Lønnsoppgjøret 2026
Korte videoer
MEST LEST
Alle taper når lærerne tier
Debatt: Hvis ikke lærerne kan fortelle om hvordan det står til, hvem får da fylle offentligheten med påstander om skolen?
Publisert
Det er mange gode grunner til at lærere bør bruke den ytringsfriheten som Grunnloven gir oss alle. Dels hensynet til lærerne selv. Ytringsfriheten sikrer at vi kan uttrykke oss som vi vil. Det er et umistelig gode at vi kan si fra om det som vi mener er av betydning. Gjennom diskusjon og mulig uenighet med andre har vi mulighet til å påvirke, og til å teste ut, justere og styrke egne meninger, verdier og kunnskaper. Lærerne som gruppe har dessuten interesse av at hver enkelt lærer er aktiv og deltakende.
Men det er minst like viktig for alle oss andre at lærerne bruker sin ytringsfrihet, slik at vi kan få del i kunnskapen og meningene til de som faktisk kan noe om skolen.
Skolen er et univers hvor barn og ungdom lever store deler av sitt liv. Vi andre som ikke er i det universet, trenger kunnskap om hva som foregår der. Det må være givende å være lærer. Men det er sikkert også komplekst og utfordrende på mange måter. Vi andre får i små glimt inntrykk av magre budsjetter, høye elevtall, vanskelige prioriteringer, urolige klasser og mye annet. Kanskje er det mer vi burde kjent til?
Skolen er en av bærebjelkene i vårt samfunn. Når samfunnet utvikler seg, må skolen følge med. Skal vi ha bøker på papir eller iPad? Bør små skoler legges ned? Hvordan skal man prioritere? Mange har sterke meninger om slikt, meninger som ikke nødvendigvis er basert på fakta, erfaring eller kunnskap om hva som funker og ikke funker i skolen – og hvorfor.
Hvis vi «her ute» skal kunne være gode borgere som gjør informerte demokratiske valg, må vi vite noe om utfordringene og dilemmaene, slik at vi slipper å gjette. Hvis ikke lærerne forteller oss hva som skjer og hvordan det står til, hvem er det da som får fylle offentlighetene våre med påstander om skolen i deres sted?
Elevene trenger gode forbilder
Det er enda en veldig god grunn til at lærerne bør bruke sin ytringsfrihet. Et viktig mål for skolen er at den skal gi elevene opplæring i demokrati og medvirkning. Elevene skal få en forståelse for demokratiets spilleregler og betydningen av å holde disse i hevd, som Utdanningsdirektoratet formulerer det. Dette betyr forståelse for grunnleggende verdier som gjensidig respekt, toleranse, den enkeltes tros- og ytringsfrihet og frie valg. Hvordan gjør man det? Jo, «gjennom aktiv deltakelse i hele opplæringsløpet», for å sitere det samme direktoratet.
Den læreren som selv bruker sin ytringsfrihet og deltar i debatt, vil kunne bli en rollemodell og få stolte elever; også om elevene er helt uenige i det læreren ytrer. Og elever forstår at også lærere er forskjellige. Ikke alle er samfunnsdebattanter. Men dersom ingen lærere noen gang bruker ytringsfriheten sin, kan elevene bli usikre på hva denne opplæringen om demokrati egentlig er ment å bety i praksis.
Lærerne tier for mye, og stadig mer
Hvordan bruker så lærerne sin ytringsfrihet? Den undersøkelsen Utdanningsnytt har offentliggjort, er dessverre nedslående. 9 av 10 har aldri uttalt seg kritisk, heller ikke på sosiale medier. 75 prosent opplever press som har gjort dem tilbakeholdne med å ytre seg.
Dette føyer seg inn i rekken av undersøkelser som viser at offentlig ansatte opplever stadig dårligere reell ytringsfrihet. I 2016 fant Fafo at 27 prosent mente at de risikerte uvilje fra ledelsen hvis de kom med kritiske synspunkter. I 2021 hadde dette økt til 39 prosent. Nå synes det altså å være enda verre.
Det er trolig i arbeidslivet at ytringsfriheten har dårligst kår. Det mente Ytringsfrihetskommisjonen, og direktør for Fritt Ord Knut Olav Åmås har gitt uttrykk for det samme. Men hva skyldes det, og hva kan vi gjøre med det?
Les også: 8 av 10 lærere tør ikke å ytre seg om egen arbeidsplass
Jussen er enkel, og rammene vide
Jussen er sjelden den viktigste grunnen til at folk gjør eller ikke gjør ting. Men usikkerhet kan medføre tilbakeholdenhet. Når det gjelder ansattes ytringsfrihet, er det ikke jussen som er problemet. Jussen her er særlig Grunnloven § 100 og den såkalte lojalitetsplikten i arbeidsforhold.
