En polarisert debatt om skjerm er skadelig for skolen
Debatt: Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål i digitaliseringsdebatten.
Det er god grunn til å spørre hvilken retning digitalisering av skolen bør ta. Polariserte diskusjoner er imidlertid lite nyttige og kan være direkte skadelige for tilliten til norske skoler og lærere. Som forskere innenfor skole og teknologi ser vi at det fremdeles er mange ubesvarte spørsmål i digitaliseringsdebatten.
Å diskutere skjermbruk distraherer fra en viktigere samtale om læring, mestring og tilhørighet. Mange debattanter fokuserer på skjermbruk, men digitalisering av skolen rommer mye mer. Elever kommer til skolen med ulik bakgrunn. Vi vet lite om hvordan digitalisering av skolen påvirker eksisterende forskjeller, og om disse forskjellene blir forsterket av digitaliseringen. Forskning på digitalisering i skolen bør derfor undersøke hvilke elevgrupper som har mest nytte av digitale verktøy, om digitale verktøy kan brukes til å utjevne forskjeller, eller hvorvidt eksisterende sosiale forskjeller forverres av digitaliseringen.
Mange diskusjoner føres på et generelt nivå, uten å ta stilling til hvordan digitale teknologier treffer ulike fag og skoletrinn. Digitalisering har endret vilkårene for hvordan elever arbeider og lærer i fag, og for hvordan lærere kan følge opp og vurdere elevenes progresjon og utbytte. Samtidig utfordres skolen av teknologier som endrer rammevilkårene for skolens virksomhet. Det er grunnleggende forskjeller mellom bruk av nettbrett i den første leseopplæringen og pc i norskfaget i videregående skole. En god debatt om digitalisering i skolen kan derfor ikke føres på et generelt nivå, men må spisses mot bestemte trinn, fag og aktiviteter.
Vi må rydde i skole-hjem-debatten. Vårt inntrykk er at mange debatter om digitalisering begynner utenfor skoletiden, gjerne med uenighet om rammer for skjermbruk og tilgang til sosiale medier eller spill som utgangspunkt. Slike debatter sprer seg videre inn i skolen og kan føre til mindre fruktbare grep, spesielt hvis en liten gruppe stemmer dominerer.
Det er rom for både optimisme, determinisme og kritikk av de store teknologiselskapene. Debatten om digitalisering av skolen har vært preget av flere grøfter, fra naiv optimisme («mulighetene er ubegrensede!») via resignert determinisme («vi kan ikke styre utviklingen, det går bare én vei») til kritiske perspektiver på makten til globale teknologiselskaper («tekoligark» ble kåret til årets ord i 2025).
Vi ønsker en fruktbar debatt om digitalisering av skolen. En slik debatt bør undersøke elevers muligheter til å lære, hvordan lærere vurderer, og hvilke problem vi kan løse med teknologi i skolefagene. Den bør også undersøke hva vi risikerer å miste på veien uten et kritisk og reflektert ståsted. En god skoledebatt spør hvordan det er å vokse opp, og hvordan skolen kan oppleves som aktuell og verdifull for barn og unge i dag.
En god skole har dyktige lærere som forstår hvordan skolefagenes kunnskapstradisjoner både fornyes og utfordres av digitale teknologier. Den har også dyktige skoleledere som forstår at lærere kan ha ulike holdninger til digitalisering, og som kan sørge for at debatten om skolens praksis ikke havner i kjente grøfter. Vi mener skolen bør dra nytte av de erfaringene som barn og unge har med et gjennomdigitalisert liv uten å underkaste dem globale selskapers dominans eller å gjøre skolen til en forbudssone.
Vi trenger forskning som kan forstå de mange konsekvensene av digitalisering, som kan forklare hvordan digitalisering treffer ulikt, og som kan vise hvilken innvirkning klok bruk av digital teknologi kan ha på elevers faglige, personlige og sosiale utvikling. På oppdrag fra Utdanningsdirektoratet vil vi i DIGIT-prosjektet undersøke disse problemstillingene i de neste årene. Vi er takknemlige for å få dette oppdraget og ønsker at vårt forskningsprosjekt skal gi et solid teoretisk og empirisk grunnlag for videre debatt om digitalisering i skolen. Vi inviterer alle til å bidra i diskusjonen om hvordan skolen best kan håndtere digitaliseringens muligheter og utfordringer.
Undertegnet
Henning Fjørtoft (prosjektleder), Lise Vikan Sandvik (nestleder), Vibeke Lorentzen, Øystein Gilje, Mari-Ann Letnes, Jan Arvid Haugan, Elin Strømman, Olav Dalsegg Tokle, Vibeke Rønneberg, Michelle Nina Maurer, Hege Rangnes, Arild Michel Bakken, Sanna Erika Forsström, Morten Bergsten Njå, Siw Olsen Fjørtoft og Arnhild Myhr
