Lærer og forfatter drar folk ut av lesekrisa

Denne uka stilte lærer og forfatter Gulraiz Sharif på bokbad på OsloMet. Han er utdannet adjunkt ved Universitetet i Oslo og jobber til daglig som lærer på Gjellerås skole i Akershus.

Sharif var invitert av Kristin Skare Orgeret, professor ved institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet. Orgeret er leder for forskningssatsingen «Et slitesterkt demokrati». Hun står bak initiativet «OsloMet leser».

Første bok ut er «Hør her'a!», debutboka til Sharif. Den ble delt ut 1. september.

– Interessen for å hente seg bok var stor, så vi måtte bestille flere. Vi har delt ut over 3000 bøker, sier Orgeret til Utdanningsnytt.

Målet med «OsloMet leser» er å styrke felleskap, fremme leselyst og diskutere demokratiske verdier gjennom at ansatte og studenter leser samme bok,  en ny hvert semester. Prosjektet inkluderer bokbad, undervisning og forskersamtaler.

Boka til Sharif ble valgt fordi den handler om identitet, tilhørighet og utenforskap.

– Kristian Gundersen, biolog og professor i fysiologi ved Universitetet i Oslo, langet ut mot leseprosjektet, kalte det autoritært og truet med å brenne boka dersom UiO fant på noe lignende. Hva tenker du om det?

– Det utspillet skapte masse oppmerksomhet og debatt langt utenfor campus. Så for oss var det bare bra, sier Orgeret.

Diskuterer lesekrise

– Lesekrise er på dagsorden. Er du bekymret for at elever og studenter leser langt færre bøker enn før?

– Absolutt. Og det var nettopp derfor vi satte i gang med «OsloMet leser». Den 13. oktober hadde vi seminar med Kari Spjeldnæs, som har skrevet boka «Lesekrise», forteller hun.

På seminaret bidro OsloMet-forskerne Sunniva Evjen, Knut Oterholm og Dag Skarstein. De diskuterte om evnen og viljen til å lese lengre tekster er svekket.

Den 8. desember kommer Tonje Vold, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og forfatter av boken «Verdensverk. Norsk verdenslitteratur etter 22. juli».

Hun skal samtale med Anne Hege Simonsen, instituttleder ved Institutt for journalistikk og mediefag, om litteraturens rolle i et demokrati, ytringsfrihet og bearbeiding av nasjonale og personlige traumer. Boka inneholder både skjønnlitterære tekster og sakprosa.

Ble pushet til å låne bøker

Orgeret inviterte Carl Christian Thodesen, dekan ved Fakultet for teknologi, kunst og design ved OsloMet opp på scenen i forkant.

– Da jeg ble spurt om å si noe her, ble jeg glad av to grunner. For det første kjente jeg meg igjen i det boka handler om, som en «third culture kid». Også jeg vokste opp med en kultur hjemme og en annen kultur på gata. Jeg er født og oppvokst i utlandet med to norske foreldre, forklarte han og la til:

– For det andre. Det å lese boka til Gulraiz, fikk meg til å begynne å lese igjen. Det endte med at jeg dro til Deichmann og der begynte jeg å se på bøker jeg ellers ikke ville sett på. Det ble en sånn aha-opplevelse, sa Thodesen.

Han tok også med seg barna sine på biblioteket.

– Nå har vi begynt å låne bøker til dem. Derfor vil jeg takke deg for at du oppmuntret oss til å lese, og for at du har pushet oss til å gjøre ting vi ellers ikke ville ha gjort, sa Thodesen.

Bokbader Vibeke Horn er seniorrådgiver og programansvarlig for kultur og mangfold ved OsloMet. Hun tror interessen for å lese kan være i ferd med å ta seg opp. Horn viste blant annet til «Boktober», en lesekampanje og konkurranse i regi av NRK og podkasten «Leseklubben», samt Aftenpostens lesesatsing «Bokmerket».

Sist ut er Erling Braut Haaland som har gitt 3 millioner til et leseprosjekt i hjemkommunen Time i Rogaland. En god del av pengene går til en lesekonkurranse som starter i november og der premien er billetter til fotballkamp på Ullevål stadion.

Valgte å ta opp følsomt tema

Selv om «Hør her 'a» opprinnelig er en ungdomsbok, treffer den lesere på tvers av generasjoner. Boka har fått flere priser og er filmatisert. Filmvisning er planlagt både på OsloMet og studiested Kjeller.

– Hvordan er det å følge livet til din førstefødte? Seksåringen som har klart seg så godt og som nå møter et drøss med nye lesere her på OsloMet, spurte Horn.

