Et angrep på private barnehager – uten dekning i tallene
Debatt: Private barnehager fortjener å bli vurdert på det de faktisk gjør, ikke på hva ideologiske motstandere ønsker at de skal være.
Publisert
En undersøkelse som først og fremst sier noe om ytringsklimaet i kommunal sektor, er gjort til en sak om private barnehager. Det forteller mer om kritikernes utgangspunkt enn om virkeligheten i sektoren.
Mitt innlegg om at lojalitetsklausuler ikke er sensur, men sunn fornuft, har fått tre tilsvar. Anslaget i den første saken i Utdanningsnytts artikkelserie var kritikk av kontraktsformuleringer hos to navngitte private barnehagekjeder.
Tilsvarene har bygget videre på det samme sporet, der premissen er at Utdanningsnytts spørreundersøkelse avdekker et ytringsfrihetsproblem hos private barnehager. Det er en premiss som ikke holder. Den hviler ikke på tallene. Den hviler på en lesemåte der private barnehager allerede står med bevisbyrden.
Hva undersøkelsen viser – og hva den ikke viser
Undersøkelsen har 895 respondenter. Rundt en tredel jobber i barnehage. Av disse er, ifølge Utdanningsnytts egen redegjørelse, «cirka 10 prosent» ansatt enten i Oslo kommunes tariffområde eller i en privat barnehage – til sammen. Det betyr at antall respondenter fra alle landets nesten 2.600 private barnehager til sammen ligger godt under 30. Det er ikke et statistisk grunnlag som kan bære påstander om hvordan det står til i privat sektor – og slett ikke om enkeltarbeidsgivere.
På dette grunnlaget har det blitt skrevet om uklare kontrakter. På dette grunnlaget skal NHO Geneo «ta ansvar». På dette grunnlaget bygges hele den juridiske argumentasjonen om at private barnehager innskrenker ytringsfriheten. Men dataene tillater ingen slik konklusjon. Undersøkelsen sier ikke noe om ytringsklimaet i private barnehager. Den måler først og fremst hvordan offentlig ansatte i kommunale og fylkeskommunale skoler og barnehager opplever sitt eget ytringsklima. Det er en relevant og viktig observasjon.
Om offentlig sektor. Ikke om noen andre.
Et yrkesliv som faktisk fungerer
Norske private barnehager sysselsetter titusenvis av mennesker som hver eneste dag tar imot barn, samarbeider med foreldre og bidrar til at samfunnet går rundt. De er en uunnværlig del av oppvekstsektoren. De drives etter de samme rammeplanene, lovene og kvalitetskravene som kommunale barnehager, og de er underlagt det samme arbeidsrettslige rammeverket. Lojalitetsplikten gjelder her som overalt ellers i norsk arbeidsliv – verken mer eller mindre.
At en arbeidskontrakt nevner lojalitetsplikten, er en alminnelig og legitim arbeidsrettslig praksis. Norske arbeidskontrakter henviser rutinemessig til regler som uansett gjelder – ferieloven, arbeidsmiljøloven og taushetsplikt. Lojalitetsplikten er av samme karakter: den følger av arbeidsforholdet uavhengig av om kontrakten omtaler den eller ikke.
Påstanden om at slike formuleringer «må oppleves som uklare og upresise» av de ansatte, er ikke dokumentert. Det er en tolkning av kontraktsteksten, ikke en empirisk observasjon. Hvordan ansatte i konkrete barnehager faktisk leser sine kontrakter, sier verken undersøkelsen eller tilsvarene noe om. Sektorkritikk på dette grunnlaget er ikke analyse. Det er antakelse forkledd som funn.
Ulovfestet rett er ikke mindreverdig rett
Et av tilsvarene argumenterer for at lojalitetsplikten kan settes til side fordi den «bare» er ulovfestet, og at den grunnlovfestede ytringsfriheten dermed står «mye høyere». Det er en oppsiktsvekkende fremstilling av norsk rett. Ulovfestet rett er fullverdig norsk rett. Den er fastslått av Høyesterett gjennom årtier med rettspraksis, og setter reelle rettslige skranker på linje med lovfestede regler. Store deler av kontraktsretten, betydelige deler av erstatningsretten og hele den arbeidsrettslige lojalitetsplikten er ulovfestet. De står ikke svakere enn skreven lov.
Avveiningen mellom Grunnloven § 100 og lojalitetsplikten er konkret. Den gjøres fra sak til sak, basert på ytringens innhold, formålet, hvor den fremsettes, og hvilken funksjon den ansatte har. Det er ikke et automatisk hierarki der den ene alltid vinner over den andre. Ytringsfrihetskommisjonen var helt tydelig på nettopp dette: i NOU 2022:9 kapittel 15 slår kommisjonen uttrykkelig fast at lojalitetsplikten finnes, er gyldig, og at illojale ytringer kan begrenses. Å henvise til kommisjonen som om den støttet en avskrivning av lojalitetsplikten, er en selektiv lesning som ikke står seg.
Et oppgjør med den ideologiske vinklingen
Det er et mønster verdt å merke seg. Det første anslaget i artikkelserien handlet om kontraktsformuleringer hos to konkrete private barnehagekjeder, som ble nevnt ved navn og bedt om å kommentere. Hovedfunnet i undersøkelsen pekte mot et helt annet sted: 70 prosent har opplevd press som har gjort dem mer tilbakeholdne, 7 av 10 som har ytret seg kritisk har fått negative reaksjoner, og halvparten av reaksjonene kom fra leder. Det helt overveiende flertallet av respondentene jobber i offentlig sektor. Likevel er det den private siden som har stått i sentrum av debatten i tilsvarene.
Da handler det ikke lenger om hva tallene viser. Da handler det om hvilken fortelling tallene skal tjene. Et reelt funn fra offentlig sektor er omtolket til en anklage mot private aktører, fordi det er den anklagen som passer fortellingen om sektoren.
Private barnehager fortjener å bli vurdert på det de faktisk gjør, ikke på hva ideologiske motstandere ønsker at de skal være. De ansatte fortjener at debatten om deres ytringsklima føres på faktagrunnlag, ikke på antakelser. Og foreldrene fortjener en offentlig samtale om barnehagesektoren der premissene står seg, og der man ikke konstruerer problemer der dataene ikke finner dem.
Ytringsklimaet i utdannings- og oppvekstsektoren er en viktig debatt. Den er for viktig til å brukes som inngang for et politisk oppgjør med eierskapsformen. Når undersøkelsen viser et problem i kommunal sektor, er det der debatten må føres. Resten er polemikk.
