Elever med funksjonsnedsettelse må ikke ende på benken
Debatt: Når elever som vil delta i fysisk aktivitet, blir sittende på benken, er det et tegn på at skolen ikke er rigget for alle.
Hvis «Team Pølsa» har vist oss noe, er det dette: Problemet ligger sjelden hos barna. Problemet oppstår når undervisningen og organiseringen ikke er tilpasset elevenes forutsetninger – fysisk, pedagogisk og kulturelt.
Elever med en funksjonsnedsettelse er ikke en marginal gruppe. Mellom 3 og 10 prosent av alle barn i Norge, opptil 136 000, lever med en funksjonsnedsettelse. Inkluderer vi nevrodiversitet som autisme, ADHD eller Tourettes, blir tallet betydelig høyere.
Samtidig viser forskning at 17 prosent av barn med funksjonsnedsettelser ikke har besøkt venner det siste året. Rundt halvparten blir sjelden invitert med i lek og aktivitet. For mange er skolen nøkkelen til sosiale relasjoner og mestring.
Men ekskluderingen blir ofte særlig tydelig i kroppsøving. Her blir elevene synlige på en annen måte enn bak skolepulten. Og oppmerksomheten rettes lett mot det de ikke kan, og mange ender på benken.
Når elever som vil delta i fysisk aktivitet, blir sittende på benken, er det et tegn på at skolen ikke er rigget for alle. For eleven det gjelder, handler det ikke bare om kroppsøving, men om å bli stående utenfor fellesskapet.
Forskningen er tydelig: Lærere ønsker å inkludere. De etterspør kompetanse og verktøy som gjør det mulig å lykkes i praksis. Mange beskriver dette arbeidet som faglig krevende. Ikke fordi det er uønsket, men fordi de mangler støtte til å omsette gode intensjoner i praksis.
Når vilje møter virkelighet
Det er lett å peke på lærere når denne kompetansen mangler. Da plasseres ansvaret feil. Læreren er nøkkelen.
Norske lærere uttrykker gjennomgående positive holdninger til inkludering. Samfunnet deler disse verdiene. Likevel viser forskningen et vedvarende gap mellom intensjoner og praksis, særlig i kroppsøving. Elever rapporterer fortsatt at de tas ut av undervisningen, segregeres eller blir passive.
Dette skjer ikke fordi lærere mangler engasjement. Kroppsøving er et fag med stramme rammer: læreplanmål, vurderingskrav, korte økter, store elevgrupper og sterke forventninger knyttet til prestasjon og fysisk dyktighet. Å få til reell inkludering innenfor disse rammene er krevende. Det er en profesjonsutfordring.
Det er nettopp her behovet for kompetanse blir tydelig.
Lærerne mangler verktøy
Mange lærere søker det unike løsningen til å inkludere nettopp den eleven de har i klassen. Ofte med en tro de selv må komme opp med denne løsningen eller at den eksisterer som et vidunderhjelpemiddel.
Men inkludering av elever med en funksjonsnedsettelse handler sjeldent om vidundere, magisk tenkning eller om «spesialpedagogikk». Det handler om konkrete grep, og om å gjøre mer av det vi vet virker.
42 prosent av lærere som underviser i kroppsøving på 1. - 4. trinn har ikke formel utdanning i faget, ifølge en rapport fra Ingrid Ø. Buaas på NTNU.
Ser vi på lærerutdanningene innen kroppsøving eller praktisk-estetiske fag, er under 7 prosent av studiepoengene rettet mot inkludering av elever funksjonsnedsettelse, flere steder langt mindre.
Det er derfor ikke overraskende at lærere etterspør mer kompetanse i å inkludere elever med ulike forutsetninger, både i grunnskolen og videregående. De ber ikke om lavere ambisjoner, men om flere pedagogiske verktøy for å tilpasse undervisning, organisering og vurdering - uten å gi avkall på fagets mål.
Elever på benken er et systemansvar
Når elever sitter på benken, er det sjelden et uttrykk for manglende vilje hos læreren. Det er et tegn på at læreren står i en krevende situasjon, uten tilstrekkelig støtte.
Dette gjør inkludering sårbar og i stor grad personavhengig. Noen lærere finner løsninger gjennom egen innsats, mens andre mangler rammer for å gjøre det samme. Resultatet er store forskjeller mellom klasser og skoler.
Og det skal ikke være tilfeldig om en elev med en funksjonsnedsettelse får delta.
Dette er ikke bare et læreransvar, det er et systemansvar. Skoleeiere og skoleledere har et særlig ansvar. Hver vår legges kabalen for undervisningstimer ved landets over 2600 grunnskoler og rundt 400 videregående skoler.
Skal inkludering bli mer enn et ideal, må skoleeiere prioritere det systematisk, blant annet gjennom etter- og videreutdanning som styrker læreres kompetanse i arbeidet de allerede står i.
Det krever ikke nødvendigvis flere prosjekter, men tydeligere prioriteringer.
Lærerutdanningene må ta ansvar
Vi som utdanner kroppsøvingslærere, må ta et tydeligere ansvar. Bare 7 prosent av mange lærerutdanninger er rettet mot inkludering. Og her blander vi ofte ulike marginaliserte grupper som gjør at elever med funksjonsnedsettelse for lite plass. Samtidig etterspør lærere i skolene nettopp denne kompetansen. Da må vi på lærerutdanningene justere kursen.
Inkludering må være en grunnleggende del av hvordan vi utdanner lærere, ikke et tillegg. Det som er nødvendig for nogen, er ofte bra for alle!
Det innebærer også å utvikle etterutdanning som er mer fleksibel og relevant for lærere i en travel skolehverdag. Den må ta utgangspunkt i lærerens egen kontekst og bidra til å styrke evnen til å jobbe inkluderende innenfor eksisterende rammer.
Hvis vi mener alvor med inkludering, kan ikke elever bli sittende på benken. Da må vi gjøre det enklere å få det til i praksis.
