«Silje» la ut et dikt på Facebook. Det skulle hun komme til å angre på.

I et lite møterom, på en stor skole i Trøndelag, sitter Silje med ei rosa mappe i hendene. Hun heter egentlig noe annet, men vil være anonym. Forklaringen på hvorfor hun vil det finnes i mappa hun holder. Forsiktig skyver hun den over bordet.

– Jeg har jo lagt saken bort, og da jeg så gjennom denne mappa, ble jeg litt overrasket. Alt dette på grunn av et lite dikt, sier Silje.

I mappa ligger brev fra rektor, fylkesdirektør, advokat, lege, fagforening og fra henne selv. De ble skrevet mellom 2014 og 2016, men fortsatte å prege livet hennes fram til i dag.

Diktet

Det hele startet i januar 2014. Silje, som jobber ved en videregående skole i Trøndelag, sitter hjemme i leiligheten sin. Ute er det mørkt, og hun har tatt fram ei notatbok. Hun pleier å skrive ned tankene sine, og akkurat nå tenker hun på karaktersetting. Det er det arbeidsdagene handler om nå, og det er særlig karakterene i orden og oppførsel hun sliter litt med.

– Jeg synes av og til det er litt synd på elevene når vi lærere sitter og diskuterer om de skal bli satt ned. Hvis du får en dårlig karakter i matte, så kan du ta matte opp igjen. Men hvis du får nedsatt orden og adferd, så står den resten av livet.

Hun skriver et dikt som hun kaller «Karaktermøter», og tar et bilde av det med mobilen.

– Jeg hadde skrevet et annet dikt samtidig, og for å spare på dem sendte jeg bildene til meg selv på Messenger.

Noen dager senere legger hun diktet ut på Facebook. Silje registrerer fornøyd at hun får både «likes» og og kommentarer.

Men noen dager senere får Silje en e-post fra rektor på skolen der hun jobber. Hun kalles inn til et møte påfølgende dag. Årsaken står det ingenting om, så Silje sender et svar og spør hva dette handler om. I svaret fra rektor står det: «Hei, jeg har fått kopi av noen linjer med overskriften Karaktermøter, som skal være hentet fra din side på facebook. Det er i grunnen alt jeg vet, så derfor ønsker jeg å snakke med deg for å finne ut hva dette dreier seg om. Jeg ser på dette kun som en oppklarende samtale.»

Dagen etter går hun sammen med en tillitsvalgt til rektors kontor. Der sitter rektor og assisterende rektor. På møtet får hun vite at den som meldte fra om diktet mener at det handler om en konkret elev. En elev som skal ha fått ni anmerkninger i geografi.

– Det syntes jeg var veldig rart. Jeg er ikke geografilærer og var ikke med på karaktermøtet hvor dette skulle ha kommet fram, sier hun.

Bildet hun hadde tatt av diktet, viste også at diktet ble skrevet før karaktermøtet fant sted.

Silje forklarer til rektor at diktet ikke er basert på en virkelig person, og at hun ikke ante at en elev hadde fått så mange anmerkninger i geografi. Silje spør hva hun kan gjøre for å ordne opp.

– Jeg fikk beskjed om at jeg kunne slette diktet, og det gjorde jeg med en gang.

Likevel, noen dager senere ligger det et brev i posthylla.

I brevet står det blant annet: «… har lagt ut en tekst/dikt på facebook med overskriften Karaktermøter, like etter at disse møtene var avholdt for første termin. Det finnes en elev som fikk LG orden. … Dette er et klart brudd på Retningslinjer for bruk av sosiale medier og på Etiske retningslinjer i Sør Trøndelag fylkeskommune ... Hvis forholdet ikke bedrer seg, vil det kunne føre til ytterligere reaksjoner.»

Fikk ikke klage

En slik muntlig advarsel er en formell, arbeidsrettslig reaksjon som legges i personalmappen. Utdanningsnytt har fått tilgang til dokumentene i denne saken, både e-poster, brev og Sivilombudets behandling av saken.

I brevet Silje fikk står det også at advarselen ikke er et enkeltvedtak, og at det derfor ikke kan klages på. Hun gjør det likevel.

– Først klaget jeg til rektor, men der fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde klagerett.

Likevel forsøker hun, og denne gangen går hun et hakk opp. Silje sender en e-post til fylkesdirektøren. I svaret derfra stod det: «Arbeidsgiver har gitt deg mulighet til å uttale deg både skriftlig og muntlig i sakens anledning. Sør-Trøndelag fylkeskommune avviser derfor klageadgang i saken.»

