Fra flyktning til lærer på ti måneder:
– Jeg var nesten på gråten da jeg fikk jobben
På ti måneder gikk ukrainske Anastasiia Kharchenko fra å være elev ved voksenopplæringen til å bli lærer. – Det er vanskelig å begynne på nytt, men man kan klare det.
Ark flyr i været, og hun tar demonstrative steg ut av klasserommet ved voksenopplæringen i Asker. Deltakerne sperrer opp øynene og lener seg forover for å se etter læreren, som har etterlatt seg total stillhet. Hun blir stående i gangen, men stemmen bærer:
– Av og til får man lyst til å gi opp. Men det kan vi ikke.
Anastasiia Kharchenko (31) kommer inn igjen, og snakker både til deltakerne, seg selv og oss. Dagens undervisningsøkt handler egentlig om det norske arbeidsmarkedet. Men lærerens engasjement og budskap favner mye mer.
Fire år med krig
Det er fire år siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Ifølge FN er nesten 15 000 sivile bekreftet døde og 40 600 skadet. Over ti millioner ukrainere er på flukt, og 5,8 millioner har flyktet ut av landet.
Anastasiia er én av nærmere 84 000 ukrainere som har kommet til Norge. Med mann, datter og to pappesker måtte hun begynne et nytt liv i et fremmed land; fast bestemt på å kunne bidra i samfunnet.
– Kanskje jeg hadde for mye selvtillit, smiler hun og sier:
– Men jeg ville gjøre noe.
Til å begynne med stod Anastasiia og mannen på venteliste for å komme i gang med norskkurs. De kastet ikke bort tiden, men gikk turer med Den Norske Turistforening og plukket opp nyttige norskgloser. I august 2024 begynte de på voksenopplæringen i Asker i Akershus.
Anastasiia Kharchenko er lærerutdannet fra Ukraina, og gjennom voksenopplæringen fikk hun være i praksis hos Asker videregående skole.
– Da ble jeg forelsket i lærerrollen på nytt. Jeg skjønte at erfaringen min kunne bli nyttig her også.
Siste dag i praksis fikk hun godkjent utdanningen fra Ukraina og kunne begynne å søke jobb. Bare ti måneder etter at Anastasiia selv begynte med norskundervisning i Asker, ble hun ansatt som lærer samme sted.
– Jeg var nesten på gråten da jeg fikk jobben. Reisen hit har vært lang, men jeg er så glad for muligheten.
Les også: Ukrainske flyktninger fikk nettkurs istedenfor lærer
Kulde og varme
Det er syv studenter i dagens klasserom i gamle Asker folkeuniversitet. Fem av dem er ukrainere. De er alle på nivåene A2 eller B1, så samtalene foregår på norsk. På veggene henger hjelpeplakater, og fremst i rommet står et kateter som Anastasiia sjelden benytter seg av.
Med rosa vintersko og ull-T-skjorte går hun langs pultrekkene og snakker med både munnen og hendene. Som ung merket Anastasiia at folk lot seg irritere av hvor mange spørsmål hun stilte, og hvor nøye hun skulle forklare ting. Nå bruker hun det til sin fordel.
– Hvis vi forestiller oss at alt er mulig: Hva er drømmejobben deres? spør hun studentene.
Ingen hender fyker til værs, men etter noe betenkningstid kommer svarene. Ei vil bli kokk, en vil gjerne jobbe med kommunikasjon og en annen med mennesker. Anastasiia selv skulle gjerne forsket på isbreer, hvis hun ikke ble lærer selvfølgelig.
En gutt på bakerste rad setter opp vinduet for å slippe vinterkulda inn. Gradestokken i Asker viser -8. En halvmeter snø ligger tungt utenfor. Men inne i klasserommet har det blitt varmt og tett, i kontrast til Ukraina, der vinterens sprengkulde og kutt i strømforsyningene gjør situasjonen uutholdelig for mange.
Hjemmet ble bombet
Anastasiias hjemby, Zaporizjzja, ligger sør i Ukraina og bare 20 km fra frontlinjen. Situasjonen er kritisk, forteller hun.
