Videregående skole trenger arbeidsro, ikke flere reformer

Den skisserte reformen for videregående skole er ment å være en løsning på en rekke problemer i studiespesialiserende i dag. Et av forslagene er å styrke valgmuligheter for eleven, fordi det er «kjedelig» med lite valg, og at variasjon i valgmuligheter følgelig vil gjøre videregående mer appellerende.

Et problem med denne begrunnelsen er at elever alltid har opplevd helt nødvendig motstand i læringsarbeidet som kjedelig. Det å stå i et arbeid over tid, som du kanskje først i ettertid ser verdien av, er noe som både gjelder i utdanning og yrkesliv. At elevene opplever noe som kjedelig, er ikke en valid grunn for å destabilisere det som har med relevans og nytte å gjøre. Det å ha flere valgmuligheter gjør ikke nødvendigvis det som skjer etter valget gøy i seg selv.

En annen legitimering av reformen er en slags rettferdighetsretorikk, der det blir hevdet at like timefordelinger mellom obligatoriske og valgfrie fag i de nye linjene vil gjøre ting enklere og mer rettferdig. Dette er en slags «Excel-logikk». Det sier seg selv at ulike retninger bør ha en timefordeling i lys av hva slags sluttkompetanse en ønsker å oppnå, ikke gjennom matematisk likebehandling. Denne argumentasjonen er ikke overbevisende.

De to siste grunnene til endringsønsket, er å styrke gjennomføringen av videregående, og å gjøre elevene mer studieforberedte. Dette er de to eneste grunnene som det egentlig er hold og substans i. Vi trenger definitivt å styrke de akademiske ferdighetene til de som tar studiespesialiserende, og vi trenger at flere elever klarer å gjennomføre videregående. Jeg tviler likevel på at en omfattende reform er den rette løsningen på disse to grunnproblemene. I stedet for en vidtrekkende, kostbar og upresis reform, bør vi adressere de mest påtrengende problemene direkte.

Parallelt med ønsket om å endre videregående, gjennomføres nemlig det jeg vil kalle en nykonservativ og etterlengtet oppvask i grunnskolen. Vi har underveis med en rekke grep. Vi får en nysatsing på lærebøker, og en mer edruelig tilnærming til en skjermkultur som har fått vokse vilt i mange år. Det er snakk om å ta bort det digitale som en grunnleggende ferdighet, noe som både er smart og virkelig på tide. Digital kompetanse er jo ikke en grunnleggende ferdighet, mer som et miljø å regne, der vi kan bruke de egentlige grunnleggende ferdighetene.

Les også: Digital kompetanse er ikkje ein grunnleggande dugleik

Lesing og skriving må være kjernen

Disse grepene er begrunnet i en lese- og skrivekrise som det er bred enighet om: utholdenheten i å lese og skrive lengre tekster er lav, og i den oppmerksomhetsindustrien som omgir oss i dag, møter skolen helt andre motkrefter enn bare for få år siden. Med internett- og mediekulturens framvekst har innholdet vi møter, også blitt stadig mer individualisert. Algoritmene bekrefter oss heller enn å utfordre oss, og vi har svært få felles referanserammer utenfor skolen. Vi har derfor fått utkast til leselister i grunnskolen, som sammen med de øvrige tiltakene skal bidra til å styrke elevenes felles kunnskapsbase ved endt opplæring.

Dette må ikke glippe i overgangen til videregående, som ikke da kan bli en slagmark for hodeløs innovasjon, mens grunnskolen er i ferd med å gjenvinne fornuft og gangsyn. Verken det å opprettholde status quo eller å endre for å endre er noen garanti for kvalitet. Personlig er jeg så kjedelig at jeg synes det er bedre å fokusere hardt på å løse det egentlige problemet, enn å lage en spektakulær løsning som bommer på problemet.

Det er nemlig helt innlysende at den lese- og skrivekrisen som det nå kjempes med i grunnskolen, også ligger helt i kjernen av problemkomplekset rundt det å være studieforberedt. Å bli flink til å lese og skrive i ulike fag, krever systematisk, meningsfullt og inspirerende arbeid over tid, innenfor gjenkjennbare faglige rammer. De store fagene kan med fordel justeres slik at det legges bedre til rette for langlesing og grundig arbeid over tid med utvalgte tema, de kan gjøres mer spennende og utviklende for elevene, det er ingen motsetning mellom å holde på etablerte faggrenser og utvikle spennende og rike fag. Forslagene fra Udir om å utfordre faggrensene gir meg flashback til Ludvigsen-utvalget sine hårreisende og heldigvis kasserte forslag om å klumpe sammen fag i større enheter. Det forslaget som nå er på bordet, må derfor også forvises til et arkiv for destruktive skrivebordsfantasier.

Med det fremlagte reformforslaget vil lese- og skrivekrisen fortsette å utvikle seg i hele skoleløpet. Vi har ikke råd til en sånn strukturell unnamanøver. Elevene trenger å boltre seg i fagene og bli glad i faglig arbeid innenfor norskfaget, matematikkfaget, naturfaget osv. Man blir bedre til å lese av å lese, bedre til å skrive av å skrive osv. Å skape en positiv og inspirerende ramme rundt lese- og skriveopplæringen er noe som vi gjør i alle fag, og det blir ikke bedre av å bryte ned faggrensene. Da skaper vi mest av alt forvirring rundt det som handler om fagenes språklige egenart: fagspråket selv.

