Inger fryktet «den røde knappen» som barn. Nå er atomvåpen igjen et tema for klasserommet.

Når et jagerfly kom til syne, var det én ting Inger Alsaker ville finne ut: Var det norsk?

Hun er født i 1971 og vokste opp under den kalde krigen. Hun husker et sug i magen og følelsen av å måtte være litt på vakt.

– Hvis jeg så et fly, var jeg veldig opptatt av å sjekke om det var et norsk fly.

I minnene hennes var det flere jagerfly på himmelen enn i dag, og flyalarmen gikk oftere. Om det faktisk var slik, er hun usikker på. Men frykten for å måtte søke dekning i et tilfluktsrom husker hun godt.

– Jeg var kjemperedd for at vi skulle gå inn i et tilfluktsrom. Det var veldig skummelt. Jeg hadde nok litt klaustrofobi. Det kunne nesten være vanskelig å sove noen ganger fordi jeg var redd for det.

Hun satt med inntrykket av at atomkrigen kunne bryte ut når som helst. Det virket så enkelt å sette den i gang.

– Jeg så for meg en stor, rød knapp som du trykker ned. En forhøyet knapp.

Snakker om tredje verdenskrig

I dag jobber Alsaker ved Florø ungdomsskole, der hun blant annet underviser i historie og norsk.

Hun opplever ikke at elevene er like redde for atomkrig som hun selv var. Men tredje verdenskrig, Trump, Ukraina og Putin snakker de om.

– De følger med på nyhetene på TikTok. Da må man være på ballen og justere litt på hva slags inntrykk de har.

At barn får med seg bruddstykker av nyheter, er også et utgangspunkt for veilederen «Atomvåpen, krig og frykt – trygge læringssamtaler med barn og ungdom».

Den er skrevet av Jon-Håkon Schultz, professor i pedagogisk psykologi ved UiT, og utgitt av Norske leger mot atomvåpen.

Maja Fjellvær Thompson, daglig leder i organisasjonen, mener voksne må hjelpe barna med å forstå det de ser og hører.

– Barn får med seg bruddstykker, men de trenger hjelp til å sette det inn i en kontekst, til å sette sammen og forstå hva som egentlig skjer. Og det er det vi voksne som må ta ansvar for.

Krigsberedskap kan komme på timeplanen neste år

Våpenkappløp

Alsaker vokste opp i en verden der USA og Sovjetunionen var stormakter, og atomvåpen ble brukt for å holde den andre parten i sjakk. Tanken var at frykten for et ødeleggende motangrep skulle hindre den andre parten i å angripe. Det førte til våpenkappløp.

I 1983, året Inger fylte tolv, kom et varsel som viste hvor farlig én feil kunne bli.

Natt til 26. september meldte det sovjetiske varslingssystemet om et amerikansk missil. Så kom varsler om fire til.

På et kontrollsenter sør for Moskva var oberstløytnant Stanislav Petrov på vakt. Oppgaven hans var å vurdere varslene og rapportere videre. Han mente imidlertid at et amerikansk angrep neppe ville begynne med bare fem missiler.

Petrov vurderte det som en falsk alarm.

Det hadde han rett i. Sollys reflektert fra høytliggende skyer var blitt tolket som missiloppskytinger.

– Det jeg tror vi er mest bekymret for, er en ulykke eller en misforståelse, sier Maja Fjellvær Thompson.

Hun viser til både Petrov-hendelsen og Cubakrisen i 1962, da en sovjetisk ubåt var nær ved å avfyre en torpedo med atomstridshode etter en misforståelse.

Ruster opp

Krigen i Ukraina fortsetter for full styrke, og Norges naboland Russland har verdens største atomvåpenarsenal, ifølge Federation of American Scientists.

Atomvåpen har også blitt et tema rundt middagsbordene, og kanskje klasserommene her til lands etter et regjeringsoppnevnt utvalg nylig foreslo at Oljefondet skal få investere i atomvåpenprodusenter i USA, Storbritannia og Frankrike. Forslaget er sendt på høring.

I sommer kom Stockholm International peace research institute (SIPRI) med sin årlige rapport hvor de advarte om opprustning som reverserer flere tiår med nedrustnings-innsats. Alle de ni atomvåpenstatene har modernisert arsenalene sine i 2025. Det øker risikoen for feilberegninger og eskalering, skriver SIPRI.

