Gode ambisjoner krever mer enn omfordeling
Debatt: Byrådet i Oslo vil hjelpe flere elever, men risikerer å svekke tilbudet til de mest sårbare.
Byrådet ønsker å endre finansieringsmodellen for skolene. Flere elever med behov for tilrettelegging skal omfattes av ordningen, ikke bare elever med diagnosene barneautisme, atypisk autisme, multifunksjonshemming eller psykisk utviklingshemming, slik systemet fungerer i dag. Som skoleleder med 30 års erfaring fra både barnehage og skole støtter jeg tanken om at hjelpen skal følge behovene, ikke diagnosene.
Samtidig er det viktig å huske at diagnoser kan bidra til å forklare hvorfor behovene er så omfattende og varige. De forteller oss at utfordringene ikke handler om manglende oppdragelse eller sviktende foreldreskap, men om reelle og dokumenterte funksjonsutfordringer som krever målrettet og langsiktig tilrettelegging.
Vi vet at mange barn som strever, ikke nødvendigvis har en diagnose. Likevel trenger de struktur, forutsigbarhet, støtte i sosialt samspill, hjelp til følelsesregulering og tett oppfølging gjennom skoledagen. Behovene er reelle, med eller uten diagnose. Ofte er det vi som arbeider tett på barna hver dag, som først oppdager behovet for ekstra støtte. Vi ser eleven som blir urolig når rutinene endres. Eleven som får sterke stressreaksjoner når kravene øker. Eleven som gradvis trekker seg bort fra fellesskapet. Eleven som utvikler skolevegring eller utagerer.
For noen kommer diagnosen i løpet av de første skoleårene. Da har både eleven og familien ofte levd med store belastninger over lang tid. Vi er de som går denne veien sammen med foresatte. Vi møter fortvilelsen og usikkerheten, vi støtter gjennom sorg og bekymring, og vi forsøker å skape håp når hverdagen oppleves som mest krevende. Derfor er det riktig å anerkjenne at flere elever trenger støtte enn dem som omfattes av dagens ordning.
Hvem skal få mindre hjelp?
Det som bekymrer meg, er at byrådet samtidig foreslår å redusere satsen for særskilt elevpris med 231 000 kroner per elev. For en lokal gruppe på fem elever med barne- og atypisk autisme som er vanlig ved nærskolene, betyr dette et kutt på 1 155 000 kroner. Hva er det byrådet mener disse elevene skal klare seg uten? Den eneste lærerstillingen i gruppen? Eller to assistentstillinger?
Behovene forsvinner ikke med pengene
Elever som omfattes av ordningen med særskilt elevpris i dag, har ofte omfattende og varige behov. Mange har også tilleggsvansker som angst og depresjon og flere har tilleggsdiagnoser. Mange trenger individuell oppfølging gjennom hele skoledagen, tilrettelagte læringsarenaer, spesialpedagogisk kompetanse og ansatte som kan forebygge stress, utagering og utenforskap. De trenger voksne som kjenner dem godt, som møter dem med varme, omsorg og tålmodighet, og som ser verdien i de små fremskrittene. Voksne som gir trygghet når hverdagen blir uoversiktlig, som hjelper dem tilbake inn i fellesskapet når ting blir vanskelig, og som aldri gir opp troen på at de kan lykkes. Felles for dem alle er at behovet for tilrettelegging ikke blir mindre fordi ressursene blir knappere.
Oslo kommune har satt seg høye og viktige mål. Alle barn og unge skal ha like muligheter til å lære, utvikle seg og leve gode liv. Tjenestene skal forebygge utenforskap. Skolene skal være inkluderende og trygge. Elevene skal møte ansatte med riktig kompetanse. Dette er ikke bare kommunale ambisjoner. Det er også sentrale prinsipper i skolens samfunnsoppdrag slik det er beskrevet i Overordnet del av læreplanverket. Der understrekes det at skolen skal fremme inkludering, likeverd og demokratisk deltakelse. Alle elever skal oppleve tilhørighet i fellesskapet og få mulighet til å utvikle sitt potensial. Inkludering handler ikke om å være fysisk til stede i samme bygning eller klasserom. Det handler om å kunne delta, bli hørt, oppleve mestring og ha et reelt læringsutbytte.
Men slike mål kan ikke realiseres uten ressurser. De krever mennesker. De krever kompetanse, tid, relasjoner og stabilitet. De krever voksne som har anledning til å se elevene, forstå dem og følge dem opp gjennom hele dagen. De krever også at foresatte opplever støtte og trygghet i samarbeidet med skolen. Jeg frykter at vi nå kan havne i en situasjon der ressursene til dem med de største og mest komplekse behovene reduseres. Resultatet kan bli at forventningene til skolene blir umulige å innfri. Det er ikke flere ressurser å finne «innenfor eget budsjett». Det hjelper lite å flytte penger på papiret når behovene i klasserommene er de samme eller vokser.
Gode intensjoner er ikke nok
Dersom Oslo kommune mener alvor med målet om at alle barn skal ha like muligheter til å lære, utvikle seg og delta i fellesskapet, må ressursene stå i forhold til ambisjonene. Ellers risikerer vi at de gode intensjonene blir stående igjen på papiret, mens skolene blir stående alene med ansvaret. Skal flere elever få den støtten de trenger, må det tilføres mer ressurser til skolen, ikke omfordeles mellom sårbare elever. Inkludering kan ikke bygges ved å ta fra noen for å gi til andre. Da risikerer vi at inkludering blir et ideal vi snakker varmt om, men ikke har mulighet til å virkeliggjøre i praksis.