjør så godt de kan, men noen ganger er ikke det nok alene. Noen ganger trenger vi støtte, veiledning og mennesker som kan hjelpe oss å forstå både barnet og oss selv.

Vi mangler noe mellom barnehagen og barnevernet

Å be om hjelp burde være trygt. Det er der landsbyen burde komme inn. For det kjennes som om vi mangler noe mellom barnehagen og barnevernet.

Et sted som kan støtte, veilede og bære når livet blir for tungt. Og samle trådene i trygge rammer uten dømming eller frykt for å miste.

Et sted der det er trygt å si:

• «Jeg strever.»

• «Jeg trenger hjelp.»

• «Kan noen holde litt av dette sammen med meg?»

Vi trenger et samfunn som støtter barn og familier lenge før problemene blir store. Som investerer i de første leveårene.

I trygge relasjoner, i foreldrestøtte, i emosjonell utvikling. Før skaden skjer. Kanskje er ikke spørsmålet hva som er galt med barna, kanskje er spørsmålet hva som skjedde med dem. 

• Hvem så dem?

• Hvem hadde tid til dem?

• Hvem hjalp familien deres?

• Hvem tok imot følelsene deres uten skam?

• Hvem ga dem et trygt fellesskap?

Barn som føler seg trygge, trenger ikke å rope like høyt. Og barn som blir møtt tidlig, trenger sjeldnere å reddes senere. For vi som har ansvaret i dag, var også sårbare barn engang.

– Du kan oppdage barn med problemer tidlig

DEBATT

Relasjonen til barna er de voksnes ansvar