Når ansatte ikke tør å si fra, kan det gå ut over barna

Debatt: En undersøkelse blant 492 barnehageansatte viser at det er lett å gi ros, mens kritiske tilbakemeldinger fortsatt oppleves langt vanskeligere.

Ingrid Lund professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Agder
Publisert Sist oppdatert

Å gi hverandre tilbakemeldinger på arbeidsplassen er avgjørende for både trivsel, læring og utvikling (Edmondson, 2018). Gjennom gode og konstruktive tilbakemeldinger kan vi bli tryggere i rollen vår, videreutvikle praksisen og skape et bedre arbeidsmiljø. Vi trenger å bli sett og heiet fram når vi lykkes, og vi trenger kolleger som kan utfordre oss når vi blir for komfortable. Like viktig er det at noen tør å si fra når noe ikke fungerer, eller når arbeidet vårt ikke holder den kvaliteten det bør (Brochs-Haukedal, 2017).

En god tilbakemeldingskultur handler likevel ikke bare om å påpeke feil og mangler. Den handler om å møte hverandre med respekt, åpenhet og et genuint ønske om å gjøre hverandre bedre. Når det er trygt å gi og motta tilbakemeldinger, kan arbeidsplassen bli et sted der ansatte lærer av hverandre, utvikler seg sammen og står sterkere i møte med både små og store utfordringer.

Dette er særlig viktig i barnehagen, fordi kvaliteten på arbeidet vårt har direkte betydning for barnas hverdag, utvikling og trygghet. Barna er avhengige av voksne som er nærværende, omsorgsfulle og i stand til å møte dem på en god og profesjonell måte. Da må vi også våge å se på vår egen praksis og hjelpe hverandre med å oppdage både det som fungerer godt, og det som kan gjøres bedre. (Giannoumis, 2026)

I barnehagen står vi ofte i komplekse situasjoner som krever vurderinger, samarbeid og kontinuerlig refleksjon. En trygg og åpen tilbakemeldingskultur kan bidra til at ansatte deler erfaringer, stiller spørsmål og sier fra når de er bekymret eller usikre. Slik kan vi lære av hverandre og sikre at alle barn blir møtt med den omsorgen, respekten og oppfølgingen de trenger.

Svarene fra 492 ansatte i 38 barnehager gir et tydelig, men sammensatt bilde av hvordan tilbakemeldingskulturen oppleves i praksis (Lund, 2026). Mange beskriver at de er «på god vei»: det finnes vilje, engasjement og en rekke etablerte arenaer for dialog og refleksjon. Flere ansatte opplever at det i deres barnehage er en relativt god tilbakemeldingskultur, særlig innad i egen avdeling eller eget team. Det trekkes fram at det er lav terskel for å gi ros, oppmuntring og positiv feedback. Dette understøttes av at barnehagene har mange faste arenaer for dialog: avdelingsmøter, møter for pedagogiske ledere, personalmøter, SU og foreldresamtaler, i tillegg til bruk av refleksjonsskjema, veiledning og fokus på arbeidsmiljø.

Bak disse styrkene ligger likevel noen gjennomgående utfordringer. Den mest tydelige er knyttet til indirekte kommunikasjon. Mange beskriver en hverdag der misnøye og frustrasjon sjelden tas direkte med den det gjelder, men heller luftes til andre kollegaer som «murring i gangene». Små irritasjoner får vokse, misforståelser hoper seg opp, og relasjoner svekkes. I stedet for å bli en arena for utvikling, blir personalgruppen en arena for småprat og baksnakking. Det pekes også konkret på ansatte som snakker bak ryggen på andre eller blander seg inn i andre avdelinger fremfor å ta saken ansikt til ansikt. 

Det trer frem en ujevn og sårbar kultur der indirekte kommunikasjon, ubehag ved kritikk og store forskjeller mellom personer og avdelinger gjør det krevende å arbeide systematisk med kvalitet og barns beste.

LES: Mangler barnehagelærere – vurderer firedagersuke i flere barnehager

Ros er enkelt – kritikk er vanskeligere

Et annet tydelig mønster fra undersøkelsen er forskjellen mellom positiv feedback og konstruktiv kritikk. De fleste opplever at barnehagen er god på ros, men langt svakere på det å gi tydelige, konkrete og kritiske tilbakemeldinger. Mange beskriver det som ubehagelig å gi kritikk; de er redde for å såre, skape dårlig stemning eller bli oppfattet som kvasse og krenkende. Flere opplever også at tilbakemeldinger lett tas i verste mening, møtes med forklaringer, forsvar eller irritasjon, eller tolkes som personangrep. Dette gjør at mange enten lar være å si ifra, eller pakker budskapet så mye inn at det mister kraft og klarhet. Resultatet er at feilpraksis og uheldige mønstre kan få leve videre, til tross for at flere egentlig ser dem.