En reform med store konsekvenser

Utkastet til ny plan har også en kostnads- og kompetanseside som fremstår veldig umusikalsk i en tid med knapphet på ressurser og bemanning og stram styring. Det er snakk om seks nye linjer, med helt forskjellige faglige profiler. De vil kreve ny kompetanse, og at lærere i en mellomfase vil måtte undervise i fag en strengt talt ikke har kompetanse i. Det er helt utopisk at alle videregående skoler i landet over natten skal ha den kompetansen som trengs for å starte, utvikle og opprettholde seks nye linjer. Vi vil da oppleve enda mer dragning mot de store byene og de store skolene som har alle linjene, og som har mest kompetanse i de nye fagområdene.

Det mest debatterte er nok at obligatorisk fremmedspråk er tenkt erstattet med valgfrihet. Selvfølgelig er det forlokkende for Oskar (17) å velge vekk et fremmedspråk og fokusere på det han liker best, for så å oppleve som Oskar (32) at det hadde vært kjekt og nyttig å kunne noe mer enn morsmålet og oversettingstjenester i nettleseren. Helt anekdotisk tror jeg at den sekstenårige utgaven av meg selv kunne ha tenkt seg å velge vekk mye – beslutninger som jeg senere garantert hadde angret på. To- eller trespråklighet burde nesten være en selvfølge i et globalisert samfunn, og helt selvfølgelige korreks til oppkonstruert kulturell selvtilstrekkelighet. Vi kan ikke gjøre en generasjon delvis fremmedgjort gjennom å kunne la de 16-årige utgavene av dem velge vekk uvurderlig kulturell kapital.

Noe av det siste jeg vil nevne, er den mest forsømte gruppen av elever i videregående, nemlig de minoritetsspråklige. Mange står i kø for å rakke ned på denne gruppen, som om de var en homogen, integreringsfiendtlig og arbeidssky gjeng alle som en. Utilstrekkelig språkopplæring gjør at mange av dem forblir på samfunnets B- og C-lag. Vi er i ferd med å bli et så fiendtlig samfunn at til og med de som har innvandrerbakgrunn og arbeider seg inn i våre mest prestisjetunge jobber gjennom krevende utdanninger, blir mistenkeliggjort og uglesett.

Den gruppen elever som sliter mest med å fullføre videregående, er de minoritetsspråklige guttene. De er like smarte og arbeidsvillige som deg og meg. De har de samme håpene for en fremtid der de kan ta vare på seg selv og sine nærmeste og gjøre nytte for seg i samfunnet som hvilke som helst andre. Likevel blir de oftere sett på som en belastning enn en ressurs.

Om politikerne virkelig ville gjøre noe med fullføring i videregående, er det på tide å gjøre noe målrettet for denne gruppen. Bedre grunnopplæring. Flere lærere med kompetanse i norsk som andrespråk. Nye og forsterkede arenaer i samspillet mellom arbeidsplasser og utdanning. Premiering av bedrifter som tar mot lærlinger. Tydelige og rasjonelle krav til dem, som står i et logisk forhold til den arbeidsfremtiden de sikter mot. Det er mange mulige tiltak for å frigjøre den enorme arbeidskraften som ligger i denne gruppen. Likevel blir de ignorert, kritisert og sett på som B-vare. Integreringsprosjekt på sotteseng tror jeg vi kaller det.

Skolen trenger arbeidsro, ikke flere reformer

En ny reform vil bli et ressurssluk, som mest av alt vil fungere som en læreplan- og karrierefabrikk i Utdanningsdirektoratet. Vi har mest bruk for å fortsette å jobbe systematisk på innholdssiden innenfor de strukturene vi har i dag. Innenfor de strukturene kan vi gjøre mye med fagene for å gjøre lesingen, skrivingen og talen til attraktive, spennende og utviklende aktiviteter. Det å gjøre motstanden og det systematiske i fagarbeidet til noe personlig og attraktivt er også en nødvendig motvekt til snarveikulturen som ligger i de nye språkmodellene.

Om vi styrker gløden for lesing, skriving og det å snakke sammen, vil også kraften i de nye verktøyene fremstå som utvendig og upersonlig. Jeg ser allerede i klasserommet at KI har gitt en styrking av den faglige kommunikasjonen, blant annet gjennom at oppgavene jeg gir må være basert på nye begrunnelser og ha en annen type nærhet.

Begrunnelser og nærhet knyttet til relevans og mening for de som skal arbeide med oppgavene: elevene selv. Det er dette vi trenger å fortsette med, og utvikle nye tilnærminger til læring som holder seg, i en samtid med en digital hjelper som sitter og tilbyr sine tjenester på hver eneste skjerm.

Nå er vi faktisk nødt å snakke sammen, og «bjuda litt på», og det er faktisk av det gode. Det vi gjorde delvis på autopilot for ti år siden som, er ikke gyldig og meningsfull didaktikk i dag. Heldigvis får jeg si.

Vi trenger nå mest av alt arbeidsro til å få opp faggleden, fascinasjonen og inspirasjonen ute i klasserommene, og hjelp til å regulere og forstå hva KI kan og ikke kan. Der må ressursene kanaliseres. Ikke kom med nye reformer til en reformtrett profesjon. Det blir for dumt, dyrt og upresist.

Som et lite kremt til slutt er det også urovekkende at regjeringen vil ha nye rammeplaner for lærerutdanningen samtidig som det lanseres store vyer for omkalfatring av videregående opplæring. Vi bør vite hva slags skolehverdag vi skal utdanne lærerne til i «Fremtidens skole», før vi lager ny rammeplan som skal gjøre våre nye lærere klare for den.

Foreslår 6 nye retninger for studieforberedende i videregående

Forsker peker på flere dilemmaer i videregående