Norskfagets uformelle kanon

Norskfaget har ingen formalisert kanon. Læreplanen i norsk LK20 navngir ingen forfattere eller verk som alle elever skal lese (Utdanningsdirektoratet, 2020). Likevel vender spørsmålet stadig tilbake i faglige diskusjoner: Finnes det likevel en kanon i praksis?

Spørsmålet har fått fornyet aktualitet gjennom arbeidet med å utvikle veiledende innholdslister i norskfaget. Våren 2026 publiserte Utdanningsdirektoratet et første utkast til slike lister i flere fag, blant annet norsk, samisk, samfunnsfag og musikk (Utdanningsdirektoratet, 2026). Listene er sendt ut på høring og er ment som støtte for læreres arbeid med læreplanene, samtidig som de kan fungere som et utgangspunkt for felles referanser i undervisningen.

De foreløpige utkastene gjelder barnetrinnene fra første til sjuende trinn. Forslag til innholdslister for ungdomstrinnene er ennå ikke ferdige, og vil bli lagt ut på et senere tidspunkt.

Blant tekstene som foreslås i norskfaget for barnetrinnet, er blant annet eventyr som «Askeladden som kappåt med trollet» og «Østenfor sol og vestenfor måne», dikt som «Mauren» av Inger Hagerup og «Regn» av Sigbjørn Obstfelder, samt nyere barne- og ungdomslitteratur som Tonje Glimmerdal av Maria Parr og Kurt koker hodet av Erlend Loe.

Listene inkluderer også sakprosa, blant annet Håndbok for unge antirasister av Tinashe Williamson og Thea Jacobsen, i tillegg til samiske tekster som Paulus Utsis «Joiken» og Karen Anne Buljos Nieidagorži / Pikefossen. Samlet sett viser utvalget en kombinasjon av etablerte tekster fra norsk litteraturtradisjon, nyere barne- og ungdomslitteratur, sakprosa og tekster som representerer samiske og nasjonale minoriteters kultur.

Eksemplene illustrerer hvordan utvalget har tenkt når det gjelder tekster og forfatterskap som kan fungere som felles referanser på norskfagets barnetrinn, og kan gi oss en pekepinn om hvordan utvalg og omfang vil kunne bli seende ut på ungdomstrinnet.

Les også: Elevene skal lære om Bjørnson, Karpe, Mari Boine og 22. juli

Lærernes valg av litteratur

Når arbeidet med innholdslister for ungdomstrinnet nå skal videreføres, kan det være relevant å vite hvilken praksis lærerne har i dag når det gjelder valg av litteratur til norskundervisningen.

Det følgende bygger på materiale fra min masteroppgave Når norsklærerne velger (Urberg, 2025). Her har jeg analysert faglærerrapporter fra muntlig eksamen i norsk på 10. trinn våren 2024. I rapportene oppgir lærerne hvilke tekster elevene er godt kjent med fra undervisningen, og materialet gir dermed et innblikk i hvilke tekster norsklærere faktisk velger og prioriterer i undervisningen.

Studien er gjennomført som en dokumentstudie med innslag av kvantitativ innholdsanalyse, der alle tekstene i rapportene ble systematisk kartlagt og kategorisert. Materialet gir dermed et samlet bilde av hvilke tekster som forekommer i undervisningen, og hvor ofte de blir brukt.¹

Det kan i denne sammenhengen være interessant å merke seg at flere av forfatterne som er representert i utkastet til innholdslister for barnetrinnet, også forekommer i materialet fra faglærerrapportene på 10. trinn. Dette gjelder blant annet Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Inger Hagerup, Sigbjørn Obstfelder, Dikken Zwilgmeyer, Johan Borgen, Lars Mæhle, Erlend Loe og Maria Parr.

I noen tilfeller forekommer også enkelttekster fra innholdslistene i flere av faglærerrapportene, blant annet «Piken med svovelstikkene», «Ja, vi elsker», «Margrete Kind» og «Nordmannen». Selv om disse tekstene ikke tilhører de mest brukte i materialet, viser de likevel at enkelte tekster sirkulerer gjennom ulike deler av skoleløpet. Dette kan peke mot en viss kontinuitet i hvilke tekster og forfatterskap som brukes i norskfaget.

Materialet åpner dermed for et mer empirisk spørsmål: Finnes det allerede konturer av et sett tekster som relativt mange lærere velger i undervisningen?

Mønstre i tekstvalget

Materialet bygger på 69 faglærerrapporter og omfatter et omfattende tekstgrunnlag fra undervisningen. Til sammen inneholder rapportene 1380 registrerte tekster, fordelt på 636 ulike titler og 387 ulike forfattere.

