DEBATT
Korte videoer
Hør podkastene våre her
Vi voksne må våge å stille krav og lære barn å håndtere motgang
Debatt: Vi må ikke være støvsugere som rydder unna alle problemene. Glemt gymbag får konsekvenser – ferdig snakka.
Publisert
Sist oppdatert
«Vær brysom – skap ubehag.» Dette var avslutningsreplikken fra psykologspesialist Line Marie Warholm til oss som var på skolelederkonferansen til Utdanningsforbundet.
Hun sier vi har fått en kultur der det er vanskelig å sette grenser og stille krav. Foreldre strever med å sette grenser for barna, lærerne strever med skyhøye krav fra foreldre, og skoleledere skal håndtere krav fra både elever, foreldre og ansatte.
Skolelederen setter standarden og er en rollemodell. Hun spør hvordan vi kan tenke klokt om rollen slik at man legger til rette for vekst og utvikling både hos voksne og barn.
Mitt svar på dette er: Jeg vet ikke. Jeg er usikker på om jeg er tilstrekkelig tøff til å være brysom nok og skape nok ubehag. Jeg ser absolutt behovet for å skape robusthet i alle ledd, at livet skjer og at motstand må håndteres, ikke behandles. Jeg tror likevel ikke det er aksept for det. Det har i løpet av kanskje særlig de siste 10 årene sneket seg inn en forventning om at ubehag er synonymt med dårlig omsorg. Hvor og når skjedde dette?
Når ubehag blir et problem
Jeg kan synse litt rundt dette og dele mine tanker. Det er ikke sikkert jeg er inne på det riktige, men jeg tror endringene i opplæringsloven knyttet til trygt skolemiljø kan være én medvirkende årsak. Det var helt nødvendig å gjøre grep i 2017, og vi har blitt mye flinkere til å ivareta hver elev. Elevens subjektive opplevelse blir tatt på alvor. Spørsmålet er om vi har mistet noe på veien?
Søkelyset på individuelle rettigheter er noe som vokser frem i samfunnet på alle områder. Det handler først og fremst om meg og mine rettigheter, ikke så mye om å være en aktiv bidragsyter til et godt samfunn for alle rundt oss. Jeg merker at vi blir mer forsiktige.
Noen foreldre vil være «venner» med barna sine, noen ansatte vil ikke skape ubehag og dårlig stemning, ledelsen vil ikke møte motstand og frykter at saker blir sendt til Statsforvalteren. Ja, og kanskje ledelsen legger en demper på de ansatte i frykt for «å bli tatt». Støttefunksjonene rundt elevene snakker mest om traumebevisst omsorg, autoritativ klasseledelse, emosjonsfokusert ferdighetstrening og følelsesvalidering. Viktige ting, men det er også krav og forventninger.
Jeg er overbevist om at tiden er overmoden for at vi voksne tar ansvar og gjør nødvendige endringer.
Line Marie Warholm fortalte en historie om en klasse som skulle lage tegninger til en plakat, hvor de fineste tegningene fikk være en del av plakaten. Hva med de andre som ikke fikk være med på plakaten? Blir ikke det feil? Blir det det? Jeg tror mange foreldre, flere ansatte og noen skoleledere vil mene det. Hvis vi mener det, er vi med å undergrave arbeidet med å gjøre barn og unge mer robuste.
Kan vi samles om målet om at vi sammen må hjelpe eleven å tåle ubehag, ikke alltid løse det? De må lære seg at noe er ubehagelig, at noe er kjedelig, at det er andre foran oss i køen, at du ikke alltid kan velge først og at andres ønsker har like stor verdi som våre, og at for å lære må en faktisk streve.
Læring krever også motstand
Jeg var på en samling med en ung lærer som jobber i ungdomsskolen. Hun har vokst opp i Norge med foreldre fra Vietnam. Hun fortalte at foreldrene i hennes klasse var misfornøyde med at hun stilte så store krav til elevene, at elevene ikke var motivert for å jobbe så hardt. Hun spurte meg om hvorfor det alltid er så viktig å være motivert for alt som skal gjøres.
Er ikke det viktigste å lære, jobbe hardt og lære noe nytt? Hun kommer fra en annen tradisjon. Det fikk meg til å tenke på at vi i iveren etter å jage motivasjon som indikator på trivsel, kanskje har glemt at læring faktisk er hardt arbeid. Er vi blitt for feige til at vi sier det høyt?
Vi kan leite etter forklaringer på hvorfor samfunnet er blitt som det er blitt, men vi kan ikke slå oss til ro med det. Vi må lære elevene å tåle ubehag, gi dem ansvar og plikter, gi dem rom for frilek uten sterk grad av voksenkontroll, fokusere på læring, og utholdenhet i arbeidet med ukjente oppgaver.
Vi må ta språket tilbake, ikke bruke ord som angst, depresjon og traume om hverdagslige ting i livet som en vurderingssituasjon, en krangel eller en kjip kommentar. Livet skjer og består av oppturer og nedturer. Det er helt vanlig.
Vi må ikke være støvsugere som rydder unna alle problemene. Glemt gymbag får konsekvenser – ferdig snakka.
Jobben starter i morgen!
