SPALTIST Mari Lura Elvedahl

Leken er invitert. Bare ikke til timen.

Det fins voksne, oppegående folk som mener barn har best av å kjede seg på skolen. Faktisk.

Publisert 15.11.2026 - 14:26

Pugg, drill og kjedsomhet skal skape disiplinerte, konsentrerte og vidunderlige elever, ja, fikse hele samfunnet, om du vil. Hvis du vil inn i den skolen: Rekk opp hånda. Jeg blir ikke med deg.

Vi famler. Alle sammen. Den magiske fikse-skolen-knappen fins kanskje, men ingen vet hvor den er. Skolefolk, politikere, forskere, professorer, ja, til og med influensere har faktisk ikke peiling, og da gjør mennesker som man vanligvis gjør når noe visstnok ikke fungerer: Man søker trygghet, ser bakover i tid, og spør oss selv: Hva fungerte før? Eller rettere sagt: Hva tror vi fungerte før?

Mari Lura Elvedahl

Mari, også kjent som BokstavMari, er lærer og forfatter med særlig interesse for tidlig skriving i begynner- opplæringen. Hun arbeider med opp- dagende og meningsfull skriving og er opptatt av en balansert bruk av digitale og analoge verktøy.

Da ungene lekte i gata og satt stille ved pulten

I gamle dager, det vil si ca. 30–40 år tilbake i tid, sprang ungene i gata i fri dressur, såkalt frilek, med enkle eller ingen regler. Da de kom inn skoleporten, var det mer disiplin, drill og pugg enn i dag. Det var altså stor forskjell på skole og fritid når det gjelder grad av frihet og utfoldelse. Dette er det nostalgiske savnet mange vil tilbake til – la oss leke i friminutt og på fritiden, og pugge i timene.

Dette scenarioet har mange klare svakheter, det hadde det da, og det har det nå, og vi vet mye mer i dag om hvordan barn lærer. Det er bred enighet blant forskere og fagpersoner om at barn i alderen 0–8 år lærer best gjennom lek. Pugging som læringsideal er meningsløst, i alle aldersgrupper. Verden trenger ikke elever som bare kan regler og formler, vi trenger kreativitet, innovasjon og fleksibilitet i tillegg. Lekbasert, meningsfull læring er altså målet. Hvordan får vi til det?

Minds on

Det betyr et mye bredere perspektiv på lek. Vi MÅ ta lekens kvaliteter inn i undervisningen. I forskningen brukes begrepet minds on: å være mentalt engasjert, undre seg, utforske og delta aktivt i egen læring. Nettopp slike kvaliteter finner vi i leken – der oppstår det gjerne en grunn til å lære: noe å finne ut av, noe å skape eller noe å formidle. Læringen får en mening, og ferdighetene får en funksjon.

Alle snakker mye om barns konsentrasjon, at oppmerksomhetsspennet er blitt så lite, og det stemmer nok. Men hvorfor er vi så opptatt av AT barn skal lære å konsentrere seg, og så lite opptatt av HVA de skal være konsentrert om? Er det ikke slik at dersom noe er interessant og utviklende, så kommer det positive fokuset av seg selv?

Hva skal elevene konsentrere seg om?

Meningsfull læring skjer når vi knytter lek, aktivitet og ny kunnskap til barns tidligere kunnskap og erfaring. Dette gjør læringen mer relevant og styrker forståelsen, og det vil bety noe for dem. Det fins mange pedagoger (og politikere) som faktisk mener at barn kommer med en tom ryggsekk som skal fylles av lærerens ekspertise, mens andre vet at den allerede er full av erfaringer og kompetanse man skal og må bruke for å utvikle eleven best mulig.

Da må elevene få mulighet til å konsentrere seg om noe som er viktig for dem, og som utgjør en forskjell: Skrive en folder om humler som må tas vare på, lage etterlysningsplakat til en katt, skrive et brev til en drage som trenger det, eller et julebrev til gamlehjemmet nedi gata.

Seks-syvåringer klarer ikke det, sier du?

Å joda, det skjer allerede mange steder i dette landet, men de må få muligheten! De får ikke det hos dem som vil ha pugg, drill og korrekte setninger i læringa, de får det hos dem som satser på lek, produktivitet og utfoldelse. Hos dem som ser på skrivefeil som en fantastisk mulighet til å utvikle språket deres – ingen får lese- og skriveglede av røde pennestrøk.

Vi kan bli så opptatt av at barn skal mestre bokstavene, at vi glemmer å gi dem en drage å skrive til.

Les også: I leken er det mye læring