Yrkesfaglærerutdanningene må forberede seg på ny tilbudsstruktur

I oppdragsbrev 2026-018, datert 25. juni 2026, ber Kunnskapsdepartementet (KD) Utdanningsdirektoratet (Udir) anbefale endringer i den yrkesfaglige tilbudsstrukturen i videregående opplæring, med hovedvekt på vg1 og vg2. Anbefalingene skal leveres innen 1. juli 2027.

Bestillingen rommer flere hensyn. Tilbudsstrukturen skal være håndterbar for fylkeskommunene og gi opplæring av høy kvalitet som møter arbeidslivets kompetansebehov. Den skal sikre rekruttering til alle lærefag ut fra regionale og nasjonale behov, ta hensyn til elevenes ønsker og søkemønstre og fungere med mindre ungdomskull. Hvert utdanningsprogram skal vurderes for seg, med vekt på sine særtrekk. Udir skal utrede flere alternativer dersom hensynene ikke kan forenes.

Samtidig arbeider yrkesfaglærerutdanningene med høringen om ny felles rammeplan og vurderer konsekvensene for egne programplaner. Mitt inntrykk er at oppdraget om tilbudsstrukturen har fått begrenset oppmerksomhet i denne diskusjonen. Begge prosessene berører, slik jeg ser det, hvilken kompetanse framtidens yrkesfaglærere trenger. Hvis vi behandler prosessene hver for seg, kan vi ende med å utdanne yrkesfaglærere for en yrkesfaglig tilbudsstruktur som er i ferd med å endre seg.

Hva kan endres på vg1 og vg2?

KD legger til grunn at færre programområder på Vg2 kan gjøre tilbudsstrukturen mer håndterbar. Spørsmålet er derfor hvordan fylkeskommunene kan opprettholde relevante utdanningsveier også når elevgrunnlaget er lite. Svaret kan være bredere tilbud, andre kombinasjoner av fag og tettere samarbeid mellom skoler og arbeidsliv. Noen endringer kan gjennomføres innenfor dagens struktur, mens andre kan utfordre fordelingen av opplæring mellom skole og bedrift mer grunnleggende. Forutsetningene vil variere med fagets egenart, elevenes behov og tilgangen til arbeidsplasser som kan gi god opplæring.

En mulig løsning kan være å undersøke en 1+3-modell: ett orienterende år i skole etterfulgt av tre år med veksling mellom skole og arbeidsliv fram mot fag- eller svennebrev. Dette er et forslag til videre utredning, ikke en modell KD har bestilt eller vedtatt.

Vg1 kan gi grunnleggende yrkeskompetanse og erfaring med ulike yrker, samtidig som elever med klare yrkesønsker får fordype seg. De tre neste årene kan bygge på veksling mellom arbeidsoppgaver i arbeidslivet og undervisning, øving og bearbeiding av erfaringer i skolen. Fordelingen mellom arenaene kan variere gjennom løpet. I en slik variant kan vg2 som eget nivå erstattes av et mer sammenhengende opplæringsløp mot sluttkompetansen.

Modellen kan gjøre tilgangen til et lærefag mindre avhengig av at fylket fyller en egen Vg2-klasse. Samtidig krever den tilstrekkelig opplæringskapasitet i arbeidslivet, tydeligere ansvar og tett oppfølging av elevene på ulike læringsarenaer. Elever som trenger mer skolebasert opplæring, må også få et godt tilbud. En enklere struktur på papiret kan bli krevende å organisere i praksis.

En lærerrolle på tvers av læringsarenaer

Behovet for tettere samarbeid mellom skole og arbeidsliv gjelder også dersom endringene skjer innenfor dagens hovedmodell. For yrkesfaglærerutdanningene er det særlig konsekvensene for lærerrollen som bør diskuteres. Dersom elevene får tidligere og mer omfattende opplæring i arbeidslivet, kan yrkesfaglæreren få et tydeligere ansvar for sammenheng og progresjon på tvers av læringsarenaene. Yrkesfaglæreren må kunne undersøke hvilke læringsmuligheter en arbeidsplass gir, hva eleven faktisk får erfaring med, og hvilke deler av kompetansen som må utvikles andre steder.

Det krever samarbeid med instruktører og faglige ledere om oppgaver, veiledning og vurdering. Dette er et pedagogisk og yrkesfaglig arbeid som trenger tid og ressurser dersom yrkesfaglærere skal følge elevene fra Vg1 fram til fag- eller svenneprøve.

