Dagens system er ikke lenger tilpasset elevene vi har i Osloskolen

De siste årene har stadig flere elever hatt behov for omfattende tilrettelegging i skolen. Særlig har veksten vært stor blant elever innenfor autismespekteret. Denne utviklingen ser vi ikke bare i Oslo, men i store deler av Norge og den vestlige verden.

Dagens system er ikke lenger tilpasset elevene vi har i Osloskolen. Det reiser et grunnleggende spørsmål: Hvordan skal skolen møte en elevgruppe som på flere områder ser annerledes ut enn for bare få år siden?

Det er bakgrunnen for Osloskolens strategi Rom for alle. Strategien tar utgangspunkt i et enkelt mål: Alle elever med vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring skal få et inkluderende og godt opplæringstilbud. Men veien dit er ikke like enkel.

For utfordringen handler ikke om én ting. Den handler ikke bare om finansiering. Ikke bare om kompetanse. Ikke bare om kapasitet. Vi står overfor et sammensatt utfordringsbilde som krever at flere deler av systemet utvikles samtidig.

Derfor bygger strategien på tre strategiske grep:

1) Kompetanse må bygges der elevene er

Skal flere elever lykkes i nærskolen, må skolene ha kompetansen som trengs.

Lærere og skoleledere møter stadig større mangfold i elevgruppen. Mange skoler gjør en formidabel innsats hver eneste dag, men mange opplever også at behovene er mer komplekse enn tidligere.

Derfor er styrket kompetanse og bedre samhandling det første strategiske grepet. Ansatte skal ikke stå alene når de møter elever med omfattende behov. Skolene må ha tilgang til støtte, veiledning og fagmiljøer som kan bidra når utfordringene er krevende. Og vi trenger mer spesialisert kompetanse i skolene.

Målet er ikke at alle skoler skal løse alle oppgaver alene. Målet er at flere elever skal møte et lag rundt seg som har kompetansen som trengs for å gi dem et godt opplæringstilbud.

2) Inkludering krever også kapasitet

Jeg opplever at debatten om inkludering av elever med særskilte behov ofte blir forenklet fremstilt som et spørsmål om hvor eleven skal være.

Så enkelt er det ikke.

For noen elever er nærskolen den beste løsningen. For andre gir et byomfattende spesialtilbud best læring, utvikling og tilhørighet. Derfor handler ikke Rom for alle om å velge mellom ordinære og spesialiserte tilbud. Vi trenger begge deler.

Nærskolene skal styrkes. Samtidig skal kapasiteten i de byomfattende tilbudene økes.

Inkludering handler ikke først og fremst om organisering, men om at elever får et tilbud som gjør dem i stand til å lære, mestre og delta. Det forutsetter også egnede lokaler og fysisk tilpasning. Mange elever trenger tilrettelegging som ikke kan løses med pedagogikk alene.

3) Ressursene må treffe bedre

Det tredje strategiske grepet handler om finansiering.

I Oslo får skolene ekstra ressurser hvis elevene har én av tre bestemte diagnoser. De ekstra ressursene følger ikke eleven, og en tydelig tilbakemelding i arbeidet med strategien har vært at dagens ordning oppleves som lite treffsikker. Mange skoler har elever med omfattende tilretteleggingsbehov uten at de har en av disse diagnosene, og omprioriterer selv penger fra dagens ordning til tilrettelegging for flere elever.

Behovet for endring henger også sammen med innføringen av den nye diagnosemanualen ICD-11, etter planen fra 2028–2029, hvor dagens underkategorier innen autisme vil samles i én felles diagnose, autismespekterforstyrrelse (ASF). Denne endringen vil medføre at dagens finansieringsmodell ikke lenger kan brukes. Men dette handler om mer enn nye diagnosekoder. Når helsevesenet i større grad tar utgangspunkt i funksjon og behov fremfor underkategorier av diagnoser, mener vi det er naturlig at skolen gjør det samme.

De siste årene har byrådet økt finansieringen til elever med størst behov for tilrettelegging med flere hundre millioner kroner. Målet er å bruke de samme midlene mer treffsikkert. Vi foreslår å fordele midlene på noe flere elever enn i dag. Det betyr at satsene blir noe lavere, men at skolene får penger for tilrettelegging for flere elever de ikke får penger til i dag. Disse endringene er det viktig å evaluere om har effekt, og derfor skal modellen evalueres og om nødvendig justeres etter to år. 

Særskilt elevpris er et tilskudd til skolene, ikke en forutsetning for at elever får opplæringen de har rett til. Skolene har plikt til å legge til rette for alle elever med vedtak om individuell tilpasset opplæring (ITO), uavhengig av om de mottar særskilt elevpris. Også i en ny modell vil det være elever med tilretteleggingsbehov som ikke omfattes, slik det er i dag. Det er derfor skolene fortsatt får midler til ITO gjennom den ordinære ressursfordelingen. Den nye modellen skal sikre at tilskuddet treffer flere av de elevene som trenger det mest.

Diagnoser vil fortsatt være viktige for å forstå elevens utfordringer og behov. Men når ressurser skal fordeles, bør behovene være det viktigste utgangspunktet. Det er etter vår vurdering en mer treffsikker og rettferdig måte å bruke fellesskapets ressurser på.

LES: Oslos byråd vil opprette 16 nye spesialplasser – elever med autisme prioriteres 

Ingen enkeltgrep er nok

Ingen av disse grepene er tilstrekkelige alene.

En ny finansieringsmodell vil ikke løse utfordringene dersom ansatte mangler kompetanse eller skolebyggene ikke er tilrettelagt. Økt kompetanse er heller ikke nok dersom kapasiteten i tilbudene er for lav. Derfor må innsatsen ses i sammenheng.

Samtidig trenger vi en nasjonal debatt om hvordan skolen skal møte en elevgruppe som endrer seg. Kommuner over hele landet står i de samme spørsmålene om kompetanse, organisering, kapasitet og ressursbruk.

Kjernen i Rom for alle er troen på at alle barn kan lære, utvikle seg og bidra dersom de får muligheten. Da må vi bygge en skole som ser hele barnet og møter behovene barnet faktisk har. Det handler ikke om å senke forventningene til elevene. Tvert imot.

Denne debatten angår hele Skole-Norge.

Vi skal ikke bygge en skole for like barn. Vi skal bygge en skole som har rom for at barn er forskjellige.

Ny strategi for Oslo-skolen: Elever skal få hjelp etter behov – ikke bare diagnose

– Vi må styrke innsatsen både på nærskolen og i spesialtilbud