Vi kan ikke outsource tenking til KI
Debatt: Vi trenger politikere som investerer i ressurser og rammeverk for en norsk skole med KI-kompetanse.
Publisert
Kunstig intelligens kan gi elever raske svar og imponerende produkter. Men dersom skolen forveksler teknologisk produksjon med faktisk læring, risikerer vi samtidig å outsource selve tenkingen, og med det også selve skolens mandat.
NKUL 2026
Det viktigste jeg sitter igjen med etter NKUL 2026[1], er at kunstig intelligens tvinger skolen tilbake til grunnleggende spørsmål: Hva er læring? Hva vil det egentlig si å tenke? Vi står midt i en teknologisk-industriell revolusjon hvor maskinkraft ikke lenger først og fremst overtar for muskelkraft, men for hjernekraft. Gjennom konferansen gikk en erkjennelse igjen på tvers av innlegg: Ny teknologi generelt, og KI spesielt, gir oss en mulighet til å styrke profesjonen vår. Men da må læring fortsatt være det styrende premisset for teknologien.
For meg ble dette til flere «eureka-øyeblikk» underveis i festivaluka. Gjennom videreutdanning i profesjonsfaglig digital kompetanse har jeg kjent på spenningsfeltet mellom didaktikk og teknologi i egen lærerpraksis. KI utfordrer selve forståelsen av hva læring er. I arbeid med chatbotter og språkmodeller har jeg opplevd hvordan elever ser ut til å miste noe på veien. Ikke av motivasjon eller produktivitet, men i selve læringsarbeidet. Mange vender tilbake til ChatGPT så snart strukturen i timen åpnes litt opp. Den glatte ferdigteksten framstår ofte som tryggere enn den krevende tankeprosessen.
Hjernen er fortsatt stjernen
Det mest faglig relevante jeg hørte under NKUL, var derfor foredraget «Hjernen er fortsatt stjernen» ved lærer og førsteamanuensis Andreas Haraldsrud ved Universitetet i Oslo.[2] Mens mange KI-diskusjoner handler om verktøy og kontroll, tok Haraldsrud oss tilbake til noe grunnleggende: Læring skjer fortsatt i hjernen.
Forskning på hukommelse og læringspsykologi peker fremdeles i samme retning: mennesker lærer gjennom aktiv bearbeiding og innsats. God læring innebærer ofte friksjon og anstrengelse. Nettopp derfor blir generativ KI også pedagogisk krevende. Teknologien er ekstremt god til å redusere motstand læring faktisk krever. Haraldsrud beskrev dette som en risiko for «kognitiv latskap». Følgelig må skolen utvikle elevers prompt litteracy, slik at KI brukes til å støtte elevens egne kognitive prosesser framfor å erstatte dem.[3]
I mitt arbeid med KI-feltet tenker jeg på ofte på KI-generert tekst som en form for «ultraprosessert tekst». Akkurat som ultraprosessert mat kan gi en rask følelse av metthet uten særlig næring, kan ultraprosessert tekst gi en opplevelse av forståelse uten at eleven nødvendigvis har vært gjennom læringsarbeidet som bygger varig kunnskap. Man blir lett mett, men også fort sulten igjen. Slik tekst er forlokkende og mulig avhengighetsskapende. Når eleven alltid har tilgang til raske svar og ferdige formuleringer, blir det stadig enklere å hoppe over den produktive friksjonen som faktisk utvikler forståelse.
Sosiale skillelinjer og KI
Metaforen gir også mening på et annet nivå. Tilgang til og konsum av ultraprosessert mat følger ofte sosiale skillelinjer. Det samme kan i økende grad gjelde KI. Elevene opplever språkmodellene som enkle å bruke, men teknologien og dens konsekvenser er samtidig grunnleggende vanskelig å forstå. Forskjellen mellom elever som lærer å bruke KI til å utvikle egen tenkning, og elever som gradvis blir passive konsumenter av ferdigproduserte svar, kan derfor bli en ny form for kunnskapsulikhet.
