Elevenes ønsker styrer skoletilbudet

– Norsk videregående opplæring bygger på et grunnleggende prinsipp om at ungdom skal ha en reell mulighet til å velge utdanning ut fra egne interesser og forutsetninger. Det påvirker hvordan fylkeskommunene dimensjonerer skoletilbudet, sier Liv Marit Hansen. 

Hansen er fylkesdirektør i Vestfold og leder for Fylkesdirektørkollegiet for utdanning og kompetanse i Norge.  

Hansen mener dimensjonering av yrkesfag er ett av de viktigste spørsmålene i utdanningspolitikken.

– Det handler om hvordan vi sikrer at samfunnet får nødvendig kompetanse, samtidig som ungdom skal få mulighet til å velge en utdanning ut fra egne interesser og forutsetninger, sa Hansen fra scenen da hun innledet under Den nasjonale yrkesfagkonferansen som ble arrangert i Trondheim i oktober. 

Balansegangen er særlig aktuell nå, fordi mange bransjer melder om mangel på fagarbeidere, samtidig som fylkeskommunene opplever økende søkning til yrkesfag.

– Fire forhold er viktig. Elevenes ønsker, arbeidslivets behov, betydningen av læreplasser og fylkeskommunens rolle som regional kompetansepolitisk aktør. I skjæringspunktet mellom disse fire faktorene foregår dimensjoneringen av yrkesfag.

Elevenes ønsker styrer skoletilbudet

I 2019 skrev NIFU rapporten «Dimensjonering av videregående opplæring – fylkeskommunens politikk og prioriteringer». Her kommer det fram at dimensjoneringen stort sett er søkerstyrt.

– Rundt 90 prosent av søkerne får innfridd sitt førstevalg, noe som illustrerer hvor sterkt elevønskene står, påpekte Hansen.

Rapporten viser samtidig at fylkeskommunene ikke først og fremst bruker langsiktige arbeidsmarkedsprognoser når de skal planlegge skoletilbudet. I stedet bygger de på søkertall, historiske læreplasstall og innspill fra lærebedrifter.

Rapporten peker også på at ulike utdanningsprogrammer følger ulike logikker.

– Innenfor eksempelvis elektrofag, bygg og anlegg og teknologi- og industrifag så er koblingen til arbeidslivet ofte veldig sterk. Her får forventet tilgang på læreplasser stor betydning for dimensjoneringen. I andre utdanningsprogram er elevenes ønsker mer styrende, som for eksempel i helse- og oppvekst og restaurant og matfag, sa Hansen. 

Læreplasser avgjør tallet på fagarbeidere

Et annet viktig poeng er at søkertall til Vg1 ikke nødvendigvis gir et godt bilde av fremtidig tilgang på fagarbeidere. I de yrkesfaglige programmene er hele opplæringsløpet avgjørende.

– Noen går videre mot læretid, mens andre velger påbygg eller overgang til andre utdanningsløp. Derfor må dimensjoneringen vurderes ut fra hvor mange som faktisk forventes å fullføre med fag- eller svennebrev. Det illustrerer spenningsfeltet, sa Hansen.

For hvordan ivareta ungdommens utdanningsvalg samtidig som samfunnet skal dekke sitt fremtidige behov for kompetanse? Og arbeidslivet etterspør flere fagarbeidere.

I 2022 kom stortingsmelding 14 der regjeringen pekte på at arbeidslivet allerede opplever mangel på kompetanse, og at utfordringene forventes å øke som følge av blant annet demografiske endringer. I 2024 kom stortingsmelding 11. Der ble det understreket at Norge har behov for flere fagarbeidere og mer yrkesfaglig kompetanse i årene som kommer.

– Særlig ble helse- og omsorgssektoren, bygg og anlegg, industri, teknologi og næringer knyttet til grønn omstilling trukket fram som viktige.

– I en pressemelding fra 24. mars i år, skryter regjeringen av at for tredje året på rad så er det rekordmange søkere til yrkesfag på videregående, hele 55 prosent. Men det er ikke nok å se hvor mange som søker seg til yrkesfagene. Det avgjørende spørsmålet er hvor mange som faktisk fullfører opplæringsløpet og som blir fagarbeidere, sa Hansen.

Les også: Flere velger yrkesfag – men færre vil bli lærlinger

Opplæringskontorene fikk nytt navn og ny rolle

Fra 1. august 2024 fikk vi ny opplæringslov. Den tydeliggjør aktørenes rolle.