Utdanningsnytt har vært i kontakt med tidligere fylkesdirektør i Sør-Trøndelag, og hun ønsker ikke å kommentere dette brevet.

Advarselen blir stående, og Silje sliter seg gjennom dagene på jobb. Hun føler seg utrygg blant kollegaene.

– Jeg hadde følelsen av at det ble snakket om dette bak ryggen min, sier hun.

Silje forsøker å unngå kollegaene og går omveier til arbeidsplassen for å slippe å møte noen.

– Det var en følelse av at man måtte gjøre alt veldig, veldig riktig. Jeg hadde jo fått en advarsel og fryktet at om jeg gjorde noe feil nå, så kunne jeg bli sagt opp.

Etter hvert blir hun sykmeldt.

– Jeg ble rett og slett dårlig.

Silje har fritatt rektor ved skolen for taushetsplikten, men rektor mener hun ikke har anledning til å kommentere noe av det som kommer frem i denne saken. I en e-post skriver hun:

«Jeg er kontaktet av Utdanningsnytt med forespørsel om å kommentere en sak knyttet til en tidligere ansatt. Som offentlig arbeidsgiver er vi underlagt taushetsplikt om både personalforhold og elevsaker, og kan derfor ikke kommentere enkeltsaker – heller ikke historiske, eller saker der enkeltpersoner selv uttaler seg offentlig.Vi har et særlig ansvar for å beskytte personvernet til elever og andre involverte. Generelt kan vi si at virksomheten følger gjeldende lover, regler og rutiner, og arbeider for å ivareta både ansatte og elever på en forsvarlig og rettssikker måte.»

«Hva i all verden»

Etter publiseringen av diktet i 2014 har Silje det vanskelig. Hun kommer seg tilbake på jobb, men det er tøft. En dag får hun et tips av en venn.

– Han mente jeg burde kontakte en advokat som kunne mye om ytringsfrihet, forteller Silje.

Det gjorde hun, og advokat Jon Wessel-Aas tok saken.

Wessel-Aas har ytringsfrihet i arbeidslivet blant sine spesialfelt, og han er en av dem som kan mest om dette i landet. Det var flere grunner til at han ønsket å ta saken.

– Det var et fiktivt dikt, et sukk over skjebnene til disse unge elevene, som forsegles når karakterene fastsettes. Jeg tenkte med en gang: Hva i all verden, hvordan kan de reagere på dette, sier Jon Wessel-Aas.

At arbeidsgiver mente Silje brøt taushetsplikten, har han ikke forståelse for.

– Det var ingenting identifiserende i diktet. Det var heller ikke noe som antydet at det hadde noe som helst å gjøre med en virkelig sak, sie Wessel-Aas.

At det ble gitt muntlig advarsel for dette, mente advokaten også var feil.

– Jeg reagerte på at et lite dikt på Facebook skulle føre til en muntlig advarsel. Det er en arbeidsrettslig sanksjon som blir hengende ved, og som kan brukes mot deg senere.

Men Wessel-Aas reagerte også på retningslinjene som Silje og de andre lærerne i Sør-Trøndelag måtte følge.

– Fylket hadde en regel som sa at hvis du ytrer deg om noe som har med eget arbeidsfelt å gjøre i sosiale medier, så ytrer du deg per definisjon på vegne av arbeidsgiver. En slik regel kan selvfølgelig ikke arbeidsgiver ha, sier han.

Sammen med Silje utformer han en klage til Sivilombudet. Sivilombudet er Stortingets uavhengige ombud som kontrollerer at offentlige myndigheter ikke gjør urett mot enkeltpersoner.

Får støtte

Ganske nøyaktig to år etter at hun postet diktet på Facebook, får Silje avgjørelsen fra Sivil- ombudet. Her står det: «Ombudsmannen har kommet til at klagerens publisering av diktet lå innenfor ytringsfriheten.» Videre ber ombudet om at advarselen skal trekkes tilbake.

Fylkeskommunen får også kritikk for sine etiske retningslinjer og blir nødt til å endre dem. Tidligere fylkesdirektør for utdanning i Sør-Trøndelag sier en generell kommentar at de tok Sivilombudets beslutning til etterretning, og at det var problemfritt.

I dag jobber Silje ved en ny skole. Saken er formelt avsluttet, men sporene sitter igjen.

– Det å ha det bra på jobb har mye å si for hvordan livet er ellers også. De årene jeg holdt på med denne saken var veldig tøffe.

– Jeg følte det var best om jeg tiet. Og når jeg nå ser tilbake på alt jeg måtte gjennom, så må si at jeg angrer på det diktet.