Elevenes behov må veie tyngre enn diagnosene
Debatt: Elevenes behov, ikke diagnosene deres, bør avgjøre hvordan vi fordeler ekstra ressurser.
Jeg er enig med kronikkforfatterne av Inkludering kan ikke vedtas – den må finansieres om viktigheten av tilstrekkelige ressurser. Derfor har byrådet over flere år økt finansiering til elever med omfattende behov. Men vi må også vurdere om vi kan bruke ressursene på en måte som inkluderer flere elever enn i dag. Det mener jeg at det er rom for.
La oss starte med det viktigste: Ingen elever mister retten til den opplæringen de har krav på.
Skolene har plikt til å gi individuelt tilrettelagt opplæring til elever som har vedtak om det, uavhengig av om de mottar særskilt elevpris. Tilskuddet er et ekstra bidrag til skolene for å kunne tilrettelegge bedre for elevene med de største behovene, ikke en forutsetning for at elevenes rettigheter skal oppfylles. Det skal de uansett.
Elevenes behov må veie tyngst
Dagens finansieringsmodell gir ekstra ressurser til skoler som har elever med noen få bestemte diagnoser: psykisk utviklingshemning, multifunksjonshemning, og to underkategorier av autisme. Samtidig har mange skoler elever med omfattende tilretteleggingsbehov som ikke omfattes av ordningen. Jeg har møtt mange skoleledere som forteller at de allerede omprioriterer midler for å gi elever uten riktig diagnose et godt tilbud.
Inkludering handler om å fange opp de som faller utenfor systemet. En diagnosebasert modell blir fort rigid og plukker ikke opp elever med store behov som faller utenfor kategorier bestemt av andre. Elevgruppen har endret seg betydelig de siste årene. Flere elever trenger omfattende støtte, og behovene er mer sammensatte enn før. Mange elever har flere diagnoser. Da må også skolen utvikle seg til å kunne inkludere også disse elevene.
Derfor må vi stille spørsmålet: Skal ekstra ressurser først og fremst tildeles hvis en elev har «riktig» diagnose, eller bør de i større grad følge behovet elevene har for tilrettelegging?
Jeg mener elevens behov må veie tyngst.
Innleggsforfatterne i Utdanningsnytt advarer mot at enkelte skoler kan miste betydelige beløp dersom finansieringsmodellen endres. Det er en bekymring jeg forstår. Men en dobling i finansiering fra 2023 til 2026, fra om lag 200 til 432 millioner kroner, er ikke et kutt.
Når det reises spørsmål om finansieringen av tilbudet til elever med omfattende behov, er det naturlig at mange blir bekymret for konsekvensene. Nettopp derfor er det viktig å være presis om hva som foreslås. Målet er ikke å svekke tilbudet til noen elever, men å sikre at ressursene i større grad følger de faktiske hjelpebehovene til elevene som trenger dem mest.
Vil prøve ut en ny finansieringsmodell
Byrådet har foreslått at det innføres en ny modell for særskilt elevpris, der tildelingen baseres på elevens hjelpebehov uavhengig av diagnose. I saken innstiller byrådet til at modellen piloteres fra skoleåret 2027–2028 og evalueres etter to år før modellen justeres.
For å sikre en trygg overgang har byrådet også foreslått å sette av 10 millioner kroner til en overgangsordning. Midlene skal kompensere skoler som opplever de største endringene i tilskuddet når den nye modellen innføres, og bidra til mer forutsigbarhet mens ordningen prøves ut og evalueres. Målet er en mer treffsikker og rettferdig finansiering som kommer flere elever med omfattende behov til gode.
Jeg er enig i at inkludering ikke kan vedtas. Den må bygges, finansieres og følges opp i praksis. Derfor handler Rom for alle ikke bare om ressursfordeling. Dette er en helhetlig strategi som i tillegg til finansiering, øker antallet spesialplasser og legger opp til bedre fysisk utforming. Dette vil styrke skolenes forutsetninger for å kunne ivareta elever med store behov, uavhengig av finansieringsmodellen. Totalt sett mener jeg dette vil gi et enda bedre tilbud til elevene som har de største behovene i Osloskolen.
Diagnosesystemet er i endring
Samtidig handler endringen både om hva som er prinsipielt riktig, men også hva som er praktisk mulig i årene som kommer. Underkategoriene av autisme, som dagens modell bygger på, vil forsvinne med ny diagnosemanual. Autismediagnosene som i dag utløser ekstra ressurser, vil da bli samlet under én felles diagnose. Ifølge Helsedirektoratet er dette ventet å skje når det nye diagnosesystemet tas i bruk i Norge, trolig i 2028 eller 2029.
Det tvinger oss uansett til å tenke nytt. Og da mener jeg at vi må se på hvordan vi kan sikre finansiering til flere elever med omfattende behov.
Målet er ikke å gi mindre til noen. Målet er å sikre at ressursene i større grad følger behovene til de elevene som trenger dem mest.
Slik skaper vi en skole som rommer elever med alle behov.