Når vi tenner lys, hvem får plass i fellesskapet?

Novembermørket senker seg. I barnehagene planlegges det for advent og juleforberedelser. Snart fylles rommene av lys, sang og lukten av pepperkaker. Foreldre inviteres til frokost, samlinger og avslutninger. For mange er dette en tid for glede, forventning og gode minner.

Men hvordan oppleves denne tiden for dem som ikke kjenner tradisjonene? For barnet som ikke feirer jul hjemme, eller forelderen som er usikker på hva det forventes at familien skal delta i? Og hva med dem som kjenner tradisjonene godt, men forbinder høytiden med savn, dårlig råd eller følelsen av ikke å strekke til?

Når vi planlegger årets hyggeligste samlinger, må vi også våge å spørre: Oppleves de som trygge og inkluderende for alle?

Tradisjoner med plass til flere

Tradisjoner kan gi tilhørighet. Gjentakelser skaper gjenkjennelse, og felles opplevelser kan knytte barn, foreldre og ansatte nærmere hverandre. En sang, en fortelling eller et måltid kan bli et minne barnet bærer med seg videre.

Samtidig er ikke en tradisjon like kjent eller meningsfull for alle. Det vi ansatte opplever som selvfølgelig, kan være fremmed for en familie som møter det for første gang. Når vi sier «slik gjør vi det hos oss», bør vi derfor være nysgjerrige på hvem dette «oss» rommer.

Rammeplanen gir et tydelig utgangspunkt. Personalet skal gi barna kjennskap til og markere merkedager, høytider og tradisjoner i den kristne kulturarven og i andre religioner og livssyn som er representert i barnehagen. Barna skal også få utforske etiske og filosofiske spørsmål og utvikle respekt for ulike måter å leve på. Oppdraget omfatter både tradisjonsformidling og møte med mangfold.

Det gir oss et større pedagogisk handlingsrom enn diskusjonen om hva vi skal beholde eller kutte, ofte åpner for. Vi kan ta vare på tradisjoner og samtidig undersøke hvordan de kan gi flere en plass i fellesskapet.

Da må vi begynne med innholdet. Hvorfor gjør vi dette? Hva ønsker vi at barna skal oppleve og forstå? Er det rom for barnas spørsmål, eller er kalenderen så full at vi må videre til neste aktivitet?

Når et barn spør hvorfor noen feirer jul og andre ikke, åpner det for samtaler om tro og tradisjoner, håp og omsorg.

Etikk og filosofi finnes også i hverdagen: Hvem får være med i leken? Hvordan ser vi at noen er alene? Kan en gave være gratis?

Samtalene gir førjulstiden dybde og viser barna at spørsmålene deres har verdi. Vi kan tenke ulikt og likevel høre sammen.

Samhold og omsorg kan stå sentralt samtidig som vi bevarer tradisjonenes religiøse og kulturelle innhold. Barna kan lære hva høytider betyr, og at familier tror og praktiserer ulikt. I dialogen med foreldrene må vi tydeliggjøre forskjellen mellom å bli kjent med en tro og å slutte seg til den.

Rammeplanen understreker at alle barn skal kunne kjenne seg sett og anerkjent, og at barnehagen skal synliggjøre variasjoner i religion, livssyn og familieformer. Det utfordrer oss til å se på hvilke erfaringer som får plass gjennom hele året.

Får noen barns tradisjoner prege hverdagen i flere uker, mens andres bare nevnes i forbifarten? Er vi like nysgjerrige på det ukjente som på det vi selv har gode minner fra?

Å gi rom for flere tradisjoner krever kunnskap og planlegging. Foreldre kan gjerne inviteres til å dele erfaringer, men ingen skal måtte representere en hel religion eller kultur. Heller ikke barna. Spørsmålet «Hvordan pleier dere å gjøre det hjemme?» åpner for familiens egne erfaringer, uten å forutsette at alle med samme bakgrunn lever likt. Ansvaret for det pedagogiske innholdet ligger fortsatt hos personalet.

Når invitasjonen ikke er nok

Dette blir særlig viktig når barnehagen inviterer foreldrene inn.

På papiret kan en adventsfrokost eller luciasamling være åpen for alle. Likevel kan terskelen for å komme være høy. Noen kjenner ingen av de andre foreldrene. Noen er usikre på språket, maten eller innholdet. Andre vet ikke om de skal ha med noe, om søsken er velkomne, eller om det forventes at de deltar i religiøse handlinger.

Andre igjen får ikke fri fra jobb. En tom stol forteller derfor lite om foreldrenes interesse for barnet eller vilje til å være en del av fellesskapet.

Vi må undersøke hva invitasjonen faktisk gjør mulig. Er den forståelig? Forklarer vi hva som skal skje? Har vi valgt et tidspunkt flere kan få til? Kan familien delta uten innkjøp, spesielle klær eller bidrag hjemmefra?

Og når foreldrene kommer: Hvem tar imot dem?

Det er forskjell på å åpne døren og å hjelpe noen inn i fellesskapet. En ansatt som hilser, viser hvor man kan sitte og introduserer foreldre for hverandre, kan gjøre en stor forskjell. Små møteplasser kan også være lettere å delta på enn store arrangementer med mange uskrevne regler.

Før markeringene begynner, må foreldrene få rom til å stille spørsmål og uttrykke usikkerhet. Rammeplanen krever dialog og medvirkning, og at barnehagen tilstreber å unngå lojalitetskonflikter mellom hjem og barnehage. Da må det være trygt å spørre om noe kan gjøres annerledes.

Foreldremøter, hverdagssamtaler og uformelle samlinger kan åpne for dialog og fellesskap. Men vi må også nå dem som sjelden deltar. De tryggeste foreldrenes stemmer gir ikke hele bildet.

Hvem risikerer å bli stående utenfor?

Før kalenderen fylles, bør vi spørre: Hvem kjenner seg igjen, og hvem risikerer å stå utenfor? Hvordan ivaretar vi barn som ikke deltar? Er det plass til lek, ro og nærhet?

Og hva mener barna selv? Det de gleder seg til eller opplever som vanskelig, kan utfordre våre forestillinger om førjulstidens høydepunkter.

November og desember gir oss mange anledninger til å gjøre inkludering konkret. Tradisjoner kan videreføres, tilpasses og få følge av nye. Valgene må bygge på faglige vurderinger og dialog med barna og familiene.

Når lysene tennes og foreldrene inviteres inn, er det lett å se om rommet er pyntet og kaffen er klar. Det krever mer oppmerksomhet å se hvem som nøler i døren, hvem som savner en plass ved bordet, og hvem som trenger at noen tar det første steget.

Kanskje er det nettopp der førjulstidens viktigste arbeid med samhold begynner.

Evangeliet etter Rampenissen: Nye overbevisninger i barnehagen

– Jeg ønsker meg barnehager der flerkultur ikke handler om at vi henger opp flagg eller spiser eksotisk mat