Noen ansatte beskrives som veldig gode til både å gi og ta imot tilbakemeldinger, mens andre «har en vei å gå». Noen avdelinger har høy grad av åpenhet, andre preges av forsiktighet og usikkerhet. Mindre personalgrupper opplever ofte at det er lettere å gi hverandre direkte tilbakemeldinger, mens større enheter kan gi større avstand. Det er heller ikke alle det er like lett å si ifra til; enkelte beskrives som å ha «piggene ute», være belærende eller svært regelorienterte, noe som gjør at kollegaer vegrer seg for å løfte kritikk. 

Flere peker også på et tydelig gap mellom teori og praksis. Tilbakemeldingskultur er ofte godt beskrevet i planer, årshjul og strategidokumenter. Mange har deltatt i prosjekter og fått presentert modeller for «åpen kommunikasjon». Likevel opplever en del at den hverdagslige praksisen ikke speiler intensjonene. Kulturen fremstår bedre i ord enn slik den faktisk oppleves, særlig for nyansatte eller mindre trygge medarbeidere. Dette gir en opplevelse av uforutsigbarhet: man vet ikke alltid om det som står i dokumentene, gjelder i det virkelige kollegafellesskapet.

Når tilbakemeldinger blir avgjørende for barna

Når vi ser mer spesifikt på situasjoner der barns grenser krenkes eller hvor barn ikke behandles med nødvendig respekt, trer alvoret i denne ujevnheten tydelig fram. De fleste informantene uttrykker en klar faglig bevissthet om sitt ansvar for å beskytte barn mot krenkelser og om rollen som «barnets advokat». Mange opplever seg ganske eller svært trygge på å si ifra, særlig til nære kollegaer de har gode relasjoner til. Samtidig beskrives det å si ifra i slike situasjoner som ubehagelig, krevende og personavhengig, også blant dem som faktisk gjør det. 

Det som ser ut til å gjøre det lettere å gripe inn, er nettopp det som kjennetegner en god tilbakemeldingskultur generelt: tillit, gode relasjoner, et trygt arbeidsmiljø og en opplevelse av at alle vil hverandre vel. Når kollegaene deler et tydelig felles fokus på barnas verdighet og trygghet, og det finnes etablerte arenaer for refleksjon med praksisfortellinger og veiledning, blir det enklere å løfte også det som er vanskelig. Erfaring og trygghet i rollen, særlig hos pedagogiske ledere, trekkes frem som en styrke.

På den andre siden ser vi at frykten for reaksjoner er en betydelig barriere. Mange er redde for at kollegaen skal bli fornærmet, sint, trekke seg unna eller ta tilbakemeldingen personlig. I barnehager der tilbakemeldingskulturen generelt oppleves utrygg, øker også frykten for at det man sier skal bli en «snakkis», gå videre til andre eller bidra til dårlig stemning. Konfliktskyhet, usikkerhet på egne ord og mangel på tid og rom til å ta opp situasjonen der og da, gjør at noen utsetter eller helt lar være å gi tilbakemelding. Flere forteller at de «pakker inn» budskapet så mye at det blir uklart hva som faktisk var bekymringen.

Fra gode intensjoner til faktisk praksis

Samlet peker funnene på at barnehagene allerede har mange gode forutsetninger for en trygg og utviklende tilbakemeldingskultur: vilje, bevissthet, strukturer og positive erfaringer. Samtidig er kulturen sårbar og ujevn. Indirekte småprat, utrygghet rundt kritiske tilbakemeldinger og store forskjeller mellom personer og avdelinger svekker både arbeidsmiljø, læringsmuligheter og evnen til å reagere raskt når barns grenser brytes. 

Skal tilbakemeldingskulturen bli en reell ressurs for kvalitet og barns beste, og ikke bare en formulering i planer, krever det målrettet arbeid over tid. Det handler om å styrke relasjonelt mot: å kunne gi både ros og ris på en konkret, saklig og respektfull måte, og å tåle å stå i ubehag. Det handler om å bruke eksisterende arenaer til mer enn overfladiske runder og praktisk informasjon, og heller skape rom for dypere faglig refleksjon med tydelig oppfølging. Og det handler om ledelse som etterspør, tåler og modellerer åpen, direkte og barnesentrert tilbakemelding (Spurkeland, 2017). 

Da kan barnehagen bevege seg fra gode intensjoner til en faktisk praksis der tilbakemeldinger også de vanskelige bidrar til tryggere voksne og tryggere barn.

Referanser

 

barnehage barnehagelærer samarbeid ingrid lund debatt
Lytt til lydreportasjen:

Annonsørinnhold

DEBATT

Video Carousel

Korte videoer

    Hør podkastene våre her