Selv om materialet samlet sett rommer en betydelig bredde i tekstutvalg, fremtrer det også en tydelig konsentrasjon rundt enkelte verk. Tabellen under viser tekster som forekommer i minst 15 prosent av faglærerrapportene, og gir dermed et bilde av hvilke tekster som går igjen i en betydelig andel av rapportene.

Dette mønsteret kan vanskelig forklares som tilfeldig. Når de samme tekstene går igjen i et betydelig antall rapporter fra ulike skoler, kan det tyde på at enkelte verk har fått en særlig stabil plass i norskundervisningen.

At over halvparten av rapportene oppgir Karens jul, og nær halvparten Att döda ett barn, kan indikere en betydelig grad av overlapp i tekstvalg på tvers av skoler og regioner. Også tekster som Karen, Du må ikke sove, Victoria og Et dukkehjem forekommer i en stor andel av rapportene, noe som ytterligere understreker at enkelte tekster ser ut til å bli valgt av mange lærere uavhengig av lokal kontekst.

Samtidig viser tabellen at tekstutvalget i norskfaget ikke bare består av klassiske litterære verk. Nyere tekster forekommer også i flere rapporter. Romaner som Tante Ulrikkes vei, Hør her’a og Barsakh peker mot en tydelig tilstedeværelse av samtidslitteratur i undervisningen. At slike verk forekommer sammen med tekster som Karen, Karens jul og Et dukkehjem, viser at den delen av tekstutvalget som går igjen i rapportene, ikke bare består av tradisjonelt kanoniserte verk, men også rommer nyere litteratur.

I tillegg finner vi multimodale tekster i materialet. Tv-serien Rådebank, kortfilmen Skylappjenta og filmatiseringen av Att döda ett barn viser at også audiovisuelle fortellinger inngår i tekstgrunnlaget som elevene arbeider med. Det betyr at mønstrene i materialet ikke bare handler om hvilke litterære tekster som velges, men også om hvilke uttrykksformer lærerne ser ut til å oppfatte som faglig relevante i norskundervisningen.

Materialet tegner dermed et bilde av et norskfag der tekstutvalget preges både av etablerte litterære verk med en tydelig plass i litteraturhistorien og av nyere tekster og medieuttrykk som speiler samtidens fortellinger og uttrykksformer. Det er nettopp denne kombinasjonen av tradisjon og samtid som gjør materialet særlig interessant i diskusjonen om felles referanser i norskfaget.

Hva tekstene har til felles

Når vi ser nærmere på tekstene som forekommer i en betydelig andel av rapportene, fremstår flere fellestrekk:

• De er relativt korte og egner seg for nærlesing.

• De fungerer som tydelige representanter for litteraturhistoriske perioder.

• De er godt etablert i lærebøker og antologier.

• De gir gode muligheter for arbeid med virkemidler og tolkningskompetanse.

Disse fellestrekkene gjelder ikke nødvendigvis hele materialet, men de ser særlig ut til å kjennetegne tekstene som forekommer hyppigst i rapportene. Mange av tekstene er relativt korte og oversiktlige, noe som gjør dem godt egnet til arbeid med nærlesing i klasserommet. Slike tekster gir lærerne mulighet til å arbeide grundig med språklige og litterære virkemidler, samtidig som de er håndterbare innenfor rammene av undervisningen.

Dette er ikke uviktig. I en skolehverdag der tid, progresjon og vurdering spiller inn på tekstvalgene, vil tekster som er både tilgjengelige og analysemessig rike, ofte få en særlig praktisk verdi.

Flere av tekstene fungerer også som tydelige representanter for litteraturhistoriske perioder eller sjangre. Tekster som Karens jul, Karen, Victoria og Et dukkehjem har lenge hatt en sentral plass i norsk litteraturhistorie og er godt etablert i lærebøker og antologier. Dette kan bidra til å forklare hvorfor de fortsatt går igjen i undervisningen. De fungerer ikke bare som enkelttekster, men også som innganger til større faglige sammenhenger, som realismen, naturalismen, modernismen eller dramatiske former.

Samtidig viser materialet at også nyere tekster inngår i dette mønsteret. Romaner som Tante Ulrikkes vei og Hør her’a, samt kortfilmer og tv-serier som Skylappjenta og Rådebank, peker mot en tydelig tilstedeværelse av samtidslitteratur og nyere medieuttrykk i undervisningen. Disse tekstene kan gi elevene innganger til temaer og erfaringer som oppleves relevante i deres egen samtid, og kan dermed fungere som bro mellom fagets etablerte teksttradisjon og elevenes egen erfaringsverden.

