Toåringen min bryr seg lite om årsverk

En dag denne uken da jeg kom for å hente datteren min i barnehagen, fortalte en av de ansatte at toåringen min ikke hadde villet spise frokost.

«Og jeg skjønner henne godt», sa hun, «det skjer mye når seksten barn skal i gang med frokosten.»

Hender skal vaskes, matbokser hentes, alle skal finne plassene sine. Seksten små mennesker skal gjennomføre det som kan velte stemningen i enhver småbarnsfamilie på fire: et felles måltid.

Datteren min trakk seg unna og så litt molefonken ut. Den ansatte la seg ned på gulvet ved siden av henne, så henne i øynene og spurte: «Er det litt mye for deg i dag?»

«Ja», kunne toåringen min bekrefte.

Hun rakte fram hånden og spurte om de skulle gå sammen. Og det kunne de.

«Hun trenger det, toåringen din, at noen voksne setter seg ned med henne og ser på det som skjer. Så er hun klar igjen.»

Jeg har tenkt mye på den episoden. Ikke bare fordi jeg ble glad for at noen så datteren min og fanget opp signalene hennes da hun trengte det. Hun trives i barnehagen og er glad i de voksne der. Kanskje var det nettopp derfor episoden fikk meg til å tenke over hvor mye vi forventer av dem som jobber i barnehagene. Dette er barnehagen jeg vil ha mer av.

Én av seksten

Mens den ansatte lå der på gulvet med datteren min, var det fortsatt femten andre barn som skulle spise frokost. Jeg regner med at de også hadde sine behov.

Og det er kanskje dette som imponerer meg aller mest etter noen år som barnehageforelder: Alt de får til. De ansatte kjenner ungene. De vet hvem som trenger litt ekstra tid, hvem som må hjelpes inn i leken og hvem som trenger et fang. De håndterer vennskap, konflikter, måltider, bleier, savn, sinne, latter, foreldresamtaler og et imponerende antall spørsmål om «hvorfor».

Fagkunnskapen til de ansatte trengs både rundt frokostbordet, i leken og når de planlegger noe nytt for ungene. Jeg vil at de ansatte skal få diskutere med kollegene hva som fungerer og prøve ut gode ideer. Det krever også tid i barnehagen. Alt dette skal få plass i den samme arbeidsdagen som ungene fortsatt trenger dem.

Bemanningsnormen beregnes ut fra årsverk, men barnehagehverdagen gjør jo ikke det. Noen skal ha pause, møter og tid til planlegging, samtidig som ungene fortsatt trenger det de trenger. Som forelder er jeg mindre opptatt av om regnestykket går opp på papiret enn av hvordan det faktisk fungerer gjennom dagen.

Toåringen min bryr seg uansett i begrenset grad om årsverk; hun trenger et menneske når hun trenger det.

Der foreldrene møter de ansatte

På foreldremøtet i barnehagen vår i høst fikk bare pedagogisk leder delta. De andre ansatte kunne ikke være med fordi det ikke var satt av penger til at de skulle delta på kveldstid. Den prioriteringen var ikke gjort av barnehagen. Akkurat dette gjorde meg ganske sint.

Å kjenne et barn handler også om å kjenne menneskene rundt det. Utdanningsdirektoratet peker på at foreldresamarbeid gir personalet bedre innsikt i barnets behov og gjør det enklere å tilrettelegge.

For at jeg skal bli trygg på menneskene som tar vare ungene mine, må jeg bli kjent med dem. Gjerne et annet sted enn i garderoben, der jeg leter etter en støvel, en av ungene skal vise meg dagens viktigste kongle, og alle egentlig skal videre.

Jeg er ikke videre overbegeistret for å lirke meg ned på en miniatyrstol, men på et foreldremøte får vi jo faktisk tid til å snakke sammen. Skal de ansatte bli godt kjent med barnet mitt, hjelper det også at vi foreldre og ansatte kjenner hverandre.

Det betyr ikke at alle ansatte må delta på hvert møte, men jeg lurer på hvor og når vi skal få bygget de samme relasjonene når mulighetene begrenses. Samarbeidet blir jo ikke mindre viktig fordi budsjettet blir trangere.

Når rammene bestemmer

Og nettopp derfor handler dette også om hvilke rammer politikerne gir barnehagene.

Så, kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun: Når dere snakker om kvalitet i barnehagen, hva betyr det etter at talene er holdt og milliardene er fordelt? Hva skal de ansatte faktisk får mulighet til å gjøre?

For meg som forelder handler kvalitet om at de ansatte får rom til å gjøre hele jobben, sammen med ungene de kjenner. De må få tid til å følge opp ungene og snakke ordentlig med oss foreldre. De må få planlegge godt, utvikle og bruke fagkunnskapen sin. De må ha folk, materiell og handlingsrom til å gjennomføre gode ideer.

Og de må kunne sette seg ned på gulvet ved siden av en toåring som synes frokosten ble litt mye. Hun kjenner på dette hver dag gjennom hvem som ser henne, hjelper henne inn i fellesskapet og er der når hun trenger det.

• Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Stavanger Aftenblad 1. november.

Foreldrenes misnøye med bemanningen øker

Barnehagen har egen møteplass for foreldre