– Nesten 80 prosent av hjembyen min er okkupert. Og jeg frykter at det bare blir verre. De kaller det safari når droner slipper bomber over butikker eller busser med folk. Mange har mistet husene sine. Det er mye mistillit og usikkerhet. Folk er helt overlatt til seg selv.
Anastasiia og familien hadde ingen planer om å flytte. De drev frivillig arbeid for å støtte flyktningene som kom fra andre deler av landet, og de ønsket å fortsette med det. Men med tiden kjente de at det var uforsvarlig å bli værende.
– Dråpen var da datteren min ba meg om å forberede en lapp med instrukser om hva hun skulle gjøre hvis jeg eller pappaen hennes døde. Da bestemte vi oss for å flytte.
Leiligheten de kjøpte bare to måneder før krigen begynte, er nå bombet.
Andre forutsetninger
I klasserommet i Asker snakker Anastasiia og deltakerne om hvilke egenskaper de har, og hva som er nyttig i jobbsammenheng. Samarbeidsvilje, fleksibilitet og pålitelighet blir nevnt.
– Jeg mener nøkkelen til suksess er å forstå seg selv. Når man flytter, og må lære språk og tilpasse seg, lærer man også mye om seg selv. Så det er en fordel for oss, sier Anastasiia til gruppa.
I lunsjpausen forteller hun hvor avhengig hun var av ekstra støtte når hun kom til Norge. Dagens andre tekopp forblir urørt.
– Man trenger ikke bare en lærer, men noen som kan gi råd og oppfølging. En slik person trengte jeg, og det er veldig fint å få være det for andre nå, sier Anastasiia Kharchenko.
Å være lærer for studenter som har flyktet fra krig, krever også noe mer.
– Dette er ungdommer og voksne med mange nye «plikter». De skal gå på skole, lære språk, få jobb og skape seg et nytt liv. Samtidig har flere av dem migrasjonsdepresjon eller PTSD-symptomer. Det er klart det påvirker opplæringen.
I en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra 2022 kommer det frem at omtrent én av tre flyktninger har posttraumatiske stresslidelse (PTSD), angst og/eller depresjon. I tillegg kommer typiske «post- migratoriske stressorer» som handler om alt det nye de må forholde seg til. Samtidig understrekes det i rapporten at mange flyktninger også har god psykisk helse og klarer seg godt.
Avdelingsleder Ylva Drage i voksenopplæringen i Asker forteller at dette er noe de forholder seg til daglig.
– Ulike studenter har også ulike behov. Noen vil komme på skolen og slippe å forholde seg til det de har vært gjennom, mens andre ønsker å prate om det. Uansett er det viktig at vi har læring i sentrum, og at vi vet hvor vi skal henvende oss når de har behov utover det vi kan tilby, sier Drage.
Hun uttrykker at det er verdifullt å ha en lærer på laget som kjenner til studentenes bakgrunn slik Anastasiia gjør.
Les også: Silje famla i blinde då skulen fekk 50 ukrainske elevar – ein idé snudde alt
Vi må alle tilpasse oss
Anastasiia Kharchenko håper å få gi studentene sine to ting.
– Kunnskap og selvtillit. Det betyr mye for meg å peke på evnene studentene har, og særlig når de ikke ser dem selv. Det er vanskelig å begynne på nytt, men man kan klare det.
Hva årene fremover vil bringe for hjemlandet hennes, er hun usikker på. Akkurat nå ser det fortsatt mørkt ut. For parallelt med fredsforhandlinger, var ifølge FN antall døde og skadede sivile i Ukraina 31 prosent høyere i 2025 enn i 2024. Og 70 prosent høyere enn i 2023. Både grunnet flere russiske angrep ved frontlinjen, men også økt bruk av droner som slipper bomber.
– Det er vanskelig å høre om alt det vonde som skjer hjemme, og samtidig være her og snakke om å bygge et nytt liv og finne håp. Men vi trenger håpet.
Anastasiia løfter blikket og ser ut vinduet.
– Det gjelder ikke bare oss som flykter fra krig. At verden forandrer seg i disse tider, gjelder alle. Man blir aldri helt forberedt på å snu livet opp ned. Det kan være krevende å tilpasse seg en ny virkelighet, men vi er nødt til det for å kunne leve videre.
