Slik gjenkjenner du barnas undring i naturen

Barnehagebarn viser sin interesse for naturen på ulike måter. Nå har forskere funnet frem til fire av dem: kroppslig nysgjerrighet, kroppslig undring, verbal nysgjerrighet eller verbal undring. Det viser en ny studie fra Høgskulen på Vestlandet (HVL). Her får du vite hvordan du kan gjenkjenne barns nysgjerrighet og undring.

Noe barn lurer på

Forskerne satte GoPro-kamera på barn i to barnehager og fulgte det barna var opptatt av i naturen. I tillegg har de intervjuet ansatte i barnehagene og i barnehagelærerutdanningen om de to begrepene.

– Kroppslig og verbal nysgjerrighet handler om noe barn lurer på. Undringen er mer filosofisk og prøver å utforske noe uten egentlig å lete etter et klart svar, sier professor Marianne Presthus Heggen ved Høgskolen på Vestlandet.

Hun og førstelektor Anne Myklebust Lynngård er forskerne bak studien. Nysgjerrighet bygger på et ønske om ny informasjon, mens undring innebærer en grubling over informasjon.

Barn viser kroppslig nysgjerrighet gjennom fysisk aktivitet eller blikk. Det kan være å klatre eller å kjenne på et blad. Barn viser verbal nysgjerrighet ved å stille spørsmål som: «Hva spiser egentlig rumpetroll?» Barn viser kroppslig undring ved å være i ett med naturen uten å forvente svar, som å kjenne på vannet i bekken. Barn viser verbal undring ved å filosofere uten å forvente å finne et klart svar, som «hvorfor finnes løvetann?».

Gjenkjenne det nonverbale

– Mens barns nysgjerrighet er mer konkret, er ikke barns undring like konkret. Slik er det uansett alder. Begge to er like verdifulle i barns hverdag, og da er det viktig å kunne se og forstå forskjellen, sier Heggen.

Filmene i studien viser at barna hopper frem og tilbake mellom det kroppslige og det verbale.

– Ansatte er ofte mest oppmerksomme på de barna som er verbale og stiller spørsmål, sier Heggen. Hun tror barnehageansatte har lettere for å se barnas verbale nysgjerrighet siden barn stiller spørsmål. På samme måte er det lett å få øye på kroppslig nysgjerrighet, når barna utforsker med hele kroppen.

– Når vi tenker på kunnskap, er det ofte den som kan settes ned på et ark eller måles og veies. Hva med kunnskap vi ikke kan sette ord på? Det må vi også verdsette, sier Heggen og fortsetter:

– Det kan være vanskelig å forklare hvorfor et barn som du ser har en verdifull opplevelse, får lov til å stå lenge med en hov i sjøen og bli kald på beina. 

I Nordtvet gård barnehage i Oslo kan barna leke på taket.

Handling versus ord

– Barn kan mer enn de kan sette ord på. Det er viktig å anerkjenne at det kroppslige er like viktig som det verbale, sier førstelektor Anne Myklebust Lynngård.

Hun sier barn er ulike, og at noen er mer nysgjerrige enn andre, mens noen er mer kroppslige eller filosoferende.

– Det er viktig å gi barn rom til å være seg selv og å utvikle både sin nysgjerrighet og undring, sier Lynngård. I studien ser de at undring fører til nysgjerrighet og motsatt.

Forskeren forteller om gutten som stod og tok hendene rolig opp og ned av bekken i over 20 minutter. Da de spurte hva han gjorde, svarte han at han vasket hendene.

– Det er vanskelig å kjenne igjen guttens undring, fordi verken han eller vi har et språk for det, sier Lynngård.

Hun sier alle de fire formene for undring og nysgjerrighet er viktige for barns læring og utvikling.

– Nysgjerrighet og undring er det som driver oss videre til ny kunnskap. Du mister mange barn hvis du bare skal dyrke verbal nysgjerrighet. Da hekter du av barn som blomstrer gjennom fysisk utforskning, påpeker Lynngård.

Har ikke språk for det

– Nysgjerrighet og undring er begreper som er omtalt i rammeplan for barnehagen. Likevel har ikke barnehagelærerne et felles språk for det, sier Heggen.

– Da vi gikk inn i begrepene, så vi at undring og nysgjerrighet ikke var det samme, og at barnehageansatte famler med begrepene, sier Lynngård.

Forskerne mener det er viktig at barnehagelærerne klarer å gjenkjenne alle former for nysgjerrighet og undring. 

Barn leker stadig mindre i naturen. – Det er en urovekkende utvikling, sier forskerne Steffen Tangen og Alexander Olsen ved Høgskolen i Østfold. De peker på tapte erfaringer for livet.