MEST LEST
Ta med deg døra når du går …
Debatt: Det hadde vært fint om arbeidsgiver og politikere kunne se hvor viktig jobb som kan gjøres i barnehagen, og latt de ansatte få rammer til å gjøre det.
Jeg hadde en drøm i natt. Jeg besøkte flere barnehager jeg har jobbet i gjennom de siste 30 årene. Jeg var der for å ta med meg ting som lå igjen etter meg. Etter en tid måtte jeg finne en stor sekk å fylle opp. Noe lot jeg ligge igjen, men måtte finne enda en sekk før jeg fikk med meg alt jeg ville ta med.
Jeg traff barn jeg har møtt gjennom årene. Noen hadde jeg glemt navnene på, og det stresset meg veldig. Barna gråt da jeg skulle gå, så jeg kom tilbake gang på gang. Ingen andre ansatte tok over barna som gråt, de var opptatt med andre gjøremål. Sekkene ble satt ned og løftet opp, igjen og igjen. Og jeg ble der langt på overtid.
Jeg møtte ansatte som samlet seg i klikker, flere som overså meg, og andre igjen som var glade for å se meg og hadde mye å fortelle om hva som hadde skjedd siden sist. Noen var slitne og syke, andre var begeistret over systemene de jobbet i.
Når arbeidet bryter deg ned
Og jeg møtte foreldre. Foreldre jeg skulle fortelle om utvikling jeg hadde sett hos barnet deres. Men foreldrene vokste høyt over hodet på meg, og hørte egentlig ikke etter. Samtidig som de spurte om barnet sitt. Jeg var liten.
Da jeg våknet hadde jeg en sangstrofe på intens repeat: «Ta med deg døra når du går. Ta med deg mine beste år…»
Jeg er en av dem som har blitt syk av barnehagejobben. Nå har jeg gått ut av min siste arbeidsplass, som jeg virkelig elsket, og går ut i uvisse. Jeg er trist og sint. Jeg føler meg liten, misforstått og misbrukt. Og jeg føler meg svært lite ivaretatt.
Å gå ut av barnehagejobben gjør at jeg ikke lenger vet hvem jeg er. Barnehagen har vært en stor del av min identitet i størstedelen av mitt liv. Jeg holder på å finne ut hvem jeg er uten. Er det noe som skal klare å vekke mitt engasjement som barnehagen har gjort? Hva nå? For sammen med å bli syk av barnehagen, har jeg blitt svært omsorgstrett. Jeg kan ikke forestille meg å skulle vise omsorg yrkesmessig igjen. Samtidig så er det det jeg kan, den jeg er. Eller var.
Ingen takker når du slites ut
Barnehagen fikk mine beste (yrkes-)år. Og da jeg ble syk og omsorgstrøtt av jobben, så opplever jeg at døren ble stengt bak meg. Jeg har vært engasjert, har stor kompetanse på fagfeltet, jeg har brukt meg helt opp. For hva? Jeg vet at mine nærmeste kollegaer og jeg har gitt barn og familier veldig mye viktig. Men det hadde vært fint om arbeidsgiver og politikere kunne se hvor viktig og avgjørende jobb som kan gjøres i barnehagen, og latt ansatte få rammer til å gjøre det. Jeg står heller igjen med en følelse av å være uviktig, utbyttbar og glemt. Etter å ha ofret helsen min i arbeidet.
Nå har jeg forlatt barnehageyrket, og kanskje hele yrkeslivet. Lenge før pensjonsalder. Jeg kommer til å lide et stort økonomisk tap. Mange ganger har jeg hørt folk si til hverandre; det er ingen som takker deg om du sliter deg ut her. Og det stemmer faktisk.
Barnehagen har tatt mine beste år, og stengt dørene både foran og bak meg nå.
