Elevrettigheter på papiret – men ikke i praksis

I 2016 ble jeg tilsatt som Norges første kommunale elevombud. Ukentlig treffer jeg barn som ikke har det trygt og godt på skolen sin. Jeg treffer ungdom som ikke har hatt utbytte av undervisningen på flere år. Og jeg treffer elever med funksjonsnedsettelser som hindrer dem å delta i fellesskapet på linje med resten av klassen.

Alt dette er i strid med rettighetene deres.

Det er Stortinget som har bestemt at alle elever har rett til å ha et trygt og godt skolemiljø. At alle har rett på tilpasset opplæring. At alle har rett til utbytte av undervisningen. Ja, ikke bare det: Alle skal ha like muligheter, uavhengig av forutsetninger. Like muligheter til å vokse og utvikle seg, både personlig, sosialt og faglig. Det er store og nydelige ambisjoner. Og de er vedtatt av Stortinget.

Rettigheter som ikke blir oppfylt

Men alle vi som jobber i førstelinjen ser de jevnlige sviktene: Mobbing og utenforskap, seksuell trakassering, vold i klasserommet, unger som i løpet av grunnskolen ikke har lært å lese, terskler og trapper som hindrer fremkomsten til barn med funksjonsnedsettelser. Og barn i stadig yngre alder forteller meg at de har prøvd å si fra i lang tid, uten å ha blitt hørt. Noen av disse har utviklet ufrivillig skolefravær. Noen klarer ikke å være på skolen i det hele tatt. 

Når jeg etter 10 år har håndtert nesten 1500 enkeltsaker, betyr ikke det at Kristiansandskolen er dårligere enn i andre kommuner. Tvert imot. Kristiansand er en veldrevet kommune, som i høst inntok plassen som nummer åtte på Agenda Kaupangs kommuneindeks, best av storbyene.

Når pengene ikke strekker til

Det er sjelden viljen det står på, hverken hos lokalpolitikere eller skolefolk. For et snaut år siden sa sju av ti nasjonale skoleledere til Utdanningsnytt at de jevnlig blir tvunget til å velge mellom hvilken lov de skal bryte for å holde budsjettene sine. Og da mener de ikke ressurser til å gjøre «alt» i krevende saker.

I praksis står fagarbeidere, lærere, rektorer, kommunale saksbehandlere, lokalpolitikere og foreldre i en umulig skvis. Mens barna betaler prisen.

Kommuner over hele landet har i mange år sagt at oppgavene de er satt til å løse ikke lar seg forene med gjeldende ressurstilgang. Og det er enda før «eldrebølgen».

Spriket mellom rettigheter og opplevd virkelighet, det såkalte «forventningsgapet», blir av noen forklart som at det er barn og foresattes forventninger det er noe galt med. Man leser historier om kravstore og urimelige foreldre.

Men det er ikke de jeg treffer.

De foreldrene jeg møter i Elevombudets saker, er frustrerte og fortvilte. Foresatte til barn med funksjonshindringer er som regel dønn slitne. Ikke én av disse har til nå sagt at det er nattevåk og daglig omsorg for barnet sitt de blir mest slitne av.

Samtlige sier at det er kampen for å få barnets lovfestede rettigheter gjennom, den seige kampen de må ta mot systemet, som sliter dem ut. Det er det som gjør at disse foreldrene, som selv er lærere, psykologer, renholdsarbeidere og jurister, blir langtidssykemeldte eller må søke om pleiepenger.

Rettigheter må også innfris

Jeg lurer på om det er for «lett» for stortingspolitikerne å vedta alle disse fine rettighetene. Det er ikke de som sitter på forvaltningsnivå i kommunen og må si nei til flere BPA-timer til den multifunksjonshemmede tenåringsjenta som må bli dusjet av faren sin. Det er ikke de som står som kontaktlærer i klasserommet og må innse at heller ikke denne uka rakk hun å komme i posisjon til den tause jenta nede i hjørnet med de rare blåmerkene.

Det er kanskje heller ikke de som må være hjemme fra jobben, fordi skolen ikke har noen som kan passe på sønnen deres i autismespekteret på svømmeopplæringen i morgen. Eller som må sende sin niåring enda en dag til baseskolen med det vonde lyset, alt bråket og de 60 andre elevene i samme rom, selv om han gråter og sier at han ikke klarer å være der.

Dette bør bekymre flere enn meg. Mest fordi vi skyver et stort samfunnsproblem foran oss når vi ikke prioriterer å gi alle barn en fair sjanse til å lære, utvikle seg og til å mestre livet sitt. Vi skyver også regningen foran oss. Noen år frem i løypa blir gjerne problemene til dem som kunne fått hjelp nå, større. Og kostnadene enda mye større.

1. januar i år gjorde Stortinget FN-konvensjonen for rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) til norsk lov. Ved motstrid har denne loven nå forrang. Norske politikere feiret dette som en milepæl og et historisk og modig steg.

Ikke én av familiene jeg har kontakt med, har opplevd at det har gjort en forskjell. Ikke én. Ser ikke stortingspolitikerne at dette skader tilliten til loven? Ser de ikke at dette er egnet til å svekke tilliten til offentlige institusjoner, ja, til selve demokratiet? Ser de ikke at det er en farlig vei å gå, i den verdenen vi lever i i dag?

– Tiltak finnes på papiret, men ikke i praksis

– Norges lover gjelder bare så langt pengene strekker til