Skolens bidrag kan dermed få et annet tyngdepunkt. Elevenes erfaringer fra arbeidslivet må bearbeides: Hvorfor utføres arbeidsoppgavene på denne måten, og hvilke faglige prinsipper ligger bak? Hvordan vurderes kvalitet? Hva kan overføres til andre oppgaver og situasjoner? Praktisk arbeid i skolen kan gi rom for å undersøke og forstå arbeidsprosesser og lære det den enkelte bedriften ikke dekker.

Yrkesfaglærerens egen yrkeskompetanse vil fortsatt være grunnleggende. Bredden gjør det mulig å møte elever med ulike yrkesinteresser. Dybden gir grunnlag for å forklare faglige prinsipper og sammenhenger som eleven ikke nødvendigvis får innsikt igjennom det daglige arbeidet. Samtidig må læreren kunne samarbeide med fagpersoner på arbeidsplasser som har større spesialkompetanse på bestemte arbeidsoppgaver. Ingen lærer kan være ekspert i alle lærefagene innenfor et bredt utdanningsprogram.

Hva betyr dette for YFL og PPU-y?

Mye av denne kompetansen inngår allerede i treårig yrkesfaglærerutdanning (YFL) og praktisk-pedagogisk utdanning for yrkesfag (PPU-y). Spørsmålet er om den får tilstrekkelig tyngde og sammenheng dersom tilbudsstrukturen i yrkesopplæringen endres vesentlig.

I YFL bør yrkesfag, pedagogikk og yrkesdidaktikk knyttes tett sammen gjennom oppgaver om læring i konkrete yrker. Arbeidslivspraksis kan både utvikle studentenes egen yrkeskompetanse og gi innsikt i hvordan nybegynnere lærer i arbeid. Studentene kan undersøke hvordan veiledning foregår, hvordan progresjon skapes og hvordan produksjonskrav påvirker læringsmulighetene.

I PPU-y kommer studentene med yrkesfaglig utdanning og erfaring, ofte fra ett bestemt yrke. Den pedagogiske praksisen i skolen gir ikke i seg selv erfaring med yrkesutøvelse i flere yrker innenfor utdanningsprogrammet. Et tettere samarbeid mellom skole og arbeidsliv aktualiserer derfor hvordan PPU-y kan gi studentene innsikt i andre yrkers arbeidsoppgaver og læringsmuligheter, slik at de kan følge opp elever med ulike yrkesvalg. Også her bør studentene arbeide systematisk med hvordan arbeidsoppgaver kan bli opplæringsoppgaver, og hvordan skole og bedrift kan utfylle hverandre.

For begge utdanningene bør praksisoppgaver gi erfaring med å følge elevenes læring mellom arenaene. Det kan innebære å planlegge opplæring sammen med en instruktør, vurdere elevens utvikling og foreslå hvordan skolen kan supplere bedriftens opplæring. Slike oppgaver kan inngå i samarbeidet mellom lærerutdanning, praksisskole og arbeidsliv innenfor rammeplanens krav.

To endringsprosesser må ses i sammenheng

Vi vet ennå ikke hvilke anbefalinger Udir vil gi, eller hvilke endringer som blir vedtatt. Programplanene i YFL og PPU-y må derfor utvikles med rom for ulike måter å organisere yrkesopplæringen på. Et tettere samarbeid og en tydeligere arbeidsfordeling mellom skole og arbeidsliv vil kreve lærere som kan se hva de to arenaene bidrar med og knytte disse bidragene sammen til et helhetlig opplæringsløp.

Dette samarbeidet må få en tydeligere plass i lærerutdanningenes programplaner. Yrkesfaglig fordypning, yrkespedagogikk og yrkesdidaktikk må knyttes sammen gjennom studieoppgaver og praksis der studentene utvikler opplæring i samarbeid med skole og arbeidsliv.

Arbeidet med å implementere en ny rammeplan for lærerutdanningene handler derfor også om hvilken rolle yrkesfaglæreren skal ha dersom skole og arbeidsliv i større grad deler opplæringsoppgavene. Dette bør få betydning for innhold, praksis og vurderingsformer i både YFL og PPU-y. Den diskusjonen bør begynne før de nye programplanene er ferdige.

DEBATT Lærerutdanning

En felles ramme krever forståelse

Yrkesopplæring på yrkesfagenes premisser