Ukrainske Lilia lærer sine norske elever om krigen

Det har gått an å ruste ned

Selv om atommaktene igjen ruster opp. Så har den kalde krigen vist at nedrusting er mulig.

– Man har virkelig fått til nedrustning før, og det er viktig å fortelle om, sier Thompson.

I 1986, året Alsaker fylte 15, fantes det rundt 70.300 atomstridshoder i verden, ifølge Federation of American Scientists. Ved inngangen til 2026 anslo fredsforskningsinstituttet SIPRI antallet til 12.187.

Tallene inkluderer også stridshoder som er tatt ut av militær bruk og venter på å bli demontert.

Allerede i desember 1987 undertegnet USA og Sovjetunionen INF-avtalen. Den påla statene å fjerne landbaserte missiler med rekkevidde mellom 500 og 5500 kilometer.

Veilederen inneholder forklaringer om nedrustning for ulike aldersgrupper.

– Det er viktig at man ikke skaper handlingslammelse og frykt. Vi har fått til en nedrustning før, og vi kan få det til igjen.

Men ansvaret ligger hos de voksne. Ifølge veilederen skaper det trygghet når barn forstår hvordan voksne arbeider for å avskaffe atomvåpen.

– Det er vi som har ansvaret for at barna skal være trygge.

Spør hva de lurer på

Tidligere i år svarte 51 prosent av ungdommene i Barneombudets Barnebarometer at de var bekymret for krig eller uro i Norge. Undersøkelsen omfatter 1534 ungdommer født i 2011. (De ble ikke spurt direkte om atomvåpen.)

Thompson anbefaler å begynne med å spørre barna hva de har sett og hørt. Ikke vente til barna tar det opp selv.

– Særlig for lærere tenker vi at det er viktig at man åpner samtalen i klasserommet og sammen finner svar.

Voksne skal ikke unnlate å fortelle om de alvorlige konsekvensene av atomvåpen, understreker hun. Men hvor detaljert man skal være, må tilpasses alderen og barna man snakker med.

– De yngste kan lure på om pappa kommer til å dø, eller hvorfor noen slipper bomber. De minste har behov for mer trygghet, mens de litt eldre kanskje har behov for mer fakta og kunnskap.

Læreren trenger heller ikke ha alle svarene klare. I veilederens kortversjon med huskeregler anbefales voksne å undersøke spørsmål de ikke kan svare på med en gang, og komme tilbake til dem senere.

For de eldste elevene mener Thompson at begrepet kjernefysisk avskrekking også hører med i undervisningen: Hvorfor har land atomvåpen, og hvorfor mener noen at de gjør oss tryggere?

– Er den risikoen atomvåpen innebærer, verdt det?

Kunnskap om atomvåpen gjør at man blir mindre redd, mener hun. 

– Jeg forstår konsekvensene. Jeg forstår også at det er mulig å gjøre noe med det.

Seks råd til samtaler om krig og atomvåpen

1. Ta opp det skremmende.
Barn får med seg deler av nyhetene, men trenger hjelp til å forstå sammenhengen. Blir de overlatt til seg selv, kan de bli unødig redde.

2. Spør hva barna har fått med seg.
Ikke vent til de spør. Finn ut hva de lurer på, og hjelp dem med å rette opp misforståelser og fylle hullene.

3. Tilpass samtalen til alderen.
De yngste trenger særlig trygghet. Fra åtte–niårsalderen trenger barna mer fakta, men trygghet er fortsatt viktig.

4. Vær en rolig voksen.
Trygghet formidles også gjennom måten du møter barna på. Inviter dem til å stille spørsmål, og forklar at voksne passer på.

5. Finn noe dere kan gjøre.
Utforsk mulige handlinger sammen. Selv små bidrag kan gi barna en opplevelse av mestring, selv om de ikke løser situasjonen.

6. Følg opp samtalen.
Vis at dere kan snakke om temaet flere ganger. Undersøk spørsmål du ikke kan svare på, og kom tilbake til dem.

Kilde: «Seks huskeregler for trygge samtaler», basert på veilederen av Jon-Håkon Schultz, utgitt av Norske leger mot atomvåpen. Rådene er forkortet med hjelp av KI.

Slik kobler du Tiktok-feeden til fag

På ti måneder gikk ukrainske Anastasiia fra å være elev ved voksenopplæringen til å bli lærer