Inkludering av barn med barneautisme – når idealer møter en presset virkelighet
Debatt: Inkludering er et honnørord i skolepolitikken. Men ord skaper verken trygghet, bemanning eller hjelp til barna som trenger det.
Publisert
Etter å ha lest mange artikler og innlegg fra frustrerte foresatte med barn som har diagnosen barneautisme, og som har fått avslag på søknader til spesialskoler, føler jeg nå for å gi oss ansatte i skolen en stemme i denne debatten. Jeg føler med disse foresatte, og synes det er helt hårreisende med alle avslagene som nå er sendt ut. Bare sånn at det er sagt.
Inkludering er et grunnleggende prinsipp i norsk skole. Alle barn har rett til opplæring i fellesskap, uavhengig av diagnose eller funksjonsnivå. I Osloskolen har dette ført til at stadig flere barn med barneautisme inkluderes i normalskolen.
Gode intensjoner
Intensjonen er god, verdibasert og riktig. Likevel viser hverdagen i skolen tydelig at inkluderingen ofte skjer uten nødvendige rammer – og at konsekvensene i stor grad bæres av ansatte og barn. Utviklingen i Osloskolen viser hvor stort presset har blitt: I år var det 343 søkere til 74 tilrettelagte plasser, mot 271 året før. Resultatet er at mange barn plasseres på nærskolen, som verken er bygd eller rigget for dem.
Dette er ikke enkeltsaker, men et strukturelt problem: Flere barn med store behov skal ivaretas i et system som allerede mangler kapasitet, kompetanse og ressurser.
I praksis er det ofte assistenter og barne- og ungdomsarbeidere som får hovedansvaret for oppfølgingen. De gjør en uvurderlig innsats, men mangler ofte spesialpedagogisk utdanning og får begrenset veiledning. Likevel forventes det at de skal håndtere utagering, skape struktur, lage tilpassede opplegg og ivareta barnets trygghet – ofte alene.
Systemet svikter de mest sårbare
Mange ansatte opplever en arbeidshverdag preget av skriking, uro og svært krevende situasjoner, både fysisk og psykisk. Vi gjør så godt vi kan, men mange har møtt veggen i form av frustrasjon, snørr og tårer. Jeg er den første til å innrømme at jeg har grått på jobb i år. Har du?
Dette er ikke kritikk av barna, men av et system som svikter de mest sårbare. Barn med autisme trenger voksne med høy kompetanse og en skolehverdag med god bemanning og støtte.
Når kravene øker uten at rammene styrkes, fører det til stor slitasje. Mange ansatte står mellom hensynet til barnet med autisme, resten av elevgruppen, dokumentasjon og foreldresamarbeid – ofte uten pauser, avlastning eller faglig støtte.
Konsekvensene blir høyt sykefravær. Når ansatte blir sykemeldte, fører det til underbemanning og flere vikarer. De som er igjen, får større belastning, og risikoen for nye sykemeldinger øker. Systemet sliter ut sine egne ansatte.
Uforutsigbar hverdag
Denne uforutsigbarheten rammer barna aller mest: Barn innen autismespekteret er ofte avhengige av kjente voksne, faste strukturer og tydelige rammer for å føle trygghet. Hyppige vikarer og uforutsigbare dager kan føre til mer uro, stress og utagering. En ny rapport fra Utdanningsdirektoratet viser også en kraftig økning i skolefraværet, og skolene klarer ikke å ta godt nok vare på barn med ekstra behov.
Et annet viktig aspekt er det sosiale. Barn med barneautisme kan uttrykke seg eller opptre på måter som oppleves annerledes for medelever. Dette kan gjøre andre barn usikre på hvordan de skal nærme seg dem. Uten tilstrekkelig veiledning og støtte kan dette skape avstand og føre til utenforskap, selv om barnet formelt er inkludert i klassen. Kort sagt: inkludering kan føre til utenforskap. Dermed risikerer man at inkludering i praksis blir en plassering i klasserommet – uten reell sosial deltakelse.
I tillegg er det store forskjeller i bemanning mellom skole og AKS. I skoletiden kan det være flere ressurser, tettere oppfølging og tydelig struktur. Men når skoledagen er over og AKS tar over, forsvinner mye av dette. For barn med barneautisme kan overgangen bli utrygg og kaotisk. Lavere bemanning fører ofte til mer stress, uro og utagering. For oss ansatte betyr det en hverdag der vi kjenner på utilstrekkelighet – vi rekker ikke over alle, og vi strekker ikke til, verken for disse barna eller for resten av elevgruppen. Skal inkludering tas på alvor, må den gjelde hele dagen, også etter kl. 13.30. Barnas behov forsvinner ikke når skoledagen er over – det gjør heller ikke vårt ansvar.
Inkludering må være mer enn et honnørord
Inkludering kan ikke bare være et ideal eller et administrativt vedtak. Den må følges av reelle investeringer i mennesker og strukturer. Dersom barns rett til inkludering skal ivaretas på en forsvarlig måte, må også de ansatte få rammer som gjør jobben mulig å stå i. Dette betyr at vi ansatte må kunne trygges på at vi får økt og stabil bemanning, målrettet kompetanseheving innen autismespekteret, samt bedre støtte og veiledning til både lærere, assistenter og fagarbeidere. Det trengs færre midlertidige løsninger og mer forutsigbarhet. Realistiske forventninger til hva ansatte kan håndtere er også avgjørende.
Ekte inkludering handler ikke om å flytte barn inn i et system som ikke er rigget for dem. Det handler om å bygge et system som faktisk tåler mangfold – uten at prisen betales av de mest sårbare barna eller de ansatte som står i det hver dag.
Vi trenger ikke flere tomme honnørord. Det vi trenger er nok hender, nok tid og nok støtte til å gi barna det de har krav på. Er det virkelig for mye å be om?
