– Elever med dysleksi blir utredet for sent

– Konsekvensene av sen utredning er mange, det sier Caroline Vigestad Solem.

Hun er generalsekretær i Dysleksi Norge og forteller at mange elever som går flere år uten tilrettelegging, har et uforløst læringspotensial. Videre forteller hun at sen utredning også kan påvirke unge psykisk.

– Å la elever gå ti års skolegang og feile, gjør noe med mestringsopplevelse. Veldig mange jeg møter i dag, tror de er dumme fordi de ikke har fått noen god forklaring på hvorfor de ikke får til noe som ser lett ut for alle andre, sier Solem.

– Slitsomt og utmattende

I et debattinnlegg publisert i Adressavisen forrige uke, skrev elev Kristiane Elshaug-Heggset om opplevelsene med utredning av dysleksi i skolen. 

I innlegget skriver hun at prosessen fra første mistanke til påvist dysleksi og utredning tok 7 år. Moren og faren til Kristiane var lenge i dialog med både barnehage og skole omkring utredning. 

Til Utdanningsnytt forteller Elshaug-Heggset at perioden før utredning var demotiverende, fordi hun hele tiden følte hun hang langt bak de andre i klassen.

– Jeg lærte meg teknikker for å memorere teksten for å kunne den utenat, siden jeg ikke klarte å lese. Det var veldig slitsomt og utmattende, forteller Elshaug-Heggset.

Hun forteller videre at hun opplevde at skolen ikke prøvde å hjelpe til å bistå henne, på grunn av manglende ressurser eller kunnskap.

– Jeg visste at det var en gruppe for de som trengte lesehjelp fra 1. – 4. trinn, men jeg fikk ikke innpass der. Lærerne sa at jeg var var såpass arbeidssom at jeg klarte meg godt nok. Jeg var dessuten heldig som hadde ressurssterke foreldre som kunne bistå meg hjemme, sier hun.

Elshaug-Heggset skulle ønske at skolen hadde gitt henne muligheten til en test allerede fra 2. – 3. trinn. 

– Det var såpass klart at jeg hadde dysleksi, sier hun.

Etter at hun fikk påvist dysleksi, forteller hun om flere positive opplevelser rundt lærevansken. Hun sier at tilgangen til hjelpemidler har gjort skolehverdagen enklere, og at hun ikke lenger er avhengig av at noen må hjelpe henne med å lese.

– Jeg har lydbøker og ekstra tid på prøver. Lærerne på ungdomsskolen var veldig hjelpsomme og bidro til at jeg virkelig fikk lært meg hjelpemidlene.

Nå er hun ikke redd for å si at hun har dysleksi.

– Jeg har skjønt at jeg er skoleflink. Jeg trenger bare litt ekstra tid.

Ønsker tydeligere retningslinjer

Solem i Dysleksi Norge mener det bør komme på plass noen faglige retningslinjer for hvordan man fanger opp og følger opp personer som har spesifikke lærevansker. 

Hun begrunner dette med at det finnes mange ulike typer utfordringer i skolen som eleven kan ha, og som har faglige retningslinjer hos Helsedirektoratet.

– Disse spesifikke lærevanskene som dysleksi, dyskalkuli og DLD, er mer pedagogiske utfordringer, uten medisinske løsninger. Problemet kan kun møtes og hjelpes i skolen, fortsetter Solem.

– I Opplæringsloven har man det som heter retten til å få en vurdering på om du har tilfredsstillende utbytte eller ikke. Det er da hjemmelen om det som kalles spesialundervisning som må være individuelt tilpasset. 

Retten til å få en vurdering av om du har lærevanske eller ikke, er knyttet til retten til vedtak om individuelt tilpasset opplæring.

– Det er litt rart at retten til å finne ut av om du har dysleksi eller ikke, henger sammen med individuelt tilpasset opplæring, mener Solem.

– I dag er det en del elever som faller mellom to stoler, og man kan tenke seg at flere og flere skoler har kompetanse på å kartlegge, og gjør det uavhengig av PP-tjenesten, men det er ikke veldig godt regulert, sier Solem.

Sen utredning

For noen år tilbake startet Dysleksi Norge et prosjekt som heter Dysleksivennlig skole. Hensikten med prosjektet er å hylle de skolene som gjør en god jobb for utredning av dysleksi. Solem er uansett klar på at hun mener at alle skoler bør jobbe etter disse prinsippene. 

LES: Elev i motvind

I de fleste tilfeller får personer med lese- og lærevansker sen hjelp med utredning. En årsak til dette er at PP-tjenesten angir at de for ofte har for lite ressurser og lav kapasitet. I tillegg forteller Solem at 1 av 5 med dysleksi i Norge, blir utredet sent på grunn av lokalt bestemte regler.

– Vi hører om medlemmer som har fått beskjed om at de ikke kan bli utredet før de stryker i et fag, at de ikke kan utredes før 8. klasse, eller at det ikke er relevant før de får karakterer. Det har vi hvertfall fått inntrykk av, forteller Solem. 

– Det kan ikke være sånn at kommuner kan lage en regel som sier at du må mislyktes før de kan gi deg hjelp. Det er helt sjokkerende, er Solem klar på.

For dårlig oppfølging

Solem forteller at det er vanskelig å ha kontroll på hvor mange som får den hjelpen og utredningen de trenger. Hun forklarer at kartleggingsprøvene i lesing er ment for å identifisere de elevene med vansker. De har som formål å fange opp de elevene som står i fare for å henge etter.

– Logikken i dette er at kartleggingsprøver som er obligatorisk, skal fange opp de som har dysleksi, og så er meningen at man skal følge opp elevene videre etter prøven.

Dysleksi Norge ønsker nye faglige retningslinjer som sier hva som skal til for å fange opp de elevene som scorer under en viss grense på kartleggingsprøver. De ønsker at elevene skal få videre oppfølging. 

– Vi ønsker at utredning får en forskrift i opplæringsloven, fordi det i dag har blitt vanlig å ta utredning av lærevansker når det er nødvendig.

– I tillegg ønsker vi at lærerutdanningen fokuserer på å gi mer kunnskap om de høyfrekvente vanskene innenfor spesialpedagogikk generelt, sier Solem.

Digitaliserende inkludering

I en skolegang hvor det i dag snakkes mye om skjerm, hva som skal være analogt, og hva som skal være digitalt, er Solem fast bestemt på at man ikke skal glemme hva digitale hjelpemidler har gjort for at dysleksigruppa har blitt inkludert. 

– Det var først med digitaliseringen at denne gruppa ble inkludert. Alle bøkene er tilgjengelig digitalt, og da kan man enkelt få den lest høyt. Det reduserer jo faktisk konsekvensene av en slik utredning, avslutter Solem.

Simen Høvik, lokallagsleder i Dysleksi i Nordre Østfold, skrev i et debattinnlegg publisert forrige uke om hvor viktig skjermen har vært for han på skolen og i hjemmet. 

«For meg har skjermen vært en viktig del av det å lære, forstå og få til ting. Jeg vet faktisk ikke hvor jeg hadde vært i dag uten de hjelpemidlene jeg fikk bruke», sto det skrevet i innlegget. 

Dysleksi – en unødvendig diagnose?

Individuell behandling: Hjemmeundervisning rustet datteren for videregående