Det som mangler i grunnmuren, kan ikke videregående reparere
Debatt: De største faller ikke fra på videregående. Det starter i barnehagen.
Publisert
Sist oppdatert
Det er eksamenstid, og avgangsmarkeringer på videregående er straks i gang. Rundt om på skoler og i barnehager planlegges avslutninger og avskjedstaler. Vil de unge, håpefulle klare seg over til neste etappe? Har de lært det de trenger? Er de forberedt?
En fredag i april hentet jeg i barnehagen, og i gangen hørte jeg en oppgitt og irritert mor: «Hvorfor har du ikke vrengt dressen din? Du må da skjønne at du er nødt til å gjøre det nå som du er skolestarter!»
Jeg gikk vekk fra kjeften i rommet og ut i varm vårsol med en liten hånd i min, men skyllebøtta satt i gang tanker om tid. Først om et halvt år, når bladene faller, skal barnet i gangen ta på seg dressen og vrenge den selv på skolen. Et hav av tid for en femåring når ett år av livet utgjør hele 20 prosent. Når barnet er blitt dobbelt så gammel, er prosenten halvert til ti prosent og slik fortsetter livet. For en 50-åring utgjør det siste året skarve to prosent av livstotalen og for 100-åringen én prosent. Derfor er det ikke så rart at det virker som om livet går fortere og fortere.
Vi må være særlig varsomme med de første og største årene. Å bli kalt for skolestarter et helt år før skolen starter, er kanskje feil merkelapp.
Klar for neste etappe
Overgangen fra barnehage til skole er på den politiske agenda i Norge. Hvis det første skoleåret skal nærme seg barnehagen gjennom å styrke lekens egenverdi, er det klokt å slå følge med våre nordiske naboer. Denne uken kom nyheten om at sosialdemokratene i Sverige går til valg på maks 12 elever per lærer i småskolen. Danske sosialdemokrater vil ha maks 14 elever i klassen. Finland har i snitt 13.
Fri lek krever plass både inne og ute, og vi må snakke høyt om hvorfor lek er avgjørende for både små og store. I leken ligger selve kimen til samarbeid og selvkontroll, nysgjerrighet og utforskertrang, mestringstro og viljestyrke; sentrale karaktertrekk som er avgjørende for å ha glede av hele skoleløpet, ja selve livet.
Først når disse byggesteinene er på plass i grunnmuren, kan kunnskap få skikkelig feste. Barn er verdensmestre i å være til stede og gripe dagen. Kommer barna skeivt ut fra hoppkanten fra barnehage til skole, vil kursen være vanskelig å rette opp senere. Det blir følgefeil og krevende for den enkelte, og kostbart for kommunene.
Lærelysten som forsvant
Arbeidsforskningsinstituttet har undersøkt skoletrivsel i grunnskolen fra 2014 til 2024 og konklusjonen i den ferske rapporten er lite lystig lesing. Færre elever er interessert i å lære, færre liker skolearbeidet og færre prioriterer tid til skolearbeid. I 2014 svarte 39 prosent av ungdomsskoleelever bekreftende på utsagnet «Jeg synes det vi lærer på skolen er viktig». I 2024 svarte kun 21 prosent det samme, altså, nesten en halvering på ti år. Skoletrivselen faller. Forskere har sett på hva som kan være mulige forklaringer - OsloMet, side 105.
Samfunnsendringene har vært formidable, og årsakene til at lærelysten stuper er selvsagt sammensatt. Det er ingen enkle grep som vil trylle lærelysten tilbake, men jeg våger likevel å gi noe av skylda til intravenøs underholdning og en dopaminstyrt hverdag, i tillegg til fravær av bøker og smekkfulle klasser.
Avgangselevene
Siste året på videregående er små barn blitt til store avgangselever. Det skrives mye om at dagens unge ikke er studieforberedt, og en storstilt ombygging av videregående er i gang. Om fire år skal fag- og timefordeling se annerledes ut enn i dag. Det store spørsmålet er hva skal videregående være? Hvilket verdisyn skal styre veivalgene? Skal det primært være en mellometappe til videre studier eller en viktig del av vår demokratiske beredskap der vi møtes på tvers av interesser og samfunnslag? Én ting er sikkert, videregående har ikke sjanse til å rette opp en ustø grunnmur hvis lærelysten og nysgjerrigheten er forduftet.
For noen år siden hørte jeg en høyskoleprofessor fra NMBU snakke om akademisk skriving og hvordan videregående kan gjøre elevene best mulig studieforberedt. Han hadde et tydelig og enkelt budskap: «Slapp av – akademisk skriving tar vi oss av. Dere må lære elevene å lese, skrive og være nysgjerrige på kunnskap. Det holder i massevis!»
Er vi ikke klare, må vi øve mer
Kan det tenkes at vi skal snakke mer om bestått for å bli forberedt? I svømmehallen hopper vi ikke ut i det store bassenget før vi har tatt svømmeknappen, gjort unna grunntreninga og er trygge på at vi vil klare oss på dypt vann. Er vi ikke klare, øver vi mer.
Sverige og Danmark har karakterkrav for videregående skole og ansvaret for å gjøre elevene klare ligger hos grunnskolen og på kommunenivå. Dersom elevene ikke har ferdighetene på plass og bestått, får de mer opplæring før de går videre. Norge skiller seg ut med å plassere ansvaret på fylkesnivå og på den enkelte videregående skole. Elevene får rett til mer opplæring gjennom fullføringsreformen som først trer i kraft hvis de ikke klarer seg gjennom siste etappe. Å henge etter i et langt løp fremmer verken lærelyst eller motivasjon.
Kan det tenkes at vi også burde hatt fullføringsreformer langt tidligere? Når lærere forteller om elever på studiespesialiserende som mangler grunnleggende lese- og skrivekunnskaper og svak konsentrasjonsevne, bør politikere lytte og slutte å kutte i skolebudsjettene. Skal elever komme seg rundt neste sving, må vi snakke om hva det vil si å ha bestått og hva som er mulig når klassestørrelsen fortsetter å ese ut og med stort strekk i laget.
De største faller ikke fra på videregående. Det starter i barnehagen. Gir vi de minste nok tid til å være og lære der de er i øyeblikket, til både å vrenge dresser og finne skatter på hjemveien, vil denne ene dagen fylles med alt som trengs av lærdom for å bli forberedt for selve livet. Da vil denne ene dagen, bli et helt liv.
