Annonsørinnhold
MEST LEST
Staten og kommunene svikter elever med rett til tegnspråk
Debatt: Selv om rutinene er gode på papiret, sviktes eleven i klasserommet.
En elev gikk nylig gjennom hele ungdomsskolen i Elverum kommune uten å få den tegnspråkopplæringen hun hadde krav på. «Dette er ingen spesialskole, det skjønner du vel», var beskjeden eleven fikk, ifølge en reportasje i Østlendingen 2. mars i år.
Denne eleven er dessverre ikke alene. Svaret vi fikk da vi stilte kommunen spørsmål om hva som gikk galt, forteller oss mer enn det trolig var ment å gjøre
Loven er klar. Virkeligheten er en annen.
Opplæringsloven § 3-4 gir elever med behov for det en rett til opplæring i og på tegnspråk. Det er ikke en velvillig ordning kommuner kan velge å prioritere etter budsjett og bemanning. Det er en rettighet. Likevel opplever barn og unge med nedsatt hørsel gang på gang at denne retten ikke innfris – ikke fordi loven er uklar, men fordi systemet ikke leverer.
Da vi tok kontakt med kommunen, fikk vi et svar som er symptomatisk for det vi ser i Kommune-Norge: Det blir vist til hva de selv har gjort av papirarbeid, og som er grunnleggende utilstrekkelig for eleven selv.
Rutiner er ikke det samme som opplæring
Kommunen forteller oss at de gjennomfører risikovurderinger, har maler og internkontroll, og at Statsforvalteren har ført tilsyn. De vurderer risikoen for brudd på rettigheter som «lav». Når internkontrollen melder om 'lav risiko' samtidig som en elev har stått tre år uten lærer, har systemet sluttet å måle kvalitet. Det måler kun sin egen ryggdekning.
Men eleven fikk ikke tegnspråkopplæring.
Det er fullt mulig å ha gode rutiner på papiret og likevel svikte eleven i klasserommet. Et system som risikovurderer seg til lavt risikonivå mens en elev sitter uten kvalifisert lærer, er ikke et velfungerende system. Det er derimot et system som er godt til å beskytte seg selv.
En nasjonal mangel kommunene ikke kan gjemme seg bak
Kommunen viser til NOU 2023:20 «Tegnspråk for livet», som dokumenterer den store mangelen på lærere med tegnspråkkompetanse i hele landet. Det er et legitimt poeng – og vi kjenner det godt. Det er imidlertid også en fallgruve.
At noe er vanskelig, fritar ikke kommunen fra ansvaret for å løse det. Opplæringsloven har ikke et forbehold om at retten til tegnspråkopplæring gjelder «dersom kommunen klarer å rekruttere kvalifisert personale». Retten gjelder. Punktum. Når ingen av rekrutteringstiltakene virker, kreves det en åpen samtale med foresatte om hva eleven faktisk går glipp av, og en konkret plan for hvordan dette skal erstattes. Ikke minst har kommunen et ansvar for å melde fra oppover om at ressursmangelen resulterer i systematiske lovbrudd. Når gapet mellom lovens krav og kommunens faktiske leveranse blir for stort, kan ikke lenger «rekrutteringsutfordringer» brukes som en ansvarsfraskrivelse.
Kunnskapsdepartementet må ta sin del av ansvaret
Det er imidlertid grenser for hva kommunene kan løse alene – og det er her Kunnskapsdepartementet (KD) har sviktet sitt ansvar over tid.
Mangelen på tegnspråkkompetente lærere er ikke noe som har oppstått over natten. Den er landsovergripende, den er strukturell, og ikke minst er utdanningsmuligheter for de som ikke kan tegnspråk fra før fraværende som utdanning på deltid for lærere i full jobb. Det utdannes kort og godt for få lærere med tegnspråkkompetanse i Norge. Når KD setter rammer for hvilke studietilbud som opprettes, dimensjoneres og finansieres ved landets universiteter og høyskoler, setter de samtidige rammene for hva kommunene overhodet har mulighet til å rekruttere.
Det er derfor ikke nok at departementet vedtar rettigheter i opplæringsloven. Departementet må samtidig sørge for at utdanningssystemet faktisk produserer de fagfolkene som skal realisere opplæringsloven. En rettighet uten tilhørende kompetansepolitikk er en rettighet på papiret. KD eier dette problemet like mye som den enkelte kommune – og må svare for det.
Et gjenkjennelig mønster
Dette er ikke én kommunes problem. Vi hører lignende historier fra hele landet – fra kommuner store og små, fra foreldre som sloss i møter med PPT og skoleeier, fra ungdommer som har lært seg å la være å forvente noe fordi skuffelsen er for stor.
Det som gjør denne saken spesielt talende, er ikke at noen sto frem og fortalte om det. Det er at kommunens eget svar bekrefter problemet uten å innse det. Internkontroll presenteres som et svar på spørsmål om elevenes faktiske opplæring. Det er to helt forskjellige ting. Så må faktisk de voksne ta ansvar for barns rett til opplæring, også det at de skal få den. Det ser vi ikke i det tilfellet her.
Hva må til?
Vi ber om handling.
Statsforvalterne må føre tilsyn som faktisk undersøker om elever får opplæringen – ikke bare om kommunen har rutiner for den. Kunnskapsdepartementet må ta ansvar for at lærerutdanningene dimensjoneres slik at kommunene faktisk har noe å rekruttere fra – og sette konkrete mål for antallet tegnspråkkompetente lærere som skal utdannes i årene fremover. Og kommunene må slutte å presentere risikovurderinger som dokumentasjon på at alt er i orden.
Så lenge lovverket tolkes som en administrativ øvelse fremfor en forpliktelse overfor det enkelte barnet, vil elever med rett til tegnspråkopplæring fortsette å falle mellom systemene. Det er ikke et ressursspørsmål. Det er et spørsmål om vilje til å forstå hva loven faktisk krever – og vilje til å bygge systemet som skal til for å innfri det.
Vi forventer at kunnskapsministeren og KD nå slutter å telle papirrutiner og begynner å telle timer med faktisk tegnspråkopplæring i klasserommet. Alt annet er et svik mot eleven.