 – Det at en seks år gammel bok har fått nytt liv, er veldig morsomt. Jeg er takknemlig og ydmyk for at boka nå leses her på universitet. Jeg har jo selv vært universitetsstudent, så det at studenter og ansatte leser boka, er jeg veldig glad for, sa han.

Romanen handler om 15 år gamle Mahmoud som har sommerferie og ser for seg late dager med kompisen, enøyde Arif. Men så kommer onkel Ji på besøk fra Pakistan, og Mahmoud får i oppgave å vise ham rundt i Oslo. Romanen skildrer familielivet, men også utfordringer knyttet til storebror-rollen, fordi søsteren Ali identifiserer seg som transperson og vil bli Alia.

– Dette var noe jeg ikke kjente godt til og som førte til at jeg gjorde research rundt selvmord blant barn og unge. Jeg hadde hørt om transseksuelle i Thailand, Pakistan og Brasil, men visste ikke at mange transseksuelle blir drept. Da tenkte jeg, hva med å ta opp temaet på en dyp, poetisk, filosofisk og menneskelig måte, sier Sharif.

– Mange spurte meg hvorfor jeg tok det opp. Svaret er av respekt for det fiktive barnet i romanen som er annerledes. Av respekt for transseksuelle. Så lenge du har noe å si, og det ikke bare handler om kjedelige ting, da kan alle skrive om alt. Det sier vi til kidsa i skolen.

Bruker humor og muntlig språk

Boka tar også opp vanskelige temaer som identitet, kulturkløfter, fordommer, ære, skam og det å vokse opp mellom to kulturer i et flerkulturelt Norge. Språket er muntlig og humoristisk.

 – Da jeg leste boken, dukket alle kjennetegnene på en god leseopplevelse opp. Jeg humret og lo og stappet sånne gule lapper inn mellom sidene. Og så leste jeg ulike passasjer høyt for tilfeldig forbipasserende og familiemedlemmer, sa Horn.

– Mesteparten av boka skrev jeg på mobiltelefonen Som del av Nokia-generasjonen, er jeg god på SMS, så det gikk greit, forklarer Sharif.

Han leser et kort utdrag:

«Grunnen til at jeg skriver denne boken, er fordi norske nordmenn digger sånt. De elsker at en utlending, muligens en litt undertrykket og uslepen diamant, sitter og skriver en bok eller to om hvordan det egentlig er å være svarting. Om alle arrene, om all smerten, alle vanskelighetene. Du vet, de tør ikke å snakke så mye med oss. De tror vi skal bøffe veska deres med en gang vi kommer i nærheten. Da er det jo bedre å lese bok, på avstand, med en kopp te ved siden av, pledd rundt kroppen, slappe av, du vet. Da forstår de oss. For en nordmann er det å lese om oss, som å ta en doktorgrad. De føler seg utvidet i horisonten sin.»

Da bryter salen ut i latter.

Han leser videre: «De ser verden med nye briller. Man må si, med skarpe øyne, for det høres mer professor ut. De går kanskje innom vinmonopolet for en flaske Au le Petif Chateau Blateau økologisk vin eller hva faen, inviterer venner og venninner, snakker sammen om en bok og bruker vanskelige ord som; hovedpersonens patos, bla, bla…»

Møtte seg selv i døra

– Her møtte jeg meg selv i døra som midaldrende universitetsansatt dame med skarre-r og bokklubb, eller med «litterær salong», som vi kaller det. Og med likesinnede venninner med en felles svakhet for økologisk vin helt uten sulfitt, innrømmet Horn.

– Wow. Nå må, jeg må klappe meg selv på skuldera, sier Sharif til applaus fra salen.

– Men du er ikke en uslepen diamant lenger. Mer en slepen, sa Horn.

Så gikk de over til å snakke om Mahmud. Horn ville vite hvordan Sharif klarte å finne fram til hovedkarakteren som henvender seg direkte til leseren med humor, tempo og en muntlig sosiolekt som gir boken autentisitet, kredibilitet og nærhet til karakterene.

– Jeg måtte leve meg inn i karakteren, så jeg begynte å snakke som Mahmoud. Jeg spilte inn små passasjer og lyttet til dem etterpå, blant annet i bilen, for å høre om jeg traff riktig, forklarer Sharif.

Sharif drømte egentlig om å bli krimforfatter. Nå er en roman for voksne levert til forlaget. Innholdet røper han ikke, men han lover at den er full av humor. 

– Det er noe helt annet å skrive en roman for voksne, så forlaget har kjørt meg hardt. Da kan du enten gi opp eller jobbe hardere. Jeg har valgt det siste.

– Hva synes elevene dine om å ha en forfatter som lærer?

– De synes det er stas. Men elevene mine vil helst at jeg skal skrive en barnebok, så jeg er i gang med det også, sier Sharif til Utdanningsnytt.