Uten læreplasser stopper yrkesfagsatsingen

Regjeringen har satset tungt på yrkesfag og fagskoler. Det er positivt, men uten flere læreplasser vil satsingen ikke gi ønsket effekt. Det er positivt at flere rekrutteres til yrkesfag, men satsingen vil bremse opp dersom vi ikke løser noen grunnleggende flaskehalser.

Den største flaskehalsen er mangel på læreplasser og for svak oppfølging av lærlinger og lærebedrifter. Bedriftene opplever å bli stående med mye ansvar alene for lærlingene.

For mange er det også å ta inn lærlinger, spesielt når det er lærlinger som trenger ekstra oppfølging, tilrettelegging eller bistand.

Har alle rett til videregående opplæring?

I Norge har alle elever med fullført grunnskole rett til videregående opplæring, det slår opplæringsloven fast. Dette innebærer også rett til å fullføre opplæringsløpet fram mot fag- eller svennebrev. Men ingen har krav på å bli ansatt som lærling i en bestemt bedrift.

Her oppstår det et hull i systemet: Samfunnet garanterer ungdom rett til utdanning, men er avhengig av at bedrifter frivillig stiller læreplasser til disposisjon for at opplæringen skal kunne gjennomføres slik den er ment.

Hva skjer da når ungdommer som har valgt et lærefag ikke får lærlingplass?

Når eleven ikke får læreplass

Når læreplassen uteblir, blir vg3 i skole nødløsningen. En slags erstatning for læretiden. Men kan undervisning på skole gi samme kompetanse som to år som lærling i en reell virksomhet?

Vg3 i skole fungerer som en sikkerhetsventil for elever som ikke får læreplass. Men hvordan skal en elev utvikle det kliniske blikket når symptomer må simuleres på en dukke? Praktiske fag krever praktisk opplæring.

Det er i møte med virkelige mennesker, situasjoner og arbeidsoppgaver kompetansen bygges. Skolen kan gi kunnskap, teori og øvelser. Men den kan aldri fullt ut erstatte virkelige pasienter, et ekte arbeidsmiljø eller det ansvaret man gradvis får som lærling. Det samme vil gjelde innenfor tekniske fag, restaurant- og matfag, reiseliv, frisørfag og andre yrkesfag.

Dimensjonere etter behovet

Samtidig er det i flere fag en klar ubalanse mellom antall skoleplasser og arbeidslivets behov for kompetanse. Dimensjoneringen av utdanningstilbudet må i større grad ta utgangspunkt i arbeidsmarkedets faktiske behov, slik at flere elever utdannes innen fag der etterspørselen er høy. I enkelte fag står læreplasser ledige fordi det er for få søkere.

I privat sektor er bedriftenes behov for arbeidskraft den viktigste driveren for antall læreplasser. I offentlig sektor ser vi derimot at læreplasskapasiteten ofte begrenses av budsjettrammer fremfor reelle rekrutteringsbehov. Dette er særlig tydelig innen helse- og omsorgstjenestene, hvor mangelen på kvalifisert arbeidskraft er stor. Helsedirektoratet viser til Perspektivmeldingen, som anslår at helse- og omsorgssektoren kan trenge om lag 180 000 flere personer fram mot 2060 dersom tjenestene utvikler seg som i dag.

Offentlige arbeidsgivere må legge større vekt på framtidige bemanningsbehov og bruke læreplasser aktivt som et rekrutteringsverktøy. Skal vi sikre nok fagarbeidere i årene som kommer, må utdanningskapasitet, læreplasser og arbeidslivets behov ses i sammenheng.

Små bedrifter trenger mer støtte

Store virksomheter har ofte egne fagpersoner og systemer for å følge opp lærlinger. For små og mellomstore bedrifter er situasjonen en annen. Etter innføringen av ny opplæringslov opplever mange mindre bedrifter at ansvaret som lærebedrift har blitt mer krevende.

Det juridiske, økonomiske og sosiale ansvaret oppleves som større, og terskelen for å ta inn lærlinger har økt. Dette gjør opplæringskontorene viktigere enn noen gang.

Skal vi lykkes med å skaffe flere læreplasser og dekke arbeidslivets kompetansebehov, må små og mellomstore bedrifter få den støtten de trenger for å kunne ta samfunnsansvaret som lærebedrift.

Bedre insentiver

Derfor må vi tørre å si det høyt: vg3 i skole er ikke en holdbar erstatning for lærlingtid. I stedet for å bygge ut flere skoleår må innsatsen rettes dit utfordringen faktisk ligger: Vi må skape flere læreplasser. Det betyr bedre rammevilkår og sterkere insentiver for bedrifter, opplæringskontor, kommuner og veiledere som tar ansvar for opplæringen.

Staten må styrke tilskuddsordningene, særlig for lærlinger som trenger ekstra oppfølging. Samfunnsøkonomisk har vi mye å hente på å få flere unge gjennom læreløpet og ut i arbeid.

Kommuner, helseforetak og statlige virksomheter bør forventes å ha et minimum antall lærlinger ut fra bemanningsstørrelse. Bedrifter som følger lærlinger fram til bestått fagprøve bør premieres med en bonus, og partene i arbeidslivet bør belønne veiledere gjennom tariffestede tillegg. Samtidig må fylkeskommunene dimensjonere utdanningstilbudene bedre, og opplæringskontorene må anerkjennes som limet mellom skole, lærling og bedrift. Målet bør være enkelt: Alle som ønsker å ta et fagbrev, skal også få muligheten til å være lærling i en reell virksomhet.

Norge trenger flere fagarbeidere

Derfor holder det ikke å telle søkere til yrkesfag. Det som teller, er hvor mange som fullfører med fagbrev i hånden. Da må vi slutte å behandle læreplassen som et individuelt ansvar for den enkelte bedrift, og begynne å se den som et samfunnsansvar.

Uten læreplasser stopper yrkesfagsatsingen. Skal Norge ha nok fagarbeidere i framtiden, må vi gjøre det enklere, tryggere og mer lønnsomt å være lærebedrift. Alt annet er å satse på yrkesfag med bremsen på.

LES: Lærlingar kjenner seg ikkje godt nok førebudde til læretida i bedrift

Sykepleierkompetanse styrker helsefagutdanningen

Norge trenger flere fagfolk – NÅ!

Rektor på Kuben: Yrkesfag = Fremtid!