Felles for mange av tekstene er dessuten at de gir gode muligheter for arbeid med tolkning, tematikk og litterære virkemidler. De egner seg dermed godt som utgangspunkt for faglige samtaler, analyse og refleksjon i klasserommet. Mange av dem åpner også for sammenligning på tvers av sjangre og uttrykksformer, slik vi ser når både den litterære teksten og filmatiseringen av Att döda ett barn forekommer i materialet.

Samlet sett kan disse trekkene bidra til å forklare hvorfor enkelte tekster ser ut til å få en mer stabil plass i undervisningen enn andre. Funnene kan også ses i lys av tidligere forskning. Blikstad Balas og Roe (2020) viser at noveller ofte fungerer som modelltekster og sjangereksempler i undervisningen, nettopp fordi de egner seg for nærlesing og arbeid med litterære virkemidler. Hallvard Kjelen (2013) peker på at læreres litteraturvalg i stor grad er pragmatiske og klasseromsorienterte, heller enn eksplisitt begrunnet i kanontenkning.

I lys av dette kan de hyppige tekstvalgene forstås som uttrykk for profesjonelle vurderinger av hva som fungerer i undervisningen. Når slike valg gjentas på tvers av skoler og regioner, kan de over tid bidra til å etablere felles referanser. Det betyr ikke at lærerne nødvendigvis tenker i kanonbegreper når de velger tekster, men at praksis likevel kan få en kanoniserende effekt.

Bredde og individuell variasjon

Samtidig som materialet viser tydelig konsentrasjon i toppen, preges det også av stor variasjon. Av de 1380 registrerte tekstforekomstene er 636 ulike titler representert, og nær en tredjedel av tekstene forekommer kun én gang i materialet. Dette viser at tekstutvalget i norskfaget samlet sett er svært omfattende.

Selv om enkelte tekster går igjen i mange rapporter, velger lærerne også et stort antall andre tekster som ikke nødvendigvis deles av mange andre. Denne variasjonen tyder på at lærere ikke bare følger en etablert tradisjon, men også gjør selvstendige vurderinger i møte med egne elevgrupper, undervisningsopplegg og faglige prioriteringer. Dette er et viktig poeng, fordi det nyanserer forestillingen om at norskfaget i praksis er styrt av en snever eller fastlagt tekstliste.

Materialet viser dermed et dobbelt mønster. På den ene siden finnes det tekster som ser ut til å ha fått en relativt stabil plass i undervisningen, og som går igjen i mange rapporter. På den andre siden finnes det et stort mangfold av tekster som bare forekommer én eller noen få ganger. Denne spenningen mellom felles referanser og individuelle valg ser ut til å være et grunnleggende trekk ved tekstutvalget i norskfaget.

Dette tyder på at norsklærere både forholder seg til en form for felles litterær tradisjon og samtidig utøver betydelig profesjonelt skjønn i valg av tekster. De tekstene som går igjen, ser ikke ut til å bli valgt fordi de er formelt pålagt, men fordi mange lærere uavhengig av hverandre finner dem faglig brukbare og undervisningsmessig hensiktsmessige.

Materialet kan derfor vanskelig reduseres til en fast eller entydig tekstliste. Snarere fremstår praksisen som dynamisk, der både stabilitet og variasjon eksisterer side om side i lærernes tekstvalg. Nettopp denne kombinasjonen av gjentatte tekstvalg og stor individuell variasjon kan gi grunnlag for å snakke om konturer av en uformell kanon i norskfaget.

Konturer av en uformell kanon

Når man ser materialet under ett, fremtrer et tydelig dobbelt mønster. På den ene siden finnes en konsentrasjon rundt enkelte verk som går igjen i mange rapporter. På den andre siden viser materialet betydelig variasjon og et stort antall individuelle tekstvalg.

Dette gjør bildet mer sammensatt enn en enkel motsetning mellom kanon og ikke kanon. Selv om norskfaget ikke har en formelt vedtatt kanon, tyder materialet på at enkelte tekster likevel får en særlig stabil plass i undervisningen. Når de samme verkene velges av mange lærere på tvers av skoler og regioner, kan de gradvis få status som felles referanser i faget.

Samtidig viser den store variasjonen i materialet at lærernes tekstvalg ikke bare styres av tradisjon eller etablerte klassikere. Mange tekster forekommer bare én eller noen få ganger, og materialet rommer et bredt spekter av sjangre, uttrykksformer og tematikk. Dette peker mot et norskfag der lærere både viderefører etablerte teksttradisjoner og samtidig gjør selvstendige og situasjonsbestemte valg.

