Heller streikeskjorte enn striskjorte og havrelefse

Nå har vi brudd i årets forhandlinger og vi kan belage oss på en nær forestående streik, om ikke meklingen fører fram. Her har vi vært før. Arbeidsgiversiden (KS) yter (igjen) resolutt motstand mot det som fra en lærers ståsted er helt moderate og forsiktige krav, og vi ser at organisasjon etter organisasjon avviser KS sine «tilbud». 

Egentlig er disse såkalte tilbudene bare forutbestemt og forutsigbar motstand fra et arbeidsgiverledd som ikke akkurat bugner av skolefaglig legitimitet.

Fortellingen som arbeidsgiver baserer seg på i møte med organisasjonene, er den samme som før. De agerer på vegne av en tynn undersøkelse med liten oppslutning, og later som om de handler ut fra solid dekning i kommunene.

Som i mitt første streikeår i 2014 handler KS sine krav om styrket rådighet over lærernes arbeidstid. Det er som om alt vil løse seg, bare skolelederne får sjefe mer med arbeidsstokken sin. 

Brudd i kommuneoppgjøret

I realiteten har ikke skolelederne et underskudd på styringsmuligheter. Vi leser jo i undersøkelse etter undersøkelse at skolelederne bruker så mye tid på administrasjon og økonomi at de ikke har verken tid eller ork til å «være på» og være orientert i hva lærerne holder på med. Om KS virkelig hadde vært på lederne sin side, hadde de gjort noe strukturelt for å minske arbeidsbelastningen knyttet til skolens byråkrati- og bokholderidel.

Da jeg var tillitsvalgt på fulltid og hadde mye kontakt med både rektorer og avdelingsledere, var det nemlig en sak som gikk igjen. Lærerne har sitt praksissjokk, som det blir snakket mye om. Det det blir snakket mindre om, er rektorees og avdelingsledernes praksissjokk. De trodde de skulle få tid og anledning til å drive faglig og pedagogisk utviklingsarbeid, men de endte opp som møte- og papirtigere. Det å gi en overarbeidet yrkesgruppe i skolen mer tid til å diktere lærernes arbeidstid er dermed et forslag som faller på sin egen urimelighet. De har jo knapt med tid til å lede oss som det er.

KS ønsker å stå frem som om de støtter lederne, men de gjør jo egentlig ikke det, så lenge de ikke tar vekk noen av de oppgavene som stjeler tid som kunne vært brukt til å drifte skolen faglig og pedagogisk. Når jeg ser KS sine utspill, er det direkte falskspill å fremstille seg som om endring av vår arbeidstid er for å styrke ledelsen. Narrativet som kjøres frem er at KS sammen med skolelederne er på en side, og så er de vanskelige lærerne, representert ved de enda vanskeligere organisasjonene på den andre siden.

Dette kan skje dersom det blir streik i KS-sektoren

I virkeligheten er det KS mot resten. Jeg har vært i mange ulike kollegier og har hatt mange ulike rektorer i løpet av 31 år i skolen. Det gjennomgående er at lærerne og ledelsen er på samme side, og at vi i fellesskap strekker oss for å gjøre hverdagen så god som mulig for elevene våre. Selvfølgelig har vi situasjoner der sjefen er verdens største idiot, men vi har også situasjoner der vi lærere, som individer eller gruppe, kan være vel så irrasjonelle. Mange sånne «jeg er kanskje dum, men du er enda dummere»-situasjoner oppstår når vi ikke helt hva som ligger til grunn for en beslutning. Stort sett misforståelser, men hverdagen er faktisk dominert av gode samtaler og gjennomarbeidede kompromisser der det sjelden er tvil om at alle har elevens beste som ledestjerne.

