«Ikke mobb arbeidet mitt»  – På tide å snu fortellingen om barnehagen

Barnehageansatte legger grunnlaget for barns utvikling hver dag. De kombinerer relasjonsarbeid, pedagogisk kompetanse og ledelse for å gi barn trygge rammer, språkstøtte og gode vilkår for lek, danning, læring og barnehelse. Samtidig lever det en dominerende fortelling om kriser i barnehagesektoren. Nå trengs både anerkjennelse og konkrete tiltak for å sikre kvalitet og rekruttering.

Hver dag legger barnehageansatte grunnlaget for barns utvikling og trivsel. Forventningene er høye – med rette. De som arbeider i barnehagen skal skape trygge rammer, gi varierte erfaringer, støtte språkutvikling, formidle kulturelle koder og legge til rette for lek som både trøster, utfordrer og lærer. Barnehagearbeid er relasjonelt arbeid bygget på bred og solid kunnskap. Så la det bli fortellingen; La oss løfte fram barnehageansatte som fagpersoner, forebyggere og kulturbyggere.

Barnas advokater

Historisk har barnehagelærere ofte vært barnas «advokater». Et eksempel fra 1940–50‑årene illustrerer dette: da mange barn fortsatt ble straffet fysisk eller stengt inne som sanksjon, viste barnehagene alternative måter å møte barns følelser og konfliktatferd på. Barnehagelærernes kunnskap om barns utvikling gjorde det mulig å møte uro, sterk vilje og «uartighet» gjennom relasjoner, samtaler, fortellinger og lek – heller enn straff. Slik praksis forandret også foreldres oppdragelsespraksis.

I dag får barnehagen både takknemlighet fra foreldre og advarsler om et presset arbeidsliv. Likevel advarer Utdanningsforbundets Odd Arild Viste unge ansatte om å «komme seg ut i tide», et utsagn som har vakt sterke reaksjoner fra både utdanningsmiljøer og barnehagelærere. Dette viser et sprik i oppfatninger: Noen peker på alvorlige utfordringer i sektorens arbeidsforhold og sykefravær, mens andre ser et yrke med stor yrkesstolthet, faglig innsats og samfunnsrelevans. Hvordan kan vi forene disse bildene?

Vi trenger fakta

Vi trenger fakta og en mer nyansert fortelling. OECDs TALIS Starting Strong (2024) bekrefter at kvalitet i barnehager i stor grad henger sammen med dem som jobber der: ansatte fokuserer særlig på barns sosiale og emosjonelle utvikling, bruker mye tid i direkte kontakt med barna og rapporterer ofte høy jobbmening – over 80 prosent ville valgt yrket igjen i mange systemer. Samtidig peker undersøkelsen på reelle problemer: arbeidspress, manglende tid til planlegging og begrenset tilgang til de mest effektive etterutdanningsformene, som jobbinnebygd veiledning og kollegabasert læring. (Se OECD: TALIS Starting Strong 2024.)

Vår egen forskning ved BARNkunne – Senter for barnehageforskning viser at systematisk kvalitetsarbeid ikke alltid får nok tid. I en nasjonal studie oppga 17 prosent at de siste seks månedene aldri hadde deltatt i kollektiv refleksjon basert på systematisk observasjon eller dokumentasjon. Når planleggings- og refleksjonstid blir brukt til «brannslokking», øker stresset – og ansatte kan finne veien ut gjennom sykemeldinger og gjennom å forlate sektoren.

Men vi må også stille nye spørsmål. Hvordan kan vi forstå at de store virkemidlene i form av økonomiske ressurser som finnes i etter og videreutdanning, i innsatser for rekruttering, i barnehageforskning, ikke ser ut til å virke? Er det fordi de faktisk ikke virker? Vi må se på hvordan etter- og videreutdanningene er organisert. Eller er det fordi sektoren ikke tar i bruk den forskningen som finnes. Her kan det være interessant å vise til forskning som slår fast at forskning faktisk i svært liten grad tas i bruk i sektoren.

Og det kan være verd å se på mentaliteter, både innad i barnehagene selv og i storsamfunnet. For hvilke fortellinger forteller barnehageansatte om sin situasjon? Og finner alle varianter av disse fortellingene debattsidene? Hvilke fortellinger formidles om yrket gjennom barnehagelærerutdanning og hvilke praktiske og teoretiske redskaper med før de går i yrket. Og hvordan henger forventningene om en sterk og robust karakter i barnehageansatte, med tillitt til sin egen kunnskap, sammen med måten man organiserer barnehagene på?

Politikken må svare på fire konkrete måter:

1. Anerkjennelse må følges av investering i tid, ressurser og etterutdanning, man må spørre om ressursene organisert godt nok, om forskning er inkludert dypt nok?
2. Reduksjon av stress gjennom reell planleggingstid, veiledning og finne organisering av arbeidet som gjør relasjonsarbeidet overkommelig, kan vi tenke nytt her?
3. Lønn, status og karriereveier må gjenspeile ansvar og kompetanse, slik at flere velger og blir i yrket.
4. Retorikken i offentligheten må skjerpes, for eksempel bør politikere som bruker «barnehage» som et bilde på kaos eller et generelt nedsettende ord, få reaksjoner. Dette må tas ned umiddelbart. Her kan sektoren selv sette i gang et nytt opprør: «Ikke mobb arbeidsplassen min».

La oss bytte fortellingen om et «bare slitsomt» yrke til en fortelling om faglighet, stolthet og samfunnsnytte. La oss se på hvordan ressurser blir brukt, men da både på den økonomiske kapitalen, så vel som den kulturelle kapitalen. Når barnehagelærerne får bedre vilkår, får alle barn en bedre start – og samfunnet høster fruktene.