MEST LEST
Debatt
Korte videoer
Hør podkastene våre her
Vi trenger mer digital kompetanse, ikke mindre
Debatt: Forbud og regulering løser ikke de digitale utfordringene alene. Skolen må også lære barn og unge å forstå, vurdere og bruke teknologien klokt.
Publisert
Vi er bekymret for at debatten om skjerm, sosiale medier og kunstig intelligens i stadig større grad preges av regulering og forbud, slik at vi mister av syne det som egentlig er spørsmålet: hvordan utvikler vi kompetansen som trengs for å leve godt i et digitalt samfunn?
Det er et tankekors at vi synes det er greit å slippe barn og unge ut i digitale landskap uten kart og kompass, mens vi på de fleste andre områder av samfunnet gir dem kompetanser og rammevilkår som sikrer trygghet. Det er også et åpenbart dilemma at vi skal regulere en teknologiutvikling som raser av gårde, samtidig som vi ønsker å sikre at borgerne kan utnytte teknologiens muligheter gjennom kritisk innsikt og kompetanse.
Dokumentert kompetansebehov
Kompetansebehovsutvalget slo på slutten av 2025 fast at det er stor knapphet på digital kompetanse i arbeidslivet i dag, at arbeidstakere opplever å ikke ha den digitale kompetansen de trenger for å gjøre jobben sin, og at utdanningssystemet må bidra til bedre digital kompetanse.
Les også: Høyre vil erstatte «digitale ferdigheter» i skolen med «konsentrasjon»
Den internasjonale ICILS-studien (international computer and information literacy study) viser at ca. 40 prosent av norske 15-åringer skårer på svært lavt nivå. Det betyr at de i liten grad makter å fortolke det de møter i mediene på kritiske måter eller kan dra nytte av teknologiens muligheter for egen læring og utvikling. Også Medietilsynets rapporter om kritisk medieforståelse i den norske befolkningen viser at mange barn og unge sliter med å utøve digital motstandskraft. Dette er alvorlig!
Grunnleggende lese- og skriveopplæring er svært viktig, men vi mener vi må ha to tanker i hodet samtidig. På samme måte som vi nå satser på leseferdigheter, trengs det også en satsing på digital kompetanse. Hvorfor er det da prosesser på gang i flere politiske partier (se her, her og her) og blant aktører i utdanningssystemet som ønsker å ta digital kompetanse helt ut av skolen, eller minimere dens betydning?
Bekymring, forbud og reguerling
Det er en voksende bekymring for teknologiens konsekvenser. Utviklingen av kunstig intelligens, cyberangrep og sosiale medier fremstilles som trusler mot menneskeheten og demokratiske prosesser. Vi strever fortsatt med ettervirkningene av Covid-19-pandemien, da vi alle ble heldigitale borgere, og det er overveldende hvordan amerikanske tech-selskaper tjener milliarder på våre abonnementer mens vi forer de samme selskapene med data. Digitale verktøy kobles også i økende grad til problemene i skolen. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at mange etterlyser kraftfulle tiltak.
Men det virker som om våre politikere og andre grupperinger i samfunnet er helt bakpå og prøver å overkompensere gjennom streng regulering og sikkerhetstiltak som ikke virker særlig gjennomtenkt. I løpet av det siste året har det kommet en rekke slike initiativ. Senest i form av et opprop fra mer enn 500 psykologer om å forby smarttelefoner til alle under 18 år, og regjeringen varsler nå lovforslag om aldersgrenser på sosiale medier. Intensjonene er sikkert gode, men det er ikke opplagt at slike grep vil virke etter hensikten. Er dette den eneste medisinen? Erfaringene fra Australia viser at innføringen av en lovfestet 16-årsgrense for sosiale medier ikke har vært noen quick fix på digitale utfordringer.
En kritisk og kunnskapsbasert digital kompetanse
Vi mener at debatten i altfor liten grad har dreid seg om en alternativ vei: utvikling av en kritisk og kunnskapsbasert digital kompetanse, og det som betegnes som ‘AI (artificial intelligence) literacy’. Dette handler ikke først og fremst om verktøybruk, men om kunnskap om medienes rolle i samfunnet, hvordan digitale plattformer og kunstig intelligens former kulturen vår, samt utvikling av motstandskraft.
I norsk skole har dette lang tradisjon, fra Normalplanen av 1939 sin omtale av filmen som middel for læring, til mediekunnskap fikk plass i læreplanene på 1980- og 90-tallet. Likevel har slik kompetanse hatt en ganske marginal posisjon i det norske utdanningssystemet.
I dagens grunnskole har elevene noe opplæring om medier og teknologi, spesielt i norskfaget og samfunnsfaget. I videregående skole har vi hatt utdanningsprogrammet medier og kommunikasjon og programfaget medie- og informasjonskunnskap. Det er nå forslag om endringer i videregående skole som kan bidra til å svekke mediefagene, og det diskuteres om det skal legges mindre vekt på digital kompetanse i grunnskolen. Dagens og fremtidens kompetansebehov tilsier derimot at det trengs mer digital kompetanse, ikke mindre.
Vi må ikke glemme at skolens oppgave også er å gi barn og unge den kunnskapen og innsikten de trenger for å forstå betydningen av teknologi. Det er ikke noe de bare kan lære seg selv! De trenger digital kompetanse for å kunne selvregulere bruken av teknologi, utnytte mulighetene teknologiutviklingen byr på og kvalifisere seg til fremtidens arbeidsliv, og samtidig sette grenser for det som er negativt eller uønsket.
Kompetanse gir forbrukermakt
Digital kompetanse kan også gi oss forbrukermakt. De sosiale mediene og digitale tjenestene er helt avhengige av innhold skapt av oss brukere, i motsetning til de tradisjonelle redaktørstyrte mediene. Enten det gjelder reels-videoer, innlegg på sosiale medier eller deling av bilder på Snapchat, er det vi som i stor grad holder plattformene i gang. Å bli digitalt kompetent innebærer nemlig ikke nødvendigvis mer bruk av digitale medier, det handler også om å bevisstgjøre barn og unge om at de har makt til å velge bort tjenester de ikke ønsker å bruke.
Slike valg forutsetter imidlertid at det finnes reelle alternativer, som er attraktive nok til å tas i bruk. Sammen med en styrking av digital kompetanse, trengs det derfor en sterkere satsing på utvikling av digitale tjenester i europeisk regi, gjerne med Norge som en drivkraft. I Europa har vi lang tradisjon for å se medieinstitusjoner som ledd i folkeopplysningens tjeneste, og Norge har gode forutsetninger for å være i spissen av en slik satsning; befolkningen har (fortsatt) høy tillit til myndighetene og mediene, vi har gode vilkår for ytringsfrihet, en aktiv mediepolitikk og stort mangfold av lokalaviser og redaktørstyrte medier.
Digital kompetanse som samfunnsoppdrag
Vi kan ikke forby oss inn i fremtiden. For at vi skal håndtere de store utfordringene som ligger foran oss som samfunn må vi heve den digitale kompetansen og forbrukermakten i befolkningen som helhet, men først og fremst blant de unge gjennom å bruke skolen som samfunnsinstitusjon for utdannelse og dannelse.