Grunnloven § 100 bestemmer at man kan ytre seg om alt man vil, hvis ikke unntak er særskilt vedtatt i lov. Det dreier seg om slikt som forbud mot ærekrenkelser, trusler eller hatefulle ytringer. Slike regler har de færreste lærere noe problem med å styre unna.
Lojalitetsplikten kan få noen til å avholde seg fra å ytre seg, fordi den kan virke uklar. Må man lojalt danse etter arbeidsgivers pipe i ett og alt? Definitivt ikke, det er en misforstått lojalitet.
Lojalitetsplikten er ikke til hinder for at man ytrer seg om egen arbeidsplass, og at man gjør det på kritisk måte. Ytringsfriheten gjelder selv om man ytrer noe som arbeidsgiveren oppfatter som plagsomt og gjerne stempler omdømmeskadelig.
Så lenge man ytrer seg på egne vegne, og det gjør man jo som regel, kan man i utgangspunktet ytre hva man vil. Det er først ved reell skade på arbeidsgivers legitime interesser at lojalitetsplikten slår inn. Det å slippe brysom debatt og uønsket kritikk er ingen legitim interesse.
Les også: Mener kontraktene i private barnehager begrenser ansattes ytringsfrihet
Les også: Lojalitetsklausuler er ikke sensur – det er sunn fornuft
Les også: Ytringshemmende kontrakter for barnehageansatte
Et konkret eksempel på dette er en sak for Sivilombudet hvor fem lærere hadde skrevet avisinnlegg om et skoleutviklingsprosjekt. De kritiserte dette nokså sterkt og skrev blant annet at kommunen hadde gått i «luksusfellen», og at lærerne bare møtte veggen hos kommunen.
Sivilombudet slo fast at dette hadde de full adgang til å gjøre. De hadde heller ingen plikt til «å gå tjenestevei» før de ytret seg i offentligheten. Sivilombudet skrev at «en lærer må offentlig kunne stille spørsmål om nytteverdien av et utviklingsprosjekt som det omtalte og også kunne komme med kritiske merknader til kommunens ressursbruk».
Også uttalelser som er «sterkt kritiske til ledelsen og enkeltpersoner i kommunen» kan passere. Sivilombudet oppsummerer prinsippet godt ved å skrive at arbeidsgiver ikke kan «slå ned på ytringer som oppfattes som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Uttalelser som ikke er undergitt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakerens egne oppfatninger, vil det vanligvis være anledning til å komme med». Meningsytringer fra lærere eller andre, som er skrevet med normal fornuft og folkeskikk, vil med god margin gå klar av disse vide rettslige rammene.
Nødvendig med nye grep
Hvis det ikke er jussen som hindrer at lærere ytrer seg, hva er det da? Det er et sett av faktorer som trekker i samme retning. I hele samfunnet er kommunikasjon blitt profesjonalisert. Ansvaret for kommunikasjon legges ofte til egne enheter eller personer, og det forventes at andre ikke stikker kjepper i hjulene for dem.
«Omdømme» er blitt et fyndord. Noen kan frykte for fremtidig karriere, og bruk av midlertidige stillinger kan forsterke frykten. Kanskje har søkelyset på varsling fortrengt alminnelig og uformell ytringsfrihet? Varsling kan virke risikabelt, og noen kan tro at hvis man ikke kan eller vil varsle, med de dels omfattende saksbehandlingsregler man da må følge, så må man helt tie. Slik er det imidlertid ikke: Utgangspunktet er at alle har ytringsfrihet om alt som ikke er særskilt forbudt ved lov.
Slike uformelle mekanismer som begrenser bruk av ytringsfriheten, kalles ofte for nedkjølende effekter. Både arbeidsgiver og den enkelte lærer må være oppmerksomme på dem og prøve å motvirke dem. Først og fremst er dette et ledelsesansvar. Det er viktig at det legges til rette for kunnskap, trening og opplæring i bruk av ytringsfriheten.
Det bør etableres arenaer for utvikling av de ansattes ytringsfrihet, for eksempel ved at det settes av tid til diskusjoner, at man tenker ut sin egen ytringsvettplakat eller premierer månedens beste ytring. Det kan være viktig å trene på uenighet og dilemmaer som debatt kan utløse – hos elever og foreldre, mellom kolleger og mellom ledelse og ansatte. Retningslinjer bør gjennomgås for å luke ut de ytringsfiendtlige rådene som fortsatt finnes.
Utdanningsnytts undersøkelse om ytringsfriheten viser at utviklingen bør tas på alvor. Av hensyn til lærerne, samfunnet og elevene. Innledningsvis i artikkelen skrev jeg at ytringsfriheten er umistelig. Det var normativt ment. Rent faktisk er det slik at dersom noe ikke brukes, så svinner også evnen til å bruke det. Da kan frykten for å tabbe seg ut bli uoverstigelig – og smittsom.
Referanser og lenker:
Udir: Overordnet del – Demokrati og medvirkning
Fafo: Ytringsfrihet i arbeidslivet
