Når skolen reparerer i stedet for å forebygge
Debatt: Barn trenger trygghet og tempo tilpasset utviklingen, ikke stadig høyere press.
Publisert
Det tok oss tid å forstå at naturen har en tålegrense, at havet ikke er uuttømmelig, at innføring av hurtigvoksende arter påvirker hele økosystemer og at forsøket på å maksimere matproduksjonen har fått konsekvenser for det biologiske mangfoldet.
Når skal vi forstå at barn og unge også har en tålegrense? At flere timer, mer teori, fokus på resultater og økt læringstrykk ikke nødvendigvis fører til økt læring og en sunnere utvikling?
Når presset blir for stort
Vi hører elever fortelle om stress, ensomhet, høye krav og press. Vi ser barn og unge som ikke klarer å gå på skolen lenger, som blir utbrent og utvikler angst og depresjon. Vi leser om svakere skoleprestasjoner, om elever som må ut av skolen for å oppleve mestring. Og hvis vi ikke tar det de sier på alvor, må vi i det minste lytte til det de viser oss gjennom atferd og symptomer.
I dag brukes det mye penger på tiltak som skal dempe symptomene. Vi utvikler og investerer penger i programmer som skal få passive elever til å bevege seg mer, angstbehandlingsprogrammer som skal hjelpe engstelige elever å tørre mer og alternative opplæringsarenaer der elevene som har mistet troen på at de passer inn i skolen skal få mestre mer. Det blir som å tilby oksygenmasker til kanarifuglene så de skal tåle å bli i gruvene når luften har blitt farlig for dem.
Vi sier ikke at det er feil å utvikle gode programmer for å hjelpe barn med angst, men det er et paradoks at vi stadig fjerner naturlige beskyttelsesfaktorer fra barns oppvekst. Ofte begrunnet med at vi må spare penger eller at vi må investere i det som gir økt læringstrykk og høyere faglige prestasjoner.
Resultatet er at vi i etterkant må bruke store ressurser på å håndtere konsekvensene gjennom angstprogrammer, alternative opplæringsarenaer og pleiepenger til foresatte med barn som er så overbelastet at de ikke lenger klarer å gå på skolen.
Barn utvikler seg i sitt tempo
Barns natur er å leke, utforske og være nysgjerrige. Gjennom lek og utforsking tester de grenser og prøver ut verden, og de utvikler konsekvenstenkning og forestillingsevne. Dette er ferdigheter som er avgjørende for empati, relasjoner og evnen til å forstå fortiden og bygge fremtiden.
Tar vi med oss kunnskapen om barnets naturlige utvikling inn i klasserommene, inn i fritidsaktivitetene og i familielivet? Eller lar vi oss påvirke av de som foreslår overfiske, innføring av hurtigvoksende arter og maksimering av matproduksjonen?
Trygge rammer
Det er som regel dyrere å reparere enn å forebygge. Likevel fortsetter vi å bruke ressurser på å reparere konsekvensene i stedet for å endre det som skaper dem, mens vi ber barna om å tåle mer, foreldrene om å bli mer robuste og lærerne om å bli flinkere og mer effektive.
Vi må ta inn over oss det vi allerede vet, at barn og unge utvikler seg best i trygge rammer som tar utgangspunkt i deres naturlige tempo og utvikling. Da kan vi få en mer barnevennlig skole der stressmestring ikke lenger trenger å stå på timeplanen.
