Tegnspråk må være tilgjengelig gjennom hele utdanningsløpet
Debatt: Tidlig tilgang til tegnspråk handler både om barns rettigheter og framtidig kompetanse.
Vi må sikre nysgjerrigheten for norsk tegnspråk så tidlig som mulig, helst allerede i barnehagen. Skal vi ha håp om å fylle studieplassene og sikre fagfeltet i fremtiden, må vi gjøre språket tilgjengelig og synlig gjennom hele utdanningsløpet.
Kritikken mot tegnspråk som valgfag bommer på hvordan man bygger opp et fagfelt. Sannheten er at vi i dag har en vesentlig konstruksjonsfeil: Vi har bygget en akademisk penthouse i universitetssektoren, men vi har glemt å bygge trappa som fører dit. Vi har solide bachelor- og masterløp og etablerte forskningsmiljøer for norsk tegnspråk, men sektoren mangler rekruttering.
Konsekvensen av manglende kompetanse
Dette handler om mer enn tomme studieplasser; det handler om barns rett til et språk. Når vi ikke rekrutterer nok fagfolk, skapes en kritisk mangel på kompetanse i kommunene. Resultatet er at barn risikerer språklig deprivasjon – en tilstand der manglende tilgang på et tilgjengelig språk i de første leveårene fører til varige kognitive og sosiale utfordringer.
Uten en fungerende vei som produserer nok lærere og fagfolk, svikter vi de barna som er avhengige av tegnspråk. Vi kan ikke forvente at en 19-åring skal velge en profesjonsutdanning i et felt de aldri har hatt befatning med.
Muligheten til å prøve faget
I dag er tegnspråk sjelden et alternativ på videregående skole. Der konkurrerer faget med etablerte verdensspråk som spansk, tysk og fransk. I kommuner der det er aktuelt å tilby tegnspråk som fremmedspråk, må det være en sammenheng mellom ungdomsskole og videregående. Utenfor de største byene er dette tilbudet i dag nesten fraværende. Hvis vi ikke introduserer språket på ungdomsskolen, mister vi de potensielle studentene før de har vurdert feltet.
Bredde skaper topp
Parallellen til idretten er fundamental. Gro Hammerseng-Edin har fortalt hvordan hennes karriere startet ved at en venninne spurte 10-åringen Gro om hun ville bli med på håndball. Hun hadde ingen ambisjoner om å bli profesjonell på det tidspunktet, men det var der interessen ble vekket.
En ny storstudie («Recent discoveries on the acquisition of the highest levels of human performance») støtter dette mønsteret. Forskerne analyserte 34 000 topputøvere og fant at 90 prosent av dem som tar medaljer som seniorer, ikke var blant de beste som juniorer. De som når det høyeste nivået, er ofte de som har fått prøve mange ulike disipliner tidlig.
Dette viser at vi må tenke annerledes om rekruttering. Hvis vi bare tilbyr tegnspråk som et profesjonsstudium, ekskluderer vi flertallet av de potensielle talentene. Dette gjelder også variasjonen i gruppen av barn som selv er hørselshemmede. Noen oppdager tegnspråket sent i oppveksten, mens andre er nye i landet med andre språkbakgrunner. Valgfaget kan være den arenaen der disse elevene får mulighet til å finne språket og sitt eget talent, før de tar et yrkesvalg.
Start der kompetansen finnes
Argumentet om lærermangel må møtes med praktisk organisering. Vi bør starte satsingen i byer som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Her finnes det allerede skoler for tegnspråklige elever og lærere med solid fagkompetanse.
Ved å etablere valgfaget ved disse knutepunktene, tar vi i bruk den fagkompetansen som allerede er samlet der. Det gir ansatte muligheten til å undervise flere elever og sikrer at de tegnspråklige fagmiljøene opprettholder et tilstrekkelig aktivitetsnivå. Samtidig bidrar det til mer inkluderende språkmiljøer ved de fire store skolene, der hørende elever får muligheten til å bli kjent med et språk mange ellers ikke ville vurdert.
Vi må starte nå
Å si nei til valgfag fordi vi mangler lærere over hele landet samtidig, er som å si nei til barneidrett fordi man mangler profesjonelle trenere i hver kommune. Det er en logikk som fører til at fagfeltet dør ut – og at barn fortsatt vil lide under manglende språktilgang.