– I loven ble navnet opplæringskontor erstattet med samarbeidsorgan for lærebedrifter. Ansvarsfordelingen ble presisert ved at lærebedriftene har ansvar for opplæringen, samarbeidsorganet skal bistå lærebedriftene med ulike oppgaver, mens fylkeskommunen har systemansvaret og det overordnede juridiske ansvaret, forklarte Hansen.

Hun ser det som viktig å forstå hvordan fag- og yrkesopplæring er organisert. Elever som søker seg til yrkesfaglig opplæring, kan hoppe over til påbygg etter to år på skole. Da avslutter de opplæringsløpet med generell studiekompetanse. De kan også gå ut i lære etter to år på skole. Da blir elevene del av trepartssamarbeidet mellom fylkeskommune, lærebedrift og samarbeidsorgan.

Det er via samarbeidsorgan for lærebedrifter at fylkeskommunen har fått utvekslet informasjon om bedriftenes behov og tilgang til læreplasser. Og tilgangen på læreplasser er noe av det viktigste i dimensjoneringsarbeidet, ifølge Hansen.

Lærere bruker fritiden for å jakte lærlingplasser til elevene 

Ett av de tydeligste funnene i NIFU-rapporten fra 2019, er at tilgang på læreplasser er fylkeskommunens viktigste mål på arbeidslivets behov.

– For studieforberedende utdanninger er det i hovedsak elevsøkningen som avgjør kapasiteten. Men for yrkesfag er situasjonen annerledes. For at elevene skal kunne fullføre fag- og yrkesopplæringen, må det eksistere læreplasser i arbeidslivet.

Bemerkelsesverdig lik prosess i fylkene

NIFU-forskerne fant også at selve dimensjoneringsprosessen er bemerkelsesverdig lik i samtlige fylker. Skolene melder inn ønsker og behov. Så jobber administrasjonene i de ulike fylkeskommunene med ulike forslag. De får innspill fra arbeidslivsaktørene og så kommer saken til politisk behandling.

Etter det så er søknadsfristene ute, søkertallene kommer inn, og tilbudet justeres. Men NIFU-rapporten viser at analysene av arbeidskraftbehovet ofte er for grove til å brukes direkte som styringsverktøy. Derfor er tilgangen på læreplasser et mer konkret uttrykk for arbeidslivets behov.

– Men også det er krevende. For når fylkeskommunen oppretter en egen klasse, så er det i mange tilfeller to år til elevene skal ut i lære. I løpet av den tiden kan konjunkturer, markeder og virksomhetenes kompetansebehov være endret betydelig, påpekte Hansen.

Rapporten peker på at dimensjonering ikke bare handler om arbeidsliv og elevønsker. For i mange fylker er det også andre hensyn å ta. Regional utvikling, bosetting, økonomi, geografiske forhold og ønske om å opprettholde et skoletilbud i hele regionen.

Fylkeskommunene har fått større ansvar

Dimensjonering handler derfor ikke bare om utdanning, men også om samfunnsutvikling og regionale behov. Fylkeskommunens rolle er betydelig utvidet gjennom regionreformen.

Fra 2020 fikk fylkeskommunene et tydelig ansvar for regional kompetansepolitikk. Bakgrunnen var at kompetansebehovene varierer mellom regionene, og at nasjonal utdanningspolitikk alene ikke fanger opp forskjellene. Fylkeskommunen skal nå bidra til å koble utdanning og arbeidsliv tettere sammen.

Det innebærer å utvikle kunnskap om regionale kompetansebehov, analysere arbeidslivets etterspørsel, samle relevante aktører og bidra til at utdanningstilbudene møter behovene i regionen.

Fylkeskommunen må blant annet spørre hvilke bransjer som vokser, hvilke fagarbeidere bedriftene mangler, hvor arbeidskraftmangelen blir størst, og hvordan tilgangen på læreplasser kan sikres.

– I de nyeste stortingsmeldingene understrekes det at fylkeskommunen har ansvar for hele kompetansekjeden, fra videregående opplæring og fagopplæring, via fagskolene, til samarbeid med høyere utdanning. Dimensjonering er dermed et sentralt virkemiddel i regional kompetansepolitikk.

Gjennom dimensjoneringen forsøker fylkeskommunene å balansere elevenes utdanningsønsker, arbeidslivets behov, tilgangen på læreplasser og regionenes utviklingsbehov.

– Ingen enkeltindikator gir svaret. Det er samspillet mellom disse hensynene som gjør dimensjonering til en så sentral oppgave for fylkeskommunene, avsluttet Hansen.