MEST LEST
Debatt
Korte videoer
Hør podkastene våre her
Systemet med nasjonale prøver i skolen bør endres
Debatt: Nasjonale prøver brukes først og fremst til å sammenligne elever, skoler og kommuner. Men sammenligningene er usikre og sier lite om kvaliteten på undervisningen.
Publisert
Sist oppdatert
Etter at de dårlige resultatene av den siste PISA-testen til OECD ble offentliggjort tidligere i år, har det foregått en intens debatt om hva som kan være årsakene og hvilke tiltak som bør settes i verk. Samtidig blir regjeringen kritisert for å ville utvikle alternativer til de nasjonale prøvene, særlig fra de partiene og politikerne som hadde ansvaret for å innføre disse prøvene, og fra en del forskere og skoleledere.
Til tross for at PISA-testene har mange metodiske svakheter, oppfatter og bruker myndighetene resultatene som viktig styringsinformasjon. De mener at resultatene har stor nok gyldighet og pålitelighet til at de, sammen med annen informasjon, kan brukes som grunnlag og begrunnelse for endringer i skolen.
Uten å gå inn på om dette er en rimelig fortolkning av PISA-resultatene, er poenget her bare å minne om at PISA-testene er utvalgsprøver. Det betyr at testene bare gjennomføres av et utvalg elever som til sammen antas å være representative for sitt årskull.
Sammenligningene står i sentrum
Nasjonale prøver, derimot, gjennomføres for alle elever samtidig på de aktuelle års-trinnene. De nasjonale prøvene er dessuten standardiserte, det vil si at de først og fremst er laget for sammenligning av resultater, mellom elever, mellom klasser, mellom skoler og mellom kommuner. Og det er nasjonale myndigheter som bestemmer hvilke kunnskaper og kompetanser som skal testes, uavhengig av hvilke faglige utfordringer som finnes i den enkelte klasse og på den enkelte skole.
Når det påstås at resultatene også fungerer som god styringsinformasjon på skole- og kommunenivået, så antas det implisitt at alle skoler og kommuner trenger og kan gjøre seg nytte av den den samme informasjonen, til tross for de store forskjellene i størrelsen på skoler og antall grunnskoleelever i norske kommuner.
Etter nesten 20 år med nasjonale prøver er det også på tide å spørre om hvordan ledere på skole-, kommune- og nasjonalt nivå har tolket og brukt denne styringsinformasjonen. Har særskilte utfordringer i en enkelt klasse eller på en enkelt skole ført til at det settes inn særskilte styrkingstiltak for å avhjelpe slike situasjoner? Det finnes selvsagt eksempler, men det mangler systematisk kunnskap.
Og når ledere på ulike nivået blir spurt, får en som regel ulne svar om at resultater på nasjonale prøver er brukt sammen med annen informasjon. Men det disse lederne nødig utsetter seg for er å kople testresultatene til konkrete tiltak, særlig tiltak som betyr økt ressursinnsats.
Usikkert grunnlag for rangering
I stedet er det sammenligningene som er i sentrum for oppmerksomheten, både hos politikere og forskere, og dermed generelt i offentligheten. Og det til tross for at sammenligningene både er usikre og til dels urettferdige fordi de ikke tar tilstrekkelig hensyn til elevenes sosio-økonomiske bakgrunn og at elevsammensetningen endres over tid. Både for elever og skoler fører dessuten lav plassering på rangeringene til stigma som fungerer dårlig som utgangspunkt for forbedrings- og utviklingsarbeid.
Noen tilhengere av å fortsette med nasjonale prøver påstår at prøvene fungerer godt som grunnlag for faglig forbedringsarbeid. Men resultater fra alle prøver med høy gyldighet og pålitelighet kan brukes i arbeidet med å avdekke elevene spesifikke læringsvansker. Svakheten er standardiseringen. Lærere trenger ofte å få testet et videre spekter av læringsutfordringer enn de som dekkes av nasjonale prøver.
Men diskusjonen om nasjonale prøver handler ikke egentlig om dette. Den handler om hovedfokuset på sammenligningene. Det er liten tvil om at for enkelte politiske partier og politikere er det troen på konkurranse og marked som styrer forsvaret av nasjonale prøver.
Dette gjelder ikke bare i Norge, men har vært framtredende i en rekke land og er knytta ideologisk til ny-liberalismen. Forskere som har uttrykt skepsis til å kvitte seg med de nasjonale prøvene, er ofte forskere med økonomifaglig bakgrunn og forskere som er direkte knytta til utvikling, gjennomføring eller tolkning av de sammenlignbare prøveresultatene.
To grep kan endre systemet
En trenger ikke å slutte å bruke eller videreutvikle nasjonale prøver for å få slutt på de upålitelige og usaklige sammenligningene. Det kan enkelt gjøres gjennom to grep:
1. Myndigheter gjennomfører nasjonale prøver som utvalgsprøver.
2. Den enkelte skole eller kommune får selv myndighet å beslutte om de skal gjennomføre prøvene for alle elever.
I tillegg bør det utvikles flere sett av prøver i de fleste av skolens fag og som dekker et bredt spekter av kunnskaper og kompetanser. Det burde ivareta både behovet for lokal styringsinformasjon og lærernes behov for å avdekke egne elevers læringsutfordringer.
Og det vil signalisere etterlengtet tillit til lærerprofesjonen.
LES: Vil innføre ny skriveprøve i Oslo-skolen
