Håvard er rektor, barnehagestyrer
og altmuligmann

Det lukter fortsatt toast i spiserommet etter skolelunsjen på Mausund oppvekstsenter. Håvard Holte Os trekker ut kontakten til jernet, tørker av bordet og setter pålegget inn i kjøleskapet. 

– Jeg er altmuligmann. Dette er ikke en av mine faste oppgaver, men jeg må steppe inn der det er behov, sier han. 

På papiret er han nemlig rektor ved skolen, i 60 prosent stilling. I tillegg er han 20 prosent styrer i barnehagen vegg i vegg. De siste 20 prosentene er han rektor ved skolen på naboøya Sørburøy. 

– I tillegg har jeg en toprosentstilling som brannmann her på øya, legger Håvard til. 

Hverdagen er variert. Det passer ham godt. 

– Jeg slipper å kjede meg. 

Havnet her tilfeldig

Håvard Holte Os har ledet Mausund oppvekstsenter i til sammen ti år. Her går alle de 16 barna på øygruppa: tre i barnehagen og 13 på skolen. 

– Det er så klart et stort ansvar. Mye står og faller på meg, sier Håvard. 

Som både rektor og barnehagestyrer skal han lede et tilbud som omfatter barn fra barnehagealder til ungdomsskole, og forholde seg til både barnehageloven og opplæringsloven.

– En ettåring har helt andre behov enn en 16-åring. Men med få barn blir det mindre oppfølging av elevsaker og den slags. 

Mausund ligger en knapp halvtimes reise med hurtigbåt fra Dyrøy kai på Frøya i Trøndelag. Denne dagen er det duskregn og frisk bris ute i havgapet.

Fra kontoret sitt skuer Håvard ut mot sjøen.

– Synd det er overskyet i dag, for utsikten min er Norges beste. Her er det åpent hav. Amerika neste, sier han og lener seg tilbake i kontorstolen.

Håvard er opprinnelig fra Beiarn i Nordland. Under lærerutdanningen ved Høgskolen i Nesna møtte han Lene Martinsen Os fra Orkanger. Da de var ferdig utdannet i 2003, søkte de jobber over hele landet.

Mausund var det første stedet begge fikk jobb.

– Det første jeg la merke til da vi kom med hurtigbåten, var et stort fjøs. Jeg lurte på hva slags dyr de hadde her på øya. Like etterpå fant vi ut at det var skolebygget, sier Lene og ler.

For de to nyutdannede lærerne virket den lille skolen som et fint sted å begynne.

– Planen var å være her i et par år. Nå har det gått 23, sier Lene.

Høy voksentetthet

I gangen utenfor barnehagen strømmer det varm luft fra tørkeskapet. Innenfor sitter tre barn og to voksne rundt bordet og spiser lunsj.

– Ta på smør til meg, ber Oliver (3) og holder opp en skive med servelat.

På den andre siden av bordet sitter moren hans, Siri Taksgård. Hun er assistent i barnehagen.

– Jeg trodde det skulle bli vanskelig å ha sønnen min her, men det går greit. Jeg tar mest ansvar for de to andre barna, sier hun og peker på tvillingene Alvilde (5) og Knut (5).

Selv om barnehagen bare har tre barn, er fire personer ansatt der. Bemanningen tilsvarer 2,2 årsverk fordelt på pedagogisk leder, fagarbeider, assistent og styrer.

Det gir høy voksentetthet.

– Ungene her blir fulgt godt opp, sier fagarbeider Hege Rishaug Iversen. 

Seks elever på fire årstrinn

Skoleklokken ringer inn. Seks barn i klassen med 3. til 6. trinn stormer inn i gangen og tar oppstilling. I dag er det generalprøve før sommeravslutningen. 

Den andre klassen består av elever fra 7. til 10. trinn. De er ute og plukker blomster til avslutning for skolens to tiendeklassinger.

Totalt har skolen 13 elever og tre lærere i full stilling.

Håvard mener det er lett å undervurdere betydningen av å tilhøre en gruppe når oppmerksomheten rettes mot den enkelte elevs rett til tilpasset opplæring.

– Å være en del av en gruppe når man skal lære, er veldig viktig. Det må man ha i mente på en liten skole som denne.

