Skolen og klimaspørsmålet: Kritisk tenkning i klimaundervisningen
Debatt: Begrepet kritisk tenkning ser ut til å være i endring.
Publisert
Professor Line Alice Ytrehus skriver i Utdanningsnytt at skolen ikke kan være nøytral i møte med klima- og naturkrisen. Jeg er enig i at skolen skal hjelpe barn og unge til å utvikle respekt for naturen, forståelse for miljøspørsmål og vilje til å ta vare på omgivelsene sine. Likevel mener jeg innlegget hennes mangler noen viktige pedagogiske og prinsipielle spørsmål.
Som professor Ytrehus er heller ikke jeg klimaforsker, og har heller ikke faglig grunnlag for å konkludere om klimaspørsmål. Derfor blir jeg nysgjerrig på hvordan personer uten spesialkompetanse på klima relativt raskt kan presentere komplekse spørsmål som om de i hovedsak er ferdig avklart – ikke bare vitenskapelig, men også pedagogisk og moralsk.
Professor Ytrehus bruker begrepet «klima- og naturkrisen». Det er interessant, fordi jeg opplever at dette krisebegrepet kommer mer fra politiske debatter og medienes overskrifter enn fra forskningsmiljøene selv.
Språket former tankene
Språk former hvordan vi tenker. Når bestemte ord og fortellinger blir dominerende over tid, påvirker de også hvordan barn og unge forstår verden rundt seg. Kanskje vi som skal ivareta kritisk tenkning også påvirkes?
Det er også interessant hvordan begrepet kritisk tenkning ser ut til å endre seg i vår tid. Skolen skal lære barn og unge å stille spørsmål, reflektere, undersøke og utvikle selvstendige vurderinger. Samtidig blir enkelte temaer, som klimaendringer, gradvis omgitt av så sterke moralske føringer at det først og fremst forventes tilslutning.
«Riktige» tanker
Professor Ytrehus skriver godt om kritisk tenkning, refleksjon og meningsbrytning – men samtidig om at skolen ikke kan være nøytral. Da lurer jeg på – finnes det også andre temaer enn klima hvor skolen ikke kan være nøytral? Hvem skal i så fall avgjøre hvilke temaer dette gjelder? Kan det være uheldig dersom skolen beveger seg fra å lære barn hvordan man tenker kritisk, til i større grad å signalisere hvordan det er riktig å tenke – og hvilke tanker som er «riktige»?
Jeg lurer på om vi undervurderer hvor sterkt vi påvirkes av gruppetenkning og mediefortellinger. Kanskje litt mer ydmykhet i møte med komplekse spørsmål også kan være nyttig – i skolen?
Det vi ikke snakker om
Barn og unge lærer ikke bare av det læreren sier. De legger også merke til hvilke spørsmål de voksne ikke stiller, ikke liker å stille – eller kanskje ikke ønsker å stille. Dersom enkelte temaer i praksis blir omgitt av så sterke moralske føringer at kritiske spørsmål oppleves som mistenkelige, kan vi ende opp med å svekke den kritiske tenkningen vi hevder at vi ønsker å styrke.
Poenget med kritisk tenkning, slik jeg opplever det, er ikke bare å tåle synspunkter vi mener er feil. Det handler også om at det vi trodde var klart og tydelig, og ferdig tenkt – kanskje ikke alltid er fullt så enkelt likevel.
Dette er absolutt en krevende øvelse, men også noe barn og unge fortjener å lære. Framtidens klimaforskere befinner seg jo blant dem.