KS blir likevel aldri lei av dette spillet med konstruerte fronter, og de har forhandlere som er gode til dette spillet. Vi er ikke tomsinger. Vi skjønner godt at når tidsskjemaet for forhandling om arbeidstid sprekker, er det en villet strategi å skyve dette inn i lønnsforhandlingene, slik at stressnivået og tidsnøden går fra ille til akutt. Det sier seg selv at når avsatt tid for arbeidstid er for knapp, blir det ikke plutselig god tid når lønn og arbeidstid kommer oppå hverandre. Dermed kommer vi i en utmattelseskrig tilsynelatende tømt for konstruktivitet.

Organisasjonene må bruke store krefter bare på å opprettholde det som er av kvalitet i status quo, mens KS vil spare penger. Etter brudd, mekling og streik, ender vi opp med en avtale som er ganske lik den vi har i dag, og motviljen til KS har økt enda et hakk hos en lærerprofesjon som nok ett år ikke blir tatt alvorlig av sin arbeidsgiver.

Unio sine krav er fornuftige og går inn i en langsiktig tenking for å rekruttere og sikre kvalitet i offentlig sektor. Ingen av kravene er radikale eller sjokkerende, men helt i tråd med en politikk som KS har kjent i mange år, her er noen, lett omformulert og spisset:

Vi trenger en solid reallønnsvekst, for både å ta igjen mindrelønnsutvikling i sektoren, og sikre nyrekruttering. Det er for få som vil bli sykepleiere og lærere, og om ikke lønnsinsitamentet blir sterkere, går snittalderen i offentlig sektor raskt opp, og vi får en stadig større andel av ufaglærte som vi knapt lærer å pottetrene før de skal videre til jobben de «egentlig» vil ha.

Unio ønsker sentralt gitte og prosentvise tillegg. Det vil mellom annet sikre at de med de lengste utdannelsene får kompensert tap i livslønn grunnet utdannelsestid, bittelitt. Litt mer enn om alle fikk kronetillegg, og langt mer demokratisk og forutsigbart enn om alt skulle blitt gitt til lokal lønnsdannelse. En lektor i Alta, Agder eller Alnabru fortjener samme lønn. Ferdig snakka.

Etter å ikke ha blitt nevnt i mange år, har kveldstillegg blitt et tema. Siden lærerne gikk fra stat til KS har det ikke blitt gjort noe med, slik at lærere som jobber på kveld har rundt 30 kroner i tillegg pr time for dette arbeidet. Dette er helt vilt, og jeg merker jeg blir uvel bare av å skrive det.

Unio vil også at det skal «nedsettes et partssammensatt utvalg som skal se på målrettede tiltak for å beholde erfarne arbeidstakere.» Det er et rett og rimelig krav, som KS burde være veldig interesserte i å imøtekomme. Vi har fått levealdersjustert pensjonene våre fordi vi er langt friskere og lever langt lengre enn før. Da kan vi i teorien arbeide lengre. Jeg ser altfor mange friske og kjappe kollegaer som blir pensjonister altfor tidlig. Det er en enorm gevinst i å beholde de mest erfarne, robuste og kunnskapsrike av oss noen år til. La oss slutte å kalle det «livsfasetiltak». La oss snakke om «seniorpolitikk» igjen. Altfor få står til de er 67, og mange kunne godt stått på til de er 70. Det er på tide med litt forskning på hva som skal til for å holde på dette pedagogiske grunnfjellet noen år til.

Det er ingen tvil om at KS mest av alt vil spare penger, og så kommer de faglige begrunnelsene etter hvert. I år har de blinket ut fullføringsreformen som sitt vinnerargument for å styre oss mer. Det holder ikke, KS.

Vi som er i skolen, jobber beinhardt for at fullføringsreformen skal blir en realitet, slik at gjennomføringen blir sterkere, uten at utgangskompetansen blir svakere. Det er ikke sånn at dere vil denne reformen mer enn oss. 

Det er vi som gjennomfører den, laget bestående av ledelse, lærere og annet personale, som sammen gjør skolen til en god og utviklende opplevelse for alle elever. Det er på tide at dere melder dere inn i dette laget, i stedet for å yte oss helt tåpelig motstand, år etter år etter år etter år etter år.