Undervisningen i aldersblandede grupper må planlegges over flere år. Klassene kan arbeide med de samme temaene og metodene, men elevene har ulike faglige mål.

– Det blir et lite lappeteppe, sier Håvard.

Han har laget et regneark med en rullerende treårsplan som skal sikre at elevene får timene og opplæringen de skal ha. Men det er lærerne som gjør den viktigste jobben med å få undervisningen til å fungere, understreker han.

– Fordelen er at de ikke har en svær bunke tentamener å rette.

    Mange små skoler er blitt lagt ned de siste årene. Håvard mener tilgangen på kvalifiserte ansatte er en av de største utfordringene for skolene som er igjen.

– Vi har mange dyktige folk. Det er det som gjør at skolen blir bra, ikke om den er stor eller liten.

Frøya kommune lyser vanligvis ut stillinger gjennom en felles prosess for skoler og barnehager. Kommunen tilbyr også signeringsbonus på 50.000 kroner og gode lønnsvilkår.

Men kompetente ansatte er ikke nok. Det koster å drive et oppvekstsenter med få barn og mange voksne.

Håvard sier Frøya kommunes gode økonomi er avgjørende for at tilbudet kan opprettholdes. Mens mange kommuner fordeler penger ut fra antall elever, baseres budsjettene her på erfaringstall.

– Skolebygget vårt er dimensjonert for tre ganger så mange elever, så selve driften er kostbar. I tillegg er det mange ansatte i forhold til antall barn. En fordelingsmodell ville ikke fungert her. Stykkprisen går rett og slett ikke opp, sier han.

Rektor for sine egne barn

For Håvard og Lene er skolen mer enn en arbeidsplass. De har også to barn som er elever der.

Lotte (13) går i 7. klasse, mens Marius (15) går i 9. klasse. Dermed går de i samme aldersblandede klasse, hvor Lene nå er kontaktlærer.

– Det er en familiebedrift. Sist vi hadde foreldresamtale og det skled litt ut, sa Marius: «Nei, nå må vi holde oss profesjonelle her», forteller Håvard.

For Marius har nærheten også en bakside.

– Det er ikke så gøy, egentlig. Jeg føler at jeg ikke har noe privatliv. De vet liksom alt jeg gjør.

Håvard mener likevel det er mange fordeler ved å vokse opp på et så lite sted.

– Det er lettere for oss å se hele barnet. Vi kjenner alle barna og foreldrene bedre enn på større steder.

    I gangen på skolen henger kollasjer med hjerter. De ble laget under «Hjerteuka», som skal fremme inkludering.

Når elevgruppen er så liten, blir det særlig viktig å skape et fellesskap der alle får være med, mener Håvard.

– Vi må få ungene til å forstå at hvis de ikke leker med de andre, så er det ingen som gjør det.

Han mener de voksne må arbeide aktivt for å etablere en inkluderende kultur før problemer oppstår.

Etter at skoledagen er over, høres barnerop og sykkelklokker fra skolegården. Barna fra barnehagen og skolefritidsordningen er sammen hver ettermiddag og blir godt kjent på tvers av alder.

– Følg etter meg, følg etter meg! roper Knut (5) til Johan (8).

Anton (9) vil helst spille fotball, men sykler etter Alvilde (5), som hyler i svingene.

– De store lærer seg å ta vare på de små. Vi har fått flere kommentarer fra folk med feriehus på øya om at barna våre er veldig omsorgsfulle, sier Hege.

– Her kan det fort skje at en tiendeklassing sitter i sandkassa og leker med en smårolling, legger Håvard til.

Eneste offentlige

Håvard har tatt oss med opp på øyas høyeste punkt, 41 meter over havet. Håret står i vinden mens han ser ned på oppvekstsenteret.

– Hva hadde øya vært uten det?

– Oppvekstsenteret er superviktig. Det er den eneste offentlige institusjonen igjen her. Alle som har vokst opp på øya eller har barn, er knyttet til oss. Og hvis folk skal bo her, må man ha skole og barnehage.

Han tror Mausund er et godt sted å vokse opp. Samtidig er det også en sårbarhet i at barna har så få jevnaldrende rundt seg.

– Det kunne gjerne vært flere barn her, spesielt når de kommer i tenårene. I den alderen slutter man å leke og blir mer opptatt av interesser. Da hadde det vært fint å ha flere å spille på.