Inkludering kan ikke vedtas – den må finansieres

Debatt: Inkludering krever mer enn gode intensjoner. Skolene trenger forutsigbare ressurser.

Publisert Sist oppdatert

Innlegget er skrevet på vegne av:

  • Utdanningsforbundet Oslo

  • Tillitsvalgt seksjon autisme, Oslo PPT

  • Norsk Forbund for Utviklingshemmede Oslo

  • Autismeforeningen, lokallag Oslo

Byråd for utdanning i Oslo, Julie Remen Midtgarden, vil legge om finansieringen av tilbudet til noen av de elevene som trenger aller mest støtte i Osloskolen. Konsekvensen kan bli millionkutt ved skoler som i dag har elever med autisme.

I dag får skolene ekstra midler når de har elever med blant annet autisme, multifunksjonshemming eller utviklingshemming. Dette gir skolene forutsigbarhet: Når de vet hvilke elever de skal gi et tilbud til, vet de også hvilke ressurser de har til rådighet.

Nå vil byrådet endre dette.

I stedet skal skolene søke om penger fra en felles pott. Hvor mye en skole får, vil dermed ikke bare avhenge av elevens behov, men også av behovene til andre elever og hvor mye penger som er igjen i potten. Det reiser noen spørsmål som til nå er ubesvart: Hvem er det som får ansvaret for å sammenlikne og vurdere elevers behov? Hvem avgjør hvilke kriterier som skal vurderes? Hva skjer med de elevene som har tilsvarende behov, når potten er tom? 

En ny fordelingsmodell gir kanskje byrådet bedre kontroll på budsjettet, men det gir skolene mindre forutsigbarhet, og det er elevene som tar konsekvensene. Kvaliteten på skoletilbudet til elever med autisme og utviklingshemming i Oslo spriker allerede, og en ny fordelingsmodell vil ikke bidra til å redusere forskjellene mellom skoler.

Likevel går byrådet videre.

Dette skjer samtidig som skolene opplever et økende behov for å ivareta elever med autisme, og muligheten for plass i spesialskole, for de pårørende som ønsker det, er nærmest ikke-eksisterende. Konsekvensen kan bli at nærskolen får ansvaret, men ikke pengene som trengs for å gi et forsvarlig opplæringstilbud.

Det er vanskelig å forstå hvordan det skal gi mer inkludering.

Dette handler til syvende og sist ikke om finansieringsmodeller, satser og søknadsordninger. Det handler om barn som trenger voksne rundt seg. Om lærere og andre ansatte på skoler som trenger nok ressurser og rom til å gi elevene et godt skoletilbud. Det handler om skoler som trenger gode støttesystem rundt seg og forutsigbarhet til å bygge og videreutvikle kompetansemiljø som kommer elevene til gode. Og om foreldre som må kunne stole på at nærskolen faktisk har ressurser og kompetanse ressursene til å gi barnet deres et godt tilbud.

Derfor bør bystyret stille seg ett spørsmål før de vedtar ny finansieringsmodell: Hvordan skal færre ressurser sette skolene i bedre stand til å ivareta elevene de er ment for?