Samtidig tror jeg det er uklokt å møte dette med teknologifrykt eller forbudstenkning. Kunstig intelligens er allerede en del av barn og unges hverdag, både i og utenfor skolen. Det betyr ikke automatisk at elevene er "digital-natives" med høy KI-kompetanse.[4] Mange unge lever i en KI-verden som utvikler seg raskere enn skolesystemet klarer å forstå. Skolen snakker ofte om KI som et hjelpemiddel i enkelttimer, eller et problem knyttet til juks, langt fra elevers teknologivirkelighet. Derfor oppleves nok skolens KI-fokus stadig mindre relevant for mange unge. Under NKUL etterlyste den påtroppende lederen i Elevorganisasjonen, August Østby, en tetting av gapet mellom elevenes KI-verden og skolens KI-verden.
Dette handler med andre ord om samfunnets evne til å møte teknologirevolusjonen på KI-kompetente måter. Under konferansen understreket Risto Uuk, en av bidragsyterne til EUs AI Act, hvor viktig regulering og kritisk AI litteracy blir i skolesektoren framover.[5] Teknologi er aldri nøytral. Algoritmer og kommersielle interesser former allerede hvordan barn og unge leser, skriver og orienterer seg i verden. Da blir spørsmålet om KI-kompetanse også et spørsmål om makt og ulikhet. Hvem lærer å bruke teknologien til å utvikle egen tenkning, og hvem ender opp med å outsource den?
Vi må bruke mer tid på å lære om KI
Misforstå meg rett: dette er ikke et argument for «KI ut av skolen». Tvert imot tror jeg vi må bruke langt mer tid på å lære om KI og lære med KI i skolen. På NKUL traff jeg skoler og fagmiljøer som arbeider systematisk med KI-kompetanse og læring.[6] Flere steder får både lærere og elever opplæring i hvordan KI kan brukes læringsfremmende, blant annet gjennom læringsassistenter som utfordrer elevene med spørsmål, refleksjon og gjenhenting framfor bare å gi fasitsvar. Det er her jeg tror noe av det største mulighetsrommet ligger. Brukt riktig av KI-kompetente lærere og elever kan kunstig intelligens støtte læring. Men da må alle skoler i Norge få mulighet til å utvikle slik kompetanse. Såpass skylder vi den oppvoksende generasjonen.
Derfor trenger vi politikere som investerer i ressurser og rammeverk for en norsk skole med KI-kompetanse. Vi trenger profesjonsfellesskap med tid nok til å diskutere hva læring og dannelse skal være i KI-skolen. Vi trenger skoleeiere med incentiv nok til å satse på kompetanseheving og utviklingsarbeid. Og vi trenger en offentlig samtale om KI som handler om mer enn verktøy og kontroll. For læringen skjer fortsatt i hjernen. Ikke i chatbotten.
Referanser
[1] NKUL 2026, arrangert ved NTNU i Trondheim, 6.–8. mai: https://www.nkul.no
[2] Andreas Haraldsrud (2026): «Hjernen er fortsatt stjernen». Foredrag under NKUL 2026, Trondheim.
[3] Federiakin mfl. (2024): «Prompt engineering» beskrives som en sentral ferdighet i møte med generativ kunstig intelligens og læring.
[4] Forestillingen om unge som «digital natives» har blitt utfordret av forskere, blant annet Blikstad-Balas (2020) og Jaakkola mfl. (2024), som påpeker at det å være oppvokst med digital teknologi ikke nødvendigvis betyr at man forstår hvordan teknologien virker, eller hvordan den bør brukes læringsfremmende.
[5] Risto Uuk (2026): innlegg om AI Act og utdanning under NKUL 2026, Trondheim. Les om AI Act her: https://artificialintelligenceact.eu/
[6] Utviklingsarbeid presentert av Kristiansand Katedralskole Gimle og Ole Vig VGS under NKUL 2026 viste konkrete eksempler på systematisk arbeid med PfDK og KI-kompetanse i skolen.
