Vi må slutte å romantisere relasjoner i barnehagen
Debatt: Relasjoner handler ikke bare om hva den voksne gir. De handler også om hva barnet har kapasitet til å ta imot.
Publisert
Få setninger har høyere status i norske barnehager enn denne: «Kvaliteten i relasjonen mellom barn og voksne er alltid den voksnes ansvar.» Det er en sannhet med store modifikasjoner.
Den står nesten urokkelig. Som et pedagogisk grunnfjell. Den brukes i forelesninger, i veiledning, på personalmøter og i diskusjoner om barn som strever. Og for all del — jeg forstår hvorfor. Barn er barn. Voksne er voksne. Det skal aldri være et barns ansvar å reparere relasjonen til en voksen. Likevel tror jeg vi har gjort denne setningen litt for hellig.
For når noe gjentas lenge nok uten motforestillinger, slutter det å være et faglig prinsipp og begynner å ligne en trosbekjennelse. Og akkurat her mener jeg pedagogikken tidvis beveger seg litt for langt bort fra virkeligheten. Noen barn er så preget av livet de har levd, av nervesystemet de bærer med seg eller av utfordringene de står i, at relasjonen til voksne blir vanskelig nesten uansett hvor varme, stabile og kompetente de voksne er.
Kompliserte relasjoner
Det betyr ikke at den voksne har gjort en dårlig jobb. Og det betyr heller ikke at barnet har «skylden». Men det betyr at relasjoner er mer kompliserte enn det pedagogiske slagord ofte gir inntrykk av.
Vi liker å snakke om relasjoner som om de er noe den voksne kan bygge dersom man bare bruker riktig metode. Som om nok trygghet, nok anerkjennelse og nok følelsesregulering automatisk vil føre til nærhet og tillit. Noen ganger skjer det. Andre ganger gjør det ikke det. For det finnes barn som lever i konstant alarmberedskap. Barn som aldri helt senker skuldrene. Barn som møter korrigering som et angrep, nærhet som kontroll eller grenser som en trussel. Barn som er så vant til uro, skuffelser eller uforutsigbarhet at de rett og slett ikke klarer å møte voksne med den grunnleggende tilliten vi forventer.
Og da hjelper det ikke alltid hvor trygg du er.
Dette er kanskje noe av det mest krevende å erkjenne i barnehagefeltet. For vi vil så gjerne tro at alle barn kan «nås» dersom den voksne bare er god nok. Det er en vakker tanke. Problemet er bare at virkeligheten ikke alltid er like vakker. Noen barn avviser kontakt konstant. Ikke bare én dag, men over måneder og år. Noen søker aldri trøst. Noen reagerer på varme med aggresjon. Andre pendler voldsomt mellom nærhet og avvisning. Noen tåler ikke blikket ditt. Andre tåler ikke at du går fra dem.
Og da blir det for enkelt å si: «Relasjonen er den voksnes ansvar.»
For hva betyr egentlig det i praksis? Betyr det at enhver vanskelig relasjon skyldes manglende relasjonskompetanse hos den voksne? Betyr det at en pedagog som står i konstante konflikter med et barn nødvendigvis gjør noe feil? Betyr det at dersom barnet fortsatt ikke føler trygghet, så har den voksne mislyktes? Jeg mener svaret må være nei. Ikke fordi voksne skal fraskrive seg ansvar. Tvert imot. Voksne har fortsatt hovedansvaret for å møte barnet med trygghet, varme og profesjonalitet. Det ansvaret forsvinner aldri. Men relasjoner oppstår ikke i et vakuum.
Ingen kommer med blanke ark
Barn kommer ikke inn i barnehagen som blanke ark. De kommer med erfaringer, temperament, traumer, språk, tilknytning, nevrologi og stressrespons allerede skrevet inn i kroppen. Enkelte barn bærer med seg så mye uro at relasjonen til voksne blir preget før den nesten har begynt. Det betyr ikke at barnet er «umulig». Det betyr ikke at man skal gi opp. Men det betyr kanskje at vi må slutte å måle kvaliteten på den voksne ut fra hvor nær og harmonisk relasjonen blir.
For noen ganger er den største seieren at barnet tolererer deg.
Det høres brutalt ut, men jeg tror mange som faktisk jobber tett på de mest krevende barna vet akkurat hva jeg mener. Noen ganger handler relasjonsarbeid ikke om koselige samspillsøyeblikk eller magiske gjennombrudd. Noen ganger handler det om å tåle å bli avvist uten å trekke seg unna. Om å møte aggresjon uten å bli sint tilbake. Om å stå i en relasjon som aldri føles gjensidig, men hvor du likevel fortsetter å møte barnet med stabilitet dag etter dag. Det er også relasjonsarbeid. Kanskje det mest krevende av alt.
Pedagogikken romantiserer relasjoner
Problemet er at pedagogikken tidvis romantiserer relasjoner litt for mye. Vi elsker fortellingen om den trygge voksne som «når inn» til barnet til slutt. Den voksne som med nok tålmodighet smelter isen. Men noen barn har så mye is i systemet at den ikke smelter på veldig lenge. Og det må vi tørre å si høyt. For hvis ikke risikerer vi å gjøre to ting samtidig: Vi påfører ansatte enorm skyldfølelse, samtidig som vi undervurderer hvor alvorlige enkelte barns utfordringer faktisk er.
For sannheten er at noen barn trenger langt mer enn én god voksen i barnehagen. De trenger omfattende oppfølging, spesialpedagogikk, behandling, stabile rammer over mange år og et helt støtteapparat rundt seg. Det er ikke et nederlag å erkjenne det. Det er tvert imot å ta barnet på alvor. Jeg tror også denne diskusjonen blir vanskelig fordi mange er redde for hva alternativet kan åpne for. Dersom man begynner å si at relasjoner ikke alltid lykkes, frykter man kanskje at voksne skal begynne å skylde på barn.
Den frykten forstår jeg.
For selvfølgelig finnes det voksne som håndterer barn dårlig. Voksne som går i maktkamp, blir kalde, mister kontrollen eller tolker barns atferd moralsk i stedet for pedagogisk. Den typen voksenansvar må vi aldri slutte å snakke om. Men det betyr fortsatt ikke at enhver vanskelig relasjon kan forklares med at den voksne mangler kompetanse. Noen ganger handler det om at barnet, av grunner ingen har skyld i, rett og slett ikke er i stand til å møte relasjonen på en trygg og gjensidig måte der og da. Det burde egentlig ikke være kontroversielt å si. Det burde være faglig realisme.
For relasjoner handler ikke bare om hva den voksne gir. De handler også om hva barnet har kapasitet til å ta imot.
