Problemet er ikke for lite statlig styring og for mye frihet til lærerne

Det er bra at resultatene av PISA-undersøkelsen skaper debatt om ståa i norsk skole, men etter 15 år i skoleverket, er jeg overbevist om at problemet ikke er for lite statlig styring og for mye frihet til lærerne. 

Bekymringa for utviklinga PISA måler er forståelig. Norske elever leser dårligere enn før, og altfor mange strever med grunnleggende ferdigheter. Nå varsler regjeringa sterkere statlig styring , tydeligere læreplaner, mer standardisering og større kontroll med pedagogikken. Selv om intensjonen er god, ser jeg noen problemer knytta til disse tiltakene. 

Jeg begynte som lærer i en periode prega av voldsom teknologioptimisme. Digitalisering skulle revolusjonere læringa, og nettbrett og PC-er ble rulla inn i klasserommene i et tempo som gjorde det vanskelig å stille kritiske spørsmål. I ettertid er det bred enighet om at “iPad til kidsa” (som man sa i 2019), ikke var det universalmiddelet den ble framstilt som.

De siste årene har pendelen svingt den andre veien, og det er bred konsensus om mindre skjerm og flere bøker. Kvalitetssikrede læreverk er vel og bra. Flere fysiske bøker er viktig, men det kan ikke være opp til hver enkelt kommune å finne rom for dette i stadig trangere budsjetter. Det holder det ikke å komme med tilskudd som dekker en halv lærebok per elev i grunnskolen og omtale det som ei stor satsing.

Det er ikke vanskelig å finne ganske mange ting som er utfordrende med LK20, og det er absolutt rom for justeringer i læreplanene, men etter år med reformer og omlegginger burde vi stille et mer grunnleggende spørsmål: Er enda en læreplanrevisjon virkelig det viktigste svaret på skolens utfordringer? Læreplanen er tross alt ikke undervisningen. Den er et verktøy som skal brukes av læreren.

Hvis vi mener alvor med at læreren er en profesjonsutøver med høy kompetanse, kan vi ikke samtidig bygge skolepolitikken på ei forestilling om at lærerne har fått for mye handlingsrom. En lærer skal kunne tolke læreplanen, bruke sitt faglige skjønn og tilpasse undervisningen til elevene som faktisk sitter i klasserommet.

Lærere har investert år av livet sitt i utdanning og profesjonsutvikling. Samfunnet har også investert betydelige ressurser i dem. Vi har innført femårig masterutdanning fordi vi ønsker en sterk og kunnskapsbasert profesjon. Da må vi også legge til grunn at kvalifiserte lærere er fullt i stand til å fylle læreplanene med relevant og tilpasset innhold.

Samtidig tror jeg ikke en mastergrad alene gjør deg til en god lærer. Noen av de dyktigste lærerne jeg har møtt, ble utdannet lenge før masterkravet kom. Erfaring, faglig trygghet og evnen til å bygge relasjoner betyr minst like mye. Derfor er jeg mer bekymra for antallet ufaglærte i skolen enn for formuleringene i læreplanen. Mens debatten handler om styringsdokumenter og pedagogiske modeller, møter for mange elever voksne uten lærerutdanning.

Det burde bekymre oss langt mer.

Jeg savner også en mer helhetlig tilnærming til utfordringene i skolen. Når PISA-resultatene faller, reduseres debatten raskt til lesing, skriving og regning. Skolen har et langt bredere samfunnsoppdrag enn det som kan måles i internasjonale tester. De praktisk-estetiske fagenes relevans blir glatt hoppa bukk over, selv om de for mange elever er den viktigste arenaen for å oppleve mestring og finne motivasjon til å lære skolen kan by på. 

En god skole bygger på erkjennelsen av at barn lærer forskjellig. Noen finner veien inn i læring gjennom bøker og teori. Andre finner den gjennom skaperglede, samarbeid og praktisk arbeid. Derfor bør vi være varsomme med en skolepolitikk som ensidig fokuserer på det som er lett å måle. De praktisk-estetiske fagene er ikke et hyggelig tillegg til det som er viktig. De er en del av det som er viktig.

Vi må heller ikke diskutere skolen som om den eksisterer i et vakuum.

Barn og unge vokser opp i en virkelighet som er fundamentalt annerledes enn for bare få år siden. Stadig større deler av fritida er algoritmestyrt. Oppmerksomheten deres er blitt en handelsvare. Globale teknologiselskaper konkurrerer hver eneste dag om tiden, oppmerksomheten og konsentrasjonen deres.

Sosiale medier, spill og digitale plattformer er utviklet for å holde oss lengst mulig på skjermen. Det påvirker vaner, konsentrasjon og evnen til fordypning. Derfor blir det for enkelt når politikere antyder at løsningen først og fremst finnes i mer styring eller nye læreplaner. Skolen møter hver dag konsekvensene av utviklingstrekk som har sitt utspring langt utenfor skoleporten.

Nettopp derfor trenger vi flere kvalifiserte voksne i skolen, ikke færre. Vi trenger lærere som har tid til å bygge relasjoner, skape motivasjon og hjelpe elevene med å navigere i en stadig mer kompleks verden. Vi trenger skolebibliotek som kan dyrke leselyst og fordypning. Vi trenger praktisk-estetiske fag som gir mestring. Og vi trenger fellesskap som kan fungere som en motvekt til en stadig mer kommersialisert oppvekst.

Samtidig står vi foran en utvikling som vil prege norsk politikk i tiårene som kommer. Vi blir flere eldre, mens barnekullene blir mindre. Da vil det være fristende å flytte ressurser fra oppvekst til eldreomsorg.

Det mener jeg vil være uklokt.

Ambisjonen bør ikke være at oppvekst-postene i budsjettet kan krympes. Den bør være å gi hvert barn bedre oppfølging. Færre elever burde gi oss muligheten til å styrke kvaliteten, ikke svekke den. Norsk skole trenger høyere tetthet av kvalifiserte og kompetente voksne. Vi trenger lærere med tid til elevene, solid kompetanse både i sine fag og som relasjonsbyggere. Vi trenger miljøarbeidere, skolebibliotekarer og andre fagpersoner som kan bidra til sterke læringsmiljøer. 

Etter 15 år i skoleverket er min konklusjon enkel:

Skolens problem er ikke for mye lærerautonomi. Skolens problem er at for få kvalifiserte lærere har tid og handlingsrom til å bruke den. Derfor trenger norsk skole mindre tro på detaljstyring og større tro på profesjonen. Tillit til læreren er ikke et alternativ til kvalitet. Det er selve forutsetninga for den.

LES: Lærer etter Pisa-resultatene: – La meg få gjøre jobben min

– Skolene trenger noen felles prinsipper

Regjeringen vil ha mer statlig styring og felles metoder i skolen