Det kan derfor være mer presist å snakke om konturer av en uformell kanon. Med dette menes ikke en fast eller formelt definert liste over tekster, men snarere et sett av verk som over tid får en stabil plass i undervisningen gjennom gjentatt bruk. En slik kanon er ikke vedtatt ovenfra, men vokser fram gjennom kollektive praksiser i skolen.

En slik kanon oppstår ikke gjennom politiske vedtak eller læreplanformuleringer, men gjennom praksis i klasserommet. Den formes av læreres faglige vurderinger, av hvilke tekster som fungerer i undervisningen, og av hvilke verk som over tid etablerer seg som felles referanser i norskfaget. I så måte kan en uformell kanon forstås som et resultat av profesjonens samlede praksis, snarere enn av formelle styringsdokumenter.

Lærernes valg

Når arbeidet med veiledende innholdslister nå pågår, kan det være relevant å rette blikket mot tekstene lærere allerede bruker i undervisningen.

Materialet viser at lærere gjør mange individuelle valg i tekstutvalget. Nær en tredjedel av tekstene i materialet forekommer bare én gang, og hver lærer oppgir i gjennomsnitt flere tekster som ingen andre har valgt. Dette tyder på en høy grad av profesjonell autonomi og lokale tilpasninger i norskfaget.

Samtidig viser materialet at enkelte tekster går igjen i mange rapporter, selv om lærerne arbeider ved ulike skoler og i ulike deler av landet. Når slike mønstre oppstår i et materiale som samtidig er preget av stor variasjon, kan det tyde på at noen tekster over tid har etablert seg som særlig sentrale i undervisningen.

Tekstene som går igjen i mange rapporter, er ikke resultat av formelle føringer, men av valg lærere selv har gjort i møte med elever og klasserom. De kan derfor også forstås som uttrykk for profesjonelle vurderinger av hva som fungerer i undervisningen.

Når nye innholdslister nå skal utvikles for norskfaget, kan det derfor være relevant å ta utgangspunkt i nettopp slike praksiserfaringer. Tekstene som lærere allerede velger og bruker, kan gi et empirisk grunnlag for diskusjonen om hvilke tekster som kan fungere som felles referanser, faget.

Slik kan kunnskap om praksisfeltet også bli et korrektiv til mer prinsipielle eller normative diskusjoner om hvilke tekster som burde løftes fram. Dersom innholdslister skal få legitimitet i profesjonen, kan det være en styrke at de ikke bare uttrykker idealer, men også bygger på kunnskap om hva lærere faktisk gjør.

Note

1 Masteroppgaven hadde som hovedfokus tekster med samisk tematikk. Analysen omfattet både tekster skrevet av samiske forfattere og tekster skrevet av ikke-samiske forfattere med samisk tematikk, og undersøkte hvordan slike temaer forekommer i tekstene lærerne oppgir i faglærerrapportene. I denne artikkelen bruker jeg imidlertid først og fremst de delene av undersøkelsen som tar for seg tekster som er relevante for det videre arbeidet med norskfaget.

Litteratur

Bjermeland, M. (2026). Innholdslister: Svarer ut lærernes behov. Det utdanningsvitenskapelige fakultetet, Universitetet i Oslo. Hentet 17.02.2026 fra: https://www.uv.uio.no/om/aktuelt/aktuelle-saker/fakultet/2026/innholdslister/innholdslister-i-norskfaget-i-norskfaget-jonas-bakken.html

Blikstad-Balas, M. & Roe, A. (2020). Hva foregår i norsktimene? Utfordringer og muligheter i norskfaget på ungdomstrinnet. Universitetsforlaget.

Kjelen, H.A. (2013). Litteraturundervisning i ungdomsskulen. Kanon, danning og kompetanse (Doktorgradsavhandling). NTNU, Trondheim. Hentet 17.02.26 fra: https://nordopen.nord.no/nord-xmlui/handle/11250/145842

Utdanningsdirektoratet. (2020). Læreplan i norsk (NOR01-06).

Utdanningsdirektoratet. (2026). Utkast til veiledende innholdslister i flere fag. Høring. Hentet 14.03.2026 fra: https://hoering.udir.no/hoering/3802

Urberg, E. (2024). Når norsklærerne velger. En studie av samisk litteratur i faglærerrapporter til muntlig eksamen i 10. trinn. OsloMet – storbyuniversitetet. https://hdl.handle.net/11250/3208478

Om forfatteren 

Ellen Marie Urberg er lektor og lærerspesialist i norsk ved Breidablikk ungdomsskole i Sandefjord. Hun har skrevet masteroppgave om tekstvalg i norskfaget, med utgangspunkt i faglærerrapporter fra muntlig eksamen på 10. trinn. Hun er særlig opptatt av hvilke tekster som faktisk leses i norskfaget, og hva som former norskfagets praksis.