Nå er det nok – lærernes trygghet må også telle
Debatt: En motkronikk til rektorenes protest mot regjeringens forslag om utvidet bortvisning av elever.
Jeg har lest reaksjonene fra rektorer som protesterer mot regjeringens forslag om å kunne vise bort elever som utsetter medelever og ansatte for alvorlig vold, trusler eller annen grov atferd. Som lærer ønsker jeg å si det mange kolleger tenker, men altfor sjelden sier høyt: Nå er det nok!
I årevis har lærere stått i førstelinjen i møte med en stadig mer krevende skolehverdag. Mange av oss har blitt truet, slått, sparket, spyttet på eller utsatt for alvorlige psykiske belastninger. Likevel opplever vi ofte at debatten kun handler om eleven som utøver volden, mens læreren som er utsatt blir glemt.
I hvilket annet arbeidsliv aksepterer vi at ansatte skal gå tilbake på jobb og arbeide tett sammen med den personen som har utsatt dem for vold eller alvorlige trusler?
Hvis en sykepleier blir angrepet på jobb, eller en butikkansatt blir utsatt for vold, forventes det at arbeidsgiver setter inn tiltak for å beskytte den ansatte. I skolen er det ikke uvanlig at læreren må møte på jobb dagen etter og forholde seg til den samme eleven som utøvde volden.
Det er verken rimelig eller forsvarlig.
Arbeidsmiljøloven gjelder også i skolen
Mange synes å glemme at lærere ikke bare er pedagoger. Vi er også arbeidstakere.
Arbeidsmiljøloven § 4-1 slår fast at arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig. Arbeidstakere skal beskyttes mot vold, trusler og uheldige psykiske belastninger.
Likevel opplever mange lærere at hensynet til elevens rettigheter ofte veier tyngre enn hensynet til de ansattes sikkerhet og helse.
Jeg har stor forståelse for at elever som utøver vold ofte har sammensatte utfordringer. Mange har traumer, psykiske vansker eller vanskelige hjemmesituasjoner. Nettopp derfor trenger de hjelp og støtte.
Men det kan ikke bety at lærere skal måtte bære konsekvensene alene.
Skolen beskytter ikke alltid sine ansatte godt nok
Mange lærere opplever at skoleledelse og kommuner havner i et krysspress mellom foreldre, elevrettigheter og krav til inkludering.
I dette presset oppleves det ofte som om læreren blir den parten som må tåle mest.
Vi hører stadig historier om lærere som blir bedt om å "forstå situasjonen", "bygge relasjon" eller "prøve andre strategier", etter å ha blitt utsatt for hendelser som ville blitt betraktet som helt uakseptable i andre arbeidsmiljøer.
Selvfølgelig skal vi jobbe relasjonelt, og selvfølgelige skal vi være profesjonelle. Men profesjonalisme betyr ikke at vi skal akseptere vold.
Derfor er regjeringens forslag nødvendig
Jeg ønsker velkommen at regjeringen endelig setter søkelys på den utryggheten mange ansatte opplever i skolen.
Det betyr ikke at bortvisning skal bli et standardverktøy eller at elever skal "kastes ut". Men samfunnet må erkjenne at det finnes situasjoner der hensynet til fellesskapet, medelevene og de ansatte må veie tungt.
Vi kan ikke ha en skole der lærere sykmeldes, slutter i yrket eller utvikler alvorlige belastningsreaksjoner fordi systemet ikke beskytter dem godt nok.
Lovforslaget er ikke nok alene
Samtidig har rektorene rett i én ting: En slik lov kan ikke innføres uten et kraftig støtteapparat. Hvis elever skal tas ut av ordinær skolegang for en periode, må det finnes et reelt alternativ.
Det krever:
statlige øremerkede midler til kommunene
spesialiserte tverrfaglige team
psykologer med kompetanse på traumer og alvorlige atferdsutfordringer
flere spesialpedagoger
systematisk etterutdanning av ansatte
tydelige nasjonale beredskapsrutiner
Kommunene kan ikke stå alene med dette, rektorene kan ikke stå alene med dette, og lærerne kan i hvert fall ikke stå alene med dette.
Vi trenger et nasjonalt hjelpesenter
Etter min mening er tiden moden for å etablere et nasjonalt kompetanse- og hjelpesenter for vold og alvorlige hendelser i skolen. Tillitsvalgte og verneombud må i større grad inn som rådgivere fra skolesektor sammen med andre resurser i slike akutt team.
Kommuner og skoler som står i krevende saker, må raskt kunne få tilgang til juridisk bistand, psykologfaglig kompetanse, spesialpedagogiske ressurser og rådgivning.
I dag er hjelpen ofte tilfeldig og avhengig av hvor i landet man bor.
Det er ikke godt nok.
Lærernes stemme må inn i debatten
Det mest oppsiktsvekkende i denne debatten er kanskje hvem som får taletid.
Rektorer uttaler seg, politikere uttaler seg, og eksperter uttaler seg. Men læreren som står alene i klasserommet når volden skjer, høres altfor sjelden.
Vi som møter elevene hver dag, vet hvor komplisert dette er. Vi vet at de fleste elever aldri utøver vold. Vi vet også at elevene som gjør det ofte trenger hjelp.
Men samtidig vet vi hvordan det føles å gå på jobb med frykt i magen.
Derfor er mitt budskap enkelt:
Elever med store utfordringer fortjener bedre hjelp. Men lærere fortjener også trygghet.
Disse hensynene står ikke i motsetning til hverandre. Et godt skolemiljø må beskytte begge.
For hvis vi fortsetter å ignorere lærernes arbeidsmiljø og sikkerhet, risikerer vi å miste enda flere dyktige lærere.
Og da taper både